Jeg synes det er så vanskelig. Det er så vanskelig å bry seg. Hvor mye skal jeg egentlig bry meg. Jeg kan selge hytta mi og gi pengene til noen som sulter. Da hadde jeg reddet livet til 1000 stykker. Minst. Det er litt av en tanke. Jeg kunne latt være å gå på byen en dag. Da hadde jeg reddet livet til 20 kanskje. Men jeg gjør det ikke. Jeg velger meg selv fremfor dem. Jeg først, og etterpå. Dernest velger jeg meg selv og meg selv og meg selv. Først i et anfall av dårlig samvitighet i ny og ne (de kommer sjelden) tilgodeser jeg litt til dem. Og da gir jeg sjelden så det monner. For det må ikke gå utover meg. Det er kun for å skrape vekk laget med omtanke for andre at jeg gir. Jeg vet jo ikke hvem som får min hjelp. Akkurat mine stakkars kroner. Er det en gutt eller jente. Familie eller en bestemor. Men det vil jeg jo helst ikke vite. For da må jeg bry meg. Arulf Øverlands vers traff meg tilfeldig i dag. Men det traff som ei slegge. Vondt å lese akkurat det verset. For jeg er en av dem som tåler så inderlig vel, den urett som ikke rører meg selv. Målet mitt må være å gi litt mer. Gi av mine penger, for de er det andre som trenger.

http://www.wfp.org/ http://www.cfr.org/global/global-conflict-tracker/p32137#!/

Av og til våkner jeg opp til halvsøvne. Eller til halveis våken. Jeg roper ikke ut,- “God morgen nye fantastiske dag!” Selv om solen skinner er alt bare mørke. Jeg myser med et igjenklistret øye ut på den triste nye dagen. Jeg ligger for lenge og håper på å sovne igjen. Kanskje våkne opp i morra om jeg er heldig. Eller i April. Men jeg sovner ikke igjen. Jeg kan enten ligge å vri meg ennå lengre, eller jeg kan kravle meg langsomt inn på badet og videre inn i timene som kommer. Denne dagen må tas. Den som alle andre. Og det rare er at det er ingenting spesielt som venter meg i dag. Ingenting jeg gruer meg til. Ingen ting jeg ikke vil oppleve. Det er bare følelsen av gråhet og tomhet som av og til fyller sinnet. I dag er en slik dag. Den er det ennå. Klokken er 09.06 og jeg i ferd med å ta avgjørelsen.  Om å gjøre slutt på tomheten og gråheten og kompefølelsen. Jeg vil ikke at denne dagen ikke skal ha mening. Jeg får gi den mening. Jeg får slå meg sjøl i trynet. Jeg får sparke meg sjøl i rævva. Jeg får holde mitt eget hue under kaldt vann i 20 minutter.  Jeg får ta bomba på spikermatta. Om jeg føler det samme i kveld som nå, har jeg tapt. Men i mellomtiden skal jeg i alle fall gjøre et forsøk. Jeg skal i hvert fall ha gjort mye. Kanskje bære en stein rundt huset 267 ganger. Meningsløse ting kan også gi mening på meningsløse dager. Jeg ser på orkideen som orker. Den står i gangen og gir av sin skjønnhet. Jeg ser på katten som dovent gnir seg mot leggen. Jeg tenker på kona som snart står opp. Jeg ser på regninger som skal betales. Livet mitt er jo fullt av mening. Jeg tar et godt tak i luggen min og drar meg opp av stolen og vekk fra PC’n. Jeg skal ut og glede meg over  alt som gir mening i livet. Gjør det du også.

Bussen kommer på tiden og den stopper ikke ved skolen. Det er et tydelig tegn på vinterferie. Ferie? Mitt skrale jordiske skall av en kropp har fått et oppdrag, og dessverre,- det faller ikke inn under offentlige ferie og fritidsordninger. Ergo ingen ferie. Jeg fortsetter mitt nedslående treningsopplegg. Og det verste ved hele treningen er nå den snikende innrømmelsen, som helt utav ingenting melder sin ankomst. Etter nå 2 måneders pliktoppfyllende fremmøter og gjennomførelser av torturlignende øvelser begynner en mental endring i mitt tomme hode. På besøkskortet mitt blir det fler og fler kryss. Og det er tungt å tilstå det, men jeg føler det er på tide å komme ut av skapet. Vel, – jeg begynner å like Sørlandets Fysikalske Institutt. Der. Der var det ute. Jeg begynner å se resultater, og jeg er over nikkefasen med mine skjebnevenner. Forsiktige konversasjoner startes med de som av en eller annen grunn har havnet akkurat her. Og fysioterapeutene som passer på oss viser seg å ikke være onde. De som jeg mistenkte for å like å påføre meg smerte har, – viser det seg, en misjon om å gjøre akkurat mitt kne bedre. Det er rett og slett litt flott å komme dit om morgenen. Gjøre sine smertefulle øvelser og fortsette dagen. Og sadistene som jobber der er ikke sadister, de er hyggelige og ønsker meg en god dag videre. Og nå har jeg faktisk også et ønske om at de skal ha en god dag videre. Takk til Sørlandets Fysikalske. Mitt skrale skall er i ferd med å bli bedre.

Synagogen i Oslo

Jeg vet at jeg er jeg. Og jeg vet at du er du. Vi er vi. Og de er de. Men sammen er vi oss. De er noen og vi er noen og så finnes det noen andre. Alle disse er vi, og oss. Vi er sammen om denne verdenen vi lever i. Og noen bryr seg. Og viser det. Det som skjedde rundt en synagoge i Oslo i går varmer meg. Og det burde varme deg. For det er slik vi skal leve. Med respekt og ansvar. Jeg skal ta ansvar for meg og du skal ta ansvar for deg. Samtidig skal jeg passe på deg og du skal passe på meg. Sammen er vi oss. Det er det disse ungdommene viser. En gjeng muslimske ungdommer stiller seg i ring rundt synagogen i Oslo. De tar ansvar og passer på sine medmennesker. Selv om de er uenige om mye viser de respekt og ansvar. Det varmer mitt hjerte, og det burde varme ditt. Unge Harjah og vennene hennes er forbilder for oss alle. Der er fortsatt håp for meg, og deg, og vi, og oss.

http://www.dagbladet.no/2015/02/21/nyheter/innenriks/fredens_ring/37845533/

Til alle kvinner der ute. Ikke alle av oss menn er Mr. Grey. Noen av oss er ikke mannemenn eller mannegutter eller guttemenn. Vi er bare menn. Jeg har dessverre ikke lest boken og kommer dessverre ikke til å se filmen, men Mr. Grey er nok allikevel ikke meg. Ganske mange av oss er derimot Mr. Grei. Du kjenner sikkert en Mr. Grei. Kanskje du er gift med en? Han som ikke har pisk i nattbordskuffen og eneste gang håndjerna brukes er når han forulemper offentlige tjenestemenn i en uniform hvor det står politi bak på ryggen. Og jeg tror jeg er en Mr. Grei. Kontoret mitt er ganske så fint og jeg trives her. Sansynligvis er jeg ikke en du ser to ganger på. De som gjør det pleier å se på meg en gang,- for så å ta brillene på å se en gang til. Og så er det over. Men det er fint allikevel. For jeg er en grei kar. De som kjenner meg sier det i alle fall, og jeg synes det selv også. Og vi er flere. Jeg har greie venner. Jeg har greie kolleger. Jeg har det stort sett greit.  Og det er vi som er eksempler til etterfølgelse. Det er helt OK å gi et smil. Gi en klem eller til og med en mannekos. Hjelp en kompis. Kjøp blomster til kona. Reis deg på bussen og skuff innkjørselen til naboen med vond rygg. Og kvinner: Sett pris på Mr. Grei, han er rett og slett grei.

Jeg forflytter meg fort men behagelig. Mannen i setet ovenfor meg sa hei når han satt seg og har siden oversett meg. Det er helt greit. For jeg vil være alene uten å være alene. Summingen av stemmer beroliger meg. Det kjennes trygt. Et godt voksent venninnepar fra Egersund har vært på shopping i Stavanger. En mann i kamuflasjeuniform skal hjem. En eldre mann har en altfor høy ringelyd. En forretningsmann satt på feil tog.  Han skulle til Stavanger men var på vei til Egersund. Han gikk av på Ogna Stasjon. Det kunne ha vært meg. En jeg kjenner sitter 7seter bak meg. Men han vil også være alene. Jeg sitter og titter ut over jærlandskapet, ser traktorer, kirker, frosne små vann og gamle bilvrak. Inntrykkene suser forbi, akkurat like fort som jeg forflytter meg. Noe er så vakkert at bildet fester seg. Noe er så stygt at bildet fester seg. Mannen over bordet blar i avisen og nyter kaffen. NSB er flinkere med kaffen nå enn før. Jeg skal også hjem. Jeg har vært i Sandnes og presentert en filmide for en kunde. Intenst men interessant. Uforståelige ting ble etter hvert logisk. Nye ansikter og ny kunnskap. Da er det godt med tog for å debriefe seg selv. Slappe av. Se ut i luften. Vente på kryssende tog. Ringe hjem til kona. Nyte kaffen og ikke snakke med mannen over bordet. Det er godt. La bilen stå. Ta toget om du kan.

<div id=”0C01D349-2EE6-484A-9486AAB15C302D5B-C9DEE000-E5EA-4FE4-BCB8EF6BBC8CDCD8″></div>