Enklere blir det ikke. Nå kan du kjapt se om det er rom for kjærlighet i ditt forhold. Og i hvilke værelser det ikke er rom for det.

1. Kopier dette bildet.

2. Print det ut.

3. Lim det på et stykke papp.

4. Klipp vekk alt det hvite (husk hullet).

5. Heng den opp på garasjen eller vedboden.

 

 

Lykke til!

Jeg kunne ikke la være. Jeg stoppet ved et noe forvirrende og upassende navn. Slike tilbud vil vi ha oss frabedt her på sørlandet. Når et sengesett heter Blåsuga blir jo en med varig svekkede evner noe ettertenksom og tomm i blikket. Og når det i tillegg har glidelås i siden for å holde puta på plass hjelper det jo ikke i det hele tatt. Kun 139,- også. Alle har råd. For å kvitte meg med uoppklarte bilder i hodet spurte jeg onkel Google og tante Wikipedia om de svenske navneoppfinnerne kanskje har ment noe som mitt lille hode ikke oppfattet. Heldigvis fikk jeg bekreftet mine mistanker. Blåsuga var et substantiv og ikke et verb i denne sammenhengen. Jeg kunne puste lettet ut. Oppklaringen gav meg renere tanker. Det viste seg at Blåsuga heter Jonsokkoll på norsk. Ikke bra det heller, men det er altså navnet på en fin liten plante. Det latinske navnet er det som ruler; Ajuga pyramidalis. Og med tilbakevirkende kraft og hensikt så hadde jeg heller kjøpt et sengesett som heter Ajuga Pyramidalis enn et som heter Blåsuga.

 

 

Savn. Jeg tror det er sundt. Jeg tar henne aldri som en selvfølge. Hun jeg savner. Det kan kanskje av og til se slik ut, men det er ikke slik. Hun er der alltid for meg. Hører på mine enkle historier, og smiler av mine kronglete tankespinn. Men ikke nå. For hun er ikke her. Det er vel derfor savnet oppstår. Noe kjent er borte. Noe som betyr så uendelig mye. En usikker kjær sikkerhet i livet. Og jeg håper hun ikke tar meg som en selvfølge. Selv om jeg av og til oppfører meg slik. Som en selvfølge. Før hun reiste, for over to uker siden kjøpte hun blomster. Hun har alltid en bukett på bordet. Jeg vet ikke hvorfor, men den står like fin ennå, etter snart tre uker. Det er kanskje litt av Maya i den. Den står der og minner meg om henne. Like vakker.  I går overnattet et barnebarn hos meg. Han savnet famma, sa han. Da var vi to, sa jeg. Jeg har vært alene hjemme-mann snart i tre uker. Jeg er helt fri. Allikevel savner jeg friheten hun gir meg mens hun er her. Vi lager sjelden middag sammen på grunn av hennes strenge diett. Allikevel savner jeg å se henne spise middag. Jeg savner å si til henne at jeg går ut en tur. Vekk. Jeg savner å høre at; Det er greit; god tur!. Jeg savner å komme hjem fra turen og fortelle henne hva jeg har sett, og om alt jeg ikke har sett. Jeg savner lyden. Jeg savner vissheten. Det er godt å kjenne på savn. Jeg tror det er sundt. Håper hun savner også.

Den sorte fredag står for døren. Midt i mørketia blir alt svart. Dagen da både dører og folk går av hengslene. Dagen da vi bruker masse penger på mye mer enn det vi trenger. Et tips er å notere alt det du ser i tilbudsannonsene. Skriv ned alt du planlegger å kjøpe. Hele lista. Legg den i en skuff og når fredagen kommer går du deg en lang tur. Du dropper alt som heter kjøpetrang. På lørdagen åpner du skuffen, tar opp lappen og ser om du virkelig har gått glipp av noe.

Og var det noe du skulle ha kjøpt allikevel så gå ut å kjøp. Sannsynligvis har du  spart penger.

IKEA er kanskje ikke min favorittbutikk, men de overrasket meg positivt i en e-post. De oppfordrer oss til å gå over det vi allerede har. Se om det kan vare litt lenger. Ikke kjøp nytt ennå. Kanskje bare ved å stramme noen skruer øker du levetiden. Så mens handelsstanden har sikl nedover kinnene står jeg og skriver ned en liste over alle de gode tilbudene, og alt jeg ønsker meg. Jeg legger handlelappen i skuffen og setter klar turskoene.

 

“The term “Black Friday” came out of the old Philadelphia Police Department’s traffic squad. The cops used it to describe the worst traffic jams which annually occurred in Center City on the Friday after Thanksgiving.
It was the day that Santa Claus took his chair in the department stores and every kid in the city wanted to see him. It was the first day of the Christmas shopping season.
Schools were closed. Late in the day, out-of-town visitors began arriving for the Army-Navy football game.
Every “Black Friday,” no traffic policeman was permitted to take the day off. The division was placed on 12 hours of duty, and even the police band was ordered to Center City. It was not unusual to see a trombone player directing traffic.”

Snø, snjo, sny. Jeg smakte det i går. Ulikt alle jeg kjenner gikk jeg en tur sent i går kveld. Det snødde. Det snødde. Det snødde. For en som er glad når regn blir til snø så jeg ingen annen utvei en veien ut. Så jeg ikledde meg noe varmt og gikk ut på den kalde siden av ytterdøren. Snøen traff kinnene mine. Den traff nesa mi. Jeg smilte når jeg gikk. Det var kaldt og vått og flott. Snøen er vekke nå. Den har gått over i flytende form igjen. Men den har vist seg. Og den kommer tilbake. Jeg gleder meg.

 

Det gikk! Puh! jeg har vært storbonde den siste uka og fått ligge i storbondesenga. Jeg har hatt all makt og kunnet lede folkene på gården. Riktignok er jeg den eneste på gården, men jeg har ledet meg selv til fullbyrdelse av ukesoppdraget. Og siden jeg selv er godsmedeier så ble ukesoppdraget godkjent. Det betyr at jeg kunne gå ned på 10 kroners markedet med omliggende reoler hos Meny Rona og bytte til meg øl og chips og andre fristelser. Byttemiddelet var selvsagt penger i form av bank-kort. Det blei en god uke. Godseieren (meg selv)  gav i oppdrag til storbonden (meg selv) at han (meg selv) og de andre (meg selv) skulle mosevaske carporten og hundehuset uten hund, vaske to madrasser, impregnere dusjen, kjøre på søpla, begynne på et gjerde, bytte blandebatteri. Alt ble gjort innenfor fristen. Dette førte til at jeg fikk en finalegaffel og ble immun for denne ukas tvekamp. Der ville jeg i tilfelle møtt meg selv og da vet en jo aldri hva utfallet kunne bli. Jeg skal altså bli med videre.

Etter overrekkelsen av finalegaffelen besøkete jeg på lørdag en annen godseier og fikk servert tyttebærmarinerte pærer som var kjærlig påvirket av vaniljestang  og kanel. De ble endog varmet opp før servering og fikk følge av iskrem og mynte på tallerkenen. Dessert oss storbønder verdig.

Håper jeg blir storbonde denne uka også. Jeg må bare huske å stemme på meg selv.

En hyllest til omsorgsarbeidere. Jeg er så heldig å bo ikke langt fra et omsorgs-senter.  Bare 100 meter fra der min slitne kropp holder hus finnes neste stopp. Det er vel dit jeg skal snart. Bli mata. Bli bada. Bli leid på tur. Slutte å huske ting.  . . . Der har de leiligheter for eldre. Sykehjem. Daghjem og natthjem. Tilbud til både friske og syke og gamle og unge. Omsorgsboliger for alle og ikke minst masse flinke folk som jobber der. Jeg ser de ofte. De smiler og hilser i det de tusler forbi huset vårt. Ute på tur med en eller flere av beboerne. “Snart kommer jeg”, tenker jeg. “Snart kommer han”, tenker de. Der oppe ved senteret står det et skilt på veggen; God Start. Skiltet peker ned ei trapp. Det er vel kanskje betegnende for slike omsorgssteder. Du tror det blir nedtur, og det er kanskje det for de fleste når de havner på institusjon. Det er nok en nedtur. Men det kan og bli en god start.  Jeg tror de er heldige de som bor her på Strømme senter. Det ser ut som et godt sted å være dersom du ikke har det så godt. Jeg tror de får en god start for veien videre.

Jeg finner frem fjernkontrollen, pizzakutteren, korkspretteren og malersakene. Legger de klar. I tre uker fremover er det jeg som bestemmer alt i heimen. Enehersker, diktator, allmaktshaver. Og det som ligger foran meg på bordet er alt jeg trenger. I alle fall er det det jeg har hørt. Jeg er alene hjemme i tre uker mens Maya er i Brasil for litt påfyll. Jeg finner frem fjernkontrollen og kan bestemme helt selv hva jeg vil se. Men det tar lang tid før jeg finner noe. Jeg kjøper pizza og finner frem pizzakutteren for nå skal jeg kose meg. Men jeg koser meg ikke så mye. Jeg finner fram øla og spretter korken, men den smaker ikke like godt. Jeg finner frem malerpenslene og skal tegne litt, men det er tungt å komme i gang. Vennene mine har allerede vitset om at jeg er heldig som kan være alene. Hæla i taket? Rett på byen? Chips og øl hele tia?

Det er ikke helt slik. Pizzaen smaker bedre når hun er hjemme. Øla bruser mer når jeg kan skåle lett med hennes vin. Fjernkontrollen er det hun som styrer. Og det er lettere å male litt når du har noen å vise det til.

Hun har vært vekke i 2 dager, og fakta er at jeg savner henne litt allerede.

Noen hevder at Start burde oppsøke en logoped etter prøvelanseringen av ny logo. Debattene og nye-ord-oppgavene florerer i både sosiale og usosiale medier. Noen liker symbolet, andre ikke. Fotball er følelser. Sterke følelser for mange. Noen ønsker forandring mens de andre også ønsker forandring bare noen andre gjør det før dem. Selv løper jeg formålsløst etter en ball i en gymsal hver søndag. Sammen med gode kamerater. Og til og med der, i geriatriens fotballhøyborg er følelsene sterke. I alle fall den første halvtimen. Etter passerte 30 min fokuserer de fleste på åndedrettet og i mangel av oksygen og kondis stilner praten. Men det er gøy. Fotball er gøy. Det er samhold. Idretten skaper brennende hjerter og meninger. Og jeg håper byens klubb kommer opp av start-gropa med brystet hevet, uansett hva som er trykket på drakta. De trenger også gode start-kabler selv om nye eiere med digitale start-kabaler fyller deres batterier. De har snublet seg opp en divisjon og det er viktig at de som elsker Start fortsetter med det. De trenger all den energien de kan få. Heia Start.