Jeg så ikke den komme. Panikken. Helt siden dette bildet ble tatt har jeg hatt et ganske så trygt liv. Trygg familie, trygge venner. Kjær kone. Alt mest godt. Livet har gått opp og ned og hit og dit, men alltid trygt. Det er det fortsatt. Men hodet mitt sier noe annet av og til. En dag for noen år siden havnet jeg i en uventet situasjon. En situasjon hvor jeg mistet en type kontroll jeg hadde opparbeidet meg i årene før dette. En kontroll hodet mitt trodde det trengte. En fluktkontroll. Uansett hvor jeg var hadde jeg alltid en plan på hvordan komme meg vekk. Fort. Situasjonen jeg plutselig havnet i var alt annet en farlig. Ingen trusler. Ingen fare. Alt var trygt her også. Men hodet mitt sa noe annet.  Eller jeg skjønte ikke hva det sa. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg akkurat der og da. Hjertet begynte å hamre vilt. Jeg ble kald og klam på hendene. Og livredd. Skikkelig redd. Jeg kunne ikke plutselig forlate stedet. Og situasjonen jeg var i varte ikke mer enn i en halv time. Men denne halve timen ville jeg gjerne vært foruten.

Senere har jeg lært at det kalles Panikkangst. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde dette flukt-kontroll-behovet. Ikke før underbevisstheten min gav meg grunnløs panikk.

(  Panikklidelse utvikles når en person føler plutselig redsel uten forvarsel og gjentatte ganger opplever panikkanfall. Denne typen angstlidelse har symptomer som hjertebank, brystsmerter, åndenød og svimmelhet.)

Senere har jeg opplevd det noen få ganger. Det er ikke godt. Jeg har også kjent symptomene og begynt å styre unna der jeg tror jeg vil bli dårlig. Legen har gitt meg tabletter som skal virke. Det han ikke sa den gang at de aller fleste kan bli kvitt denne unødvendige plagen. Ganske enkelt. I stedet for å bedøve den med piller kan den fjernes. Alt sitter i hodet og kognitiv terapi hjelper omtrent alle som går inn for det.

Jeg holder nå på med dette. Sitter stille hver kveld og lytter. Jeg prøver å omprogrammere hodet mitt. Tømme mine tomme tanker og fylle dem med nye.

Panikkangst er plagsomt og har lagt begrensninger i min vei.

Jeg håper fartsdumpene mine snart er fjernet. Jeg jobber med saken.

Host, host. Når menn blir syke burde Norge stoppe. Barna blir syke i barnehagen og smitter storesøsken på skolen som smitter foreldre som smitter besteforeldre. Det er en ting når ungene eller kona blir syk. De får ta en paracet og bli friske. De får; Stå an a!, som nordlendingene sier. Det er noe helt annet når menn blir syke. Ingen blir faktisk så syke som oss. Og selv om kvinner er empatiske så har de ikke peiling hvor syk hankjønn egentlig kan bli.  Når vi menn hoster på oss en liten influensa er det alvor. Når menn blir sengeliggende trengs det pleie og omsorg.  Vi får liggesår og blir mentalt ustabile. Vi skal jo snart dø. Vi sutrer ikke, men vi har rettigheter. Våre nærmeste pårørende burde bli varslet og avsette tid til syke menn.

Host, host. Det kribler i halsen, men ingen bryr seg. Dette går til helvete. Tror ikke jeg har lenge igjen.

Det hender at nattbussen er halvfull  av fulle folk. Ikke mange folk, men de som er der er fulle. Man blir ofte full når man fyller. Men vi vil jo ikke rope det høyt ut. Oss beduggede sørlendinger på vei hjem fra en våt kveld på byen vil helst komme hjem i det stille. Tusle de siste metrene i sikksakk før en kler seg naken innenfor døren og legger seg i sofaen med TVn på og peanøtter i ei skål på brystet. 2 timer senere våkner man av reprise på Leathel Weapon 17. Munnen er like tørr som øynene og du har peanøttavtrykk over hele kroppen. Skålen finner du i morgen. Men dette vil vi ikke at noen skal vite.  Full på bussen er ikke noe å være stolt av. Andre passasjerer liker det jo heller ikke og ville sikkert ha valgt den bussen vekk. Og nå har muligheten kommet. AKT har merket sine busser slik at edru folk kan ta en annen mer sømmelig buss (M3). I dag morges så jeg en slik fyllebuss for første gang. Jeg ventet på min vanlig buss som frakter meg trofast til jobben. Den kom, men den var påvirket. Den var full. Jeg lot den selvfølgelig passere siden jeg var nøktern. Det underlige var at da jeg gikk på neste buss ble den full den og i løpet av et par stopp. Heldigvis merket jeg ikke noe i hodet. Det var ledige seter helt bak men der var det ingen som ville sitte for der var det trekk. Og hvem vil vel bli forkjølet på en full buss.

Et blikk. En kroppsholdning. En opphisset tilstand med store pupiller.  Klamme hender og sammenbitte tenner. Enkelte blir røde i kinnene. Jeg ser et underlig trekk hos menn hver nyttårsaften. Det hele starter med foreplay foran en disk.

Jeg skulle til venner i går. Fantastisk forberedt kalkun med waldorfsalat og varme hjerter ventet  hos Alan og Marianne på Timenes. Derfor befant jeg meg litt tidligere på dagen på Plantasjen for å kjøpe en fin bukett som senere skulle overrekkes vertskapet. Når jeg nærmet meg kassen så jeg en klynge menn. De fleste i 30-40 årene. Noen av dem med en sønn ved sin side. Ingen kvinner. Bare menn. De stod foran en disk og pekte. “Ikke den!”, sa han først i køen og pekte seg oppover i prisklassene mens de som hadde sine sønner med fikk anerkjennende blikk nedenfra. “Jeg tar en 73 skudds BlockBuster med 985gram krutt”, hørte jeg han presse frem med grøtet stemme. Han skalv; “Sleng på ei pakke HotShot og en Box Knatterkuler med intens sprakende lyd.  . . . . . . . .Også sånn ei Knallstjerne”, hvisket han like før det gikk en skjelving gjennom kroppen hans. Plassen der foran fyrverkeridisken mistenker jeg må ha vært hans aller største erogene zone. Og den er han i kun en gang i året. Ikke underlig at han nøt det. Jeg kikket rart på denne svette forsamlingen av menn. Jeg ropte; “Hei!, Det står ei naken dame oppå en Ferrari som serverer gratis øl like bak dere.” Ingen reaksjon. De var altfor fokusert eller totalt tappet for krefter til å snu seg. Jeg tok min bukett og gikk til selskap.

Senere på kvelden kom smellene. Noen få smell tidlig slik at mennene kunne vise de aller minste hva menn gjør. Fram mot midnatt økte intensiteten. De første 10 minuttene inn i det nye året var himmelen opplyst.Et fantastisk skue. Så avtok det gradvis. Klemmer og nuss var fordelt. Forhåpninger og forsetter var tenkt. Koner og barn gikk inn. Til og med de fleste sønnene forlot arenaen og  gikk inn.

Tilbake står de klamme hendene til de erigerte mennene. Klokken er 00:38 og de  er endelig alene. I oppspilt ensomhet fyrer de av de resterende knattekuler med intens sprakende lyd og kanskje et effektrør med drønn og stjerner. De står der alene med sin lightervenn. At alle har gått inn, men de enser det ikke. Så lenge det finnes ei lunte igjen å tenne finnes det ingen familie.

Fyrverkeri er en personlig og intim sak for de fleste menn.

Selv er jeg ikke mann nok tror jeg. For pulsen er rolig og hendene tørre.

Det var gøyere å kjøpe blomster.

Netflix leker med en parallell verden i serien Stranger Things. Jeg tror på energier og jeg tror nok på mer mellom himmel og jord enn de fleste andre. Kanskje fordi jeg er så mye ute. Jeg opplever av og til parallelle ting på mine turer i skogen. Av og til vet jeg ikke at jeg opplever dem en gang før etterpå. Og alkohol er ikke med i bildet en gang.  I hjemmets lyse hule kan jeg se på alle bildene jeg har tatt der ute. Studere dem. Og plutselig er det noe der. Noe jeg ikke så i øyeblikket.

Det er kult.

Til alle dere småfulle menn og kvinner i denne våte juletid. Ikke glem å mate dunkene i vinter. Gjør du en dunk lykkelig blir jeg glad. I tillegg til å henge rundt på verandaer og stolper tusler deg mange småfulle julenek rundt med flasker og bokser i hendene. Svaner og Sviner. Småfuller og Stupfuller og Meisefuller og Krøkkefuller har en tendens til å etterlate seg etterlatenskaper som ikke er noe greit å tråkke på eller sette seg på eller slikt. Men heldigvis har vårt sosilasosialistiske system tatt ett felles ansvar for alle småfullene. Det et satt opp noen store småfulletterlatenskapsholdere ikke langt fra der du bor. Disse glass og metallhungrige styggingene som står og henger uttafor butikker og sentre til alle døgnets tider gjør egentlig en god jobb. De kan ikke hente ting selv. Så la hjertet ditt seire og ta en tur bort til dem og stapp noe i kjeften på dem.

Så når du er ferdige med å fylle, – fyll dem.

Plutselig ble det lagt noen papirlapper og metallbiter foran meg på disken. “Hæ!” , sa jeg. “Vær så god”, sa hun, “der er det du skal ha tilbake”. Jeg hadde akkurat levert inn et tinnfat og en duk som min kjære hadde kjøpt i går. Jeg ukjøpte det i dag. Det passet ikke inn allikevel, ble jeg fortalt. Personlig kan jeg ikke se det hun ser når det kommer til interiør. Jeg er enkel slik. Det er hun som gjør det fint rundt oss. Men her var altså et tinnfat og en duk som ikke passet inn allikevel, og jeg ble sendt for å omgjøre handelen. Det gikk fint helt til hun bak disken altså la to blå papirlapper og noen runde metallbiter ned på flaten i mellom oss og sa; “Vær så god”. Det var noe kjent ved synet, men jeg sa allikevel; “HÆ!”. Hodet mitt lette febrilsk i arkivet for å finne ut hva det var jeg så. Alt ble saumfart. Det er jo ikke stor lagringskapasitet jeg er utstyrt med så søket gikk ganske kjapt. Og i en av de siste og eldste hjernecellene lå svaret. Det jeg stod å så på var analoge penger. Penger som kunne tas og føles på. Til og med luktes og smakes og brukes. Slike hadde jeg ikke sett på lenge, lenge, lenge. Vanligvis lyser mangelen av penger mot meg fra en skjerm eller det jeg faktisk har suges ut av et kort hos Meny og Kiwi. Kontanter er det lenge siden jeg selv har hatt. Men jeg har sett det. Jeg husker det nå. Det ligger noen få slike metalbiter i noen kopper i Markensgate. Koppene blir holdt fram av fattigfolk fra utlandet. De håper kanskje at noen skal legge flere slike metallstykker og lapper oppi koppene. Tror kanskje mine nymottatte kontanter skal havne der i bytte mot ei lue eller et skjerf. Hva ellers skulle jeg gjort med dem.

Jeg lærte et nytt ord i dag. Like meningsløst som skulderputer på 80 tallet. Og ordet er ;  Tørrsnapping. Se lenka under, så kan du lære det du også. NRK forklarer som vanlig ting på en reklamefri og forbilledlig måte. Dette er et ord som føyer seg pent inn i meningsløshetens fantastiske verden. Snapchat er en fin app som sender bilder kjapt som forsvinner kjapt. I alle fall før. Bildene har en viss levetid før de forsvinner og kontakten du har med den andre siden forsvinner. Lenka brytes. Om ikke du sender noe tilbake da.  . . . . Og det er det tørrsnapping er. Opprettholde en meningsløs kontakt. Ei meningsløs lenke. Send et bilde for å sende et bilde. Mange tenåringer er avhengige av dette.

Og jeg som syntes skulderputene vi gikk med på åttitallet var helt uten innhold.

https://www.nrk.no/slukt-av-snap-1.13811834