Jeg skjønner det ikke. Dette vårt stolte Forente Stater av Amerika. Hva er det de har gjort? Hva er det jeg ikke skjønner? Hvis det brenner i huset ditt så løper du ikke opp i 7 etasje for å hoppe ut av vinduet når du står ved utgangsdøren. Hva er det med denne mannen som det amerikanske folk elsker. Hvorfor virker det som hele verden skjønner det, bortsett fra de som det gjelder mest for. Jeg skjønner det ikke. Og jeg er akkurat nå litt redd.
Jeg tror ikke jenter kan fryse. Det ser ikke ut som våre nykomne kuldegrader virker på mange av dem. Og det misunner jeg. For det har seg sånn at jeg er glad i snø. De kaller meg Snøsa-mannen. For snø helbreder mye i et naturtro sinn. Men jeg fryser om vinteren siden det ofte er kaldt. Jeg skjønner sammenhengen mellom minus åtte grader og lue og skjerf og longs og speltmetta glutenfritt bambusundertøy. Alt dette har en preventiv virkning mot kulden. I alle fall hos meg. Så jeg har surra meg inn og polstra meg opp når jeg går med alt mitt ullstash opp til bussen om morgenen. Med frosne vipper og henda dypt nede i vottene som er dypt nede i lommene venter jeg på bussen. Ved siden av meg står to jenter i 17-18 års alderen. De har joggesko med lave sokker. Det ser ut som de har sklidd mye på glatta, for de har bukser på som har flenger over alt. Og gjennom flengene ser jeg hud, ikke longs. Jakkene er åpne og skjerfet er ikke knyttet, halsen er bar og øverste clevage-knappen er ikke kneppet. Det lange kjemibelagte håret er vel erstatning for hjemmestrikka lue tenker jeg. Og mens jeg synes det er kaldt, står de og skravler med noen andre i hver sin mobil. Kanskje de er slik som båtmotorene? De må kjøres litt i ferskvann før frostveska fylles opp i systemet. Jeg skjønner det ikke. Fryse ikke jenter?
Bilder i hodet skal man ha. Dessverre falmer de fort for mange voksne. Årene funker som viskelær i lillehjernens forestillingsevnen. Heldigvis har jeg fortsatt kamerater jeg kan giggle med. Fnise usammenhengende av ting som er tatt ut av sammenhengen for så å settes inn i den samme sammenhengen uten sammenheng for øvrig. Samme effekt har barnesinn. Og jeg håper min lek med tanker på tvers vil hjelpe mine barnebarn å holde på assosiasjonsevnen de er født med. Av og til får vi små hint og ideer som vi forfølger til det hinsidige og tilbake. Av og til får vi store hint som lager tanker man bare må flytte inn i.
Og du får ikke ha meg unnskyldt, for jeg faller ut av og til. Dersom du en dag, oppe ved Svarttjønn i Baneheia, så en tilårskommen mann og hans kone stå å stirre på ei forvrengt furu med innadvendte blikk rettet utover og bortover så var det nok meg og Maya. Vi var der, – men et annet sted. Inne i de samme tankene en stund. På et varmere sted hvor skogen heter savanne og furua heter elefant. Eller elledille, eller krokonesehornfant eller Boa Krokostriktor. Vi var sammen med skapningen en stund, før et par skravlende venninner på trimtur røsket oss tilbake til furua ved Svarttjønn. Her skal barnebarna bli med opp en dag. Furua bar tydelige spor av at vi ikke er de eneste som kan forsvinne inn i fantasienes fantastiske fabelverden. Bakken var hardtrampet og barken slitt. Det gleder meg.
En utstrakt hand, og en kopp. Hjelp!. For en uke siden tro Røde Kors til og sendte ut sine horder med gode hensikter til det norske folk. De banket på dører og ringte på klokker og smilte og spurte om vi hadde noe til overs. Noen kroner til støtte for de som ikke har noenting. Og vi gav! Gudd. Mange gav mye, alle gav litt. Over 221 millioner kroner. 42,5 kr pr innbygger. Takk. Over 2 millioner mennesker vil bli nådd av den hjelpen. Mange barnefamilier vil få det bedre.
Og nå en uke etter Røde Kors sin innsamling starter neste innsamlingsaksjon. Nye utstrakte hender, nye kopper. Denne gang for næringslivet. På initiativ fra amerikanskevennlige tradisjonsbærere har Allehelgensaften blitt til noe alle helgene vrir seg i graven av. I 2014 samlet næringslivet inn ca 240 millioner kroner på denne kvelden. Over 50 kr pr innbygger. Mer en Røde Kors. I år sannsynlig vis ennå mer. Aksjonen er til inntekt for butikkeiere i alle avkroker av Norge. Aksjonen vil glede barn og unge i hele landet, selv om det koster dem skjorta. Det er vist barnefamiliene som lider mest.
Det har jeg og. Du kan fortsatt lande på Fornebu. En hel haug med folk har allerede gjort det. En hel by bygges der ute. Riktignok koster Fornebu billetten grovt mye, men det kan fort bli verdt det. En gang tok det like lang tid å kjøre til Norges hovedflyplass Fornebu som det gjør i dag for oss som bor her hvor sønnavinden oppstår. Gardemoen ligger like langt vekk i tid som den gangen. Så hva er vitsen? tenker jeg, helt uten å forstå mitt eget resonnement. Jeg har ei niese jeg er glad i. Egentlig en haug med nieser jeg er glad i. Men ei av de har nå flyttet i leilighet på Fornebu sammen med sin utvalgte. Og vi, som ikke kjenner vår besøkelsestid, føyk innover mot hovedstaden for å overnatte i en helt ny leilighet på Fornebu. Borte er den koselige veien til Oslo. Nå er det bare å holde seg fast i ratter og håpe på at en kommer fram. Vi kom til Fornebu og gikk inn i leiligheten som lå ca der hvor gate 7 var tidligere. Flott strøk med skog og mark rundt. Nedenfor leilighetene, det som en gang var innflygningsveien var det store plener, benker, 100vis av bikkjer, badestrand, og naturreservat. Flott for en med tettbebyggelsesallergi. Riktig flott var det. Og midt i det hele var rosinen i pølsa! Som en nedsunket asfaltert håndballbane med forvokste markeringer lå det der. Kulturminnet. Det var touch-Down, og lift-off området i sørenden av gamle Fornebu hovedflyplass som var blitt spart for ettertiden. Gudd å kult. Jeg stod der en stund og landet og lettet og landet igjen. Jeg tenkte på hvor jeg havna de gangene jeg fløy herifra. Det er et lite asfaltert stykke kulturminne som ligger der ute.
Se deg rundt. De er der. Over alt og under alt. De er der. Det er vi som ikke er der. Eller vi enser dem ikke siden vi nesten ikke enser oss selv der vi går i vår introverthet og tenker på fremtiden og fortiden istedenfor på akkurat nå. En dag på jobben stod jeg litt fast i en tanke. Hodet stod og venta på grønt lys og jeg håpet jeg hadde nok idekraft igjen til denne jobben. Jeg har lært at når du står fast i noe skal du bevege deg over til noe annet. Så jeg stilte meg ved vinduet og så ut i lufter. Bare til å begynne med. For luften er ikke så fin å se på. Så jeg begynte å se gjennom luften helt til blikket stoppet på det det landet på. Jeg så noen der nede som prøvde å løpe fra vinden. Jeg så noen unge damer som ennå tror det er 25 grader ute. Og noen unge menn som gikk og nøt sin egen brystkasse. Rett over gaten fra mitt kontor ligger Ernst Hotel med sin flotte arkitektur. Jeg beundret detaljene i den. Gesimser og søyler. Takrenner og takplater. Verandaer og vinduer og til slutt stoppet øynene opp ved de tre små vinduene. De som speilet skyene og solen som finnes bak dem. Magisk vakre på denne forblåste oktoberdagen. Og de var der for meg, akkurat da. Akkurat da jeg trengte en liten vakker detalj for å frigjøre hodet mitt. De holdt ikke lenge på sin vakkerhet, de tre små vinduene. Men det var nok. Jeg smilte litt og fikk grønt lys i hodet mitt. Jobben venta.
Den nye veien jeg gikk fra busstoppet til jobben i dag var lengre enn vanlig, men den gikk fortere fordi den gikk langsommere. Jeg gikk på feil buss i dag. Etter at skoene var trødd ned i og skotuppene beglodd hele veien til buss-stoppet kikket jeg ut i luften uten å tenke til jeg så bussen i sidesynet. Uten sjel og sans og tilstedeværelse gikk jeg om bord i bussen og dumpet likegyldig ned ved siden av en ikke person. Først på Bjørndalssletta gikk det opp for meg at jeg hadde gått på feil buss. 18A istendenfor 18. Og jeg skulle ikke der den skulle. Jeg hoppet av på neste stopp. Her festet jeg igjen blikket et sted i luften og med autopiloten aktivert satt jeg en sko foran den andre mens jeg var oppi. Slik gikk jeg fra brannstasjonen og over broa. Det var i enden av broa jeg våknet. Autopiloten gikk over til manuell styring. Jeg så en trapp ned til en gangsti langs Otra. Det var her det startet. Min vidunderlige tur. Jeg kikket. Jeg så. Jeg oppdaget og tenkte. Jeg så på vanlige ting og uvanlige ting. Jeg så ting jeg aldri har sett før og jeg så ting jeg aldri vil se igjen. Jeg ble imponert over brosteinleggere i posebyen. Jeg så en vakker oktober-rose, jeg så et lysegrønt hus og jeg lurte på hvordan Lenas Formstekte smaker. Jeg irriterte meg over tagging og så en blå sportsbil. Og hva har Thom Hell og Klubb Rosin til felles? Jeg lurte på mannen på Wayns Coffee leste på. Den nye veien jeg gikk fra busstoppet til jobben i dag var lengre enn vanlig, men den gikk fortere fordi den gikk langsommere. Jeg tillot turen å bli en opplevelse. Det er noe jeg glemmer litt for ofte. Å være til stede der du er. En morgen kan inneholde så mye mer enn deg selv.
Er det meg eller capsen som er feil vei? Det er et spørsmål om ære har jeg skjønt. Om kulhet og tilhørighet. Men hvorfor? Det er også et must for de av oss som har ømfintlig tynn hud i nakken. Og jeg har skjønt at enkelte ting ikke kan forklares,- de skal kun aksepteres og respekteres. Akkurat som alt annet som er basert på tro. En ikke navngitt nordmann som går under kallenavnet Kygo er alle bakframhatters far. Jeg tror ennå ikke jeg har sett bilde av ham rett vei. Til og med på solfylte arenaer opptrer har han bremmen bak, eller ansiktet foran. Det kommer an på hvordan du definerer rett side. Og siden han ikke klarer å vri hodet slik at øynene kommer inn i skyggen under bremmen så må han ty til store solbriller. Jeg skjønner ikke dette. Kanskje han lider av tidlig håravfall og har en liten helipad under der. Riktignok er jeg ingen moteløve, snarere et motemarsvin, men allikevel? Capsen feil vei?
Godt det ikke er skoa. Det hadde sett ennå teitere ut.
Jeg skulle ønske kjære mr. Trump at du kunne samle dine tanker, istedenfor å spre dem. For jeg, som bor i en liten og trygg avkrok av vår felles klode, får også tak i den møkka du sprer. For du er stor og mektig og kan kaste langt. Og dessverre er all den møkka også gjødsel for enkelte her hos oss. Jeg har vokst opp med at dere alle, i ditt land er superhelter og har de gode verdiene i bunn. Varme, respekt og frihet. Men har det toget kjørt? I tankene du sprer før du tenker har du tydeligvis mistet respekt for en hel masse folk og ønsker å fjerne frihet for ennå flere. Jeg skjønner bare ikke at en mektig mann som deg ikke klarer å samle flere tanker sammen før de sendes videre. Av og til virker det som du ikke tenker i det hele tatt. Av og til ønsker jeg at det er du som skal bli tatt ut av sammenhengen.
Og til mitt bedehusbefengte hjerte hørte jeg at det er mange Kristne Konservative som støtter deg? Hvilken tro har de? Håper ikke den troen kan flytte fjell? Nei. Dessverre Mr. Trump. Jeg er overbevist om at dere er et flott folk og at det finnes respekt og frihet i ditt land. Selv om du mener at kvinner skal tie i forsamlinger burde du kanskje vurdere dette selv. I alle fall til du har samlet tankene. Det er underlig hvordan en person kan ødelegge for så mange andre. Det har du i alle fall oppnådd. Og det allerede før du er president.
Jeg tror jeg har sett gyset. Jeg har sett det før og tenkt det samme hver gang jeg går forbi. Gudd å stygt. Akkurat som enkelte som går forbi meg. Men det jeg går forbi er så mye større enn meg. Det handler om et bygg og om Tempelriddere, Mariaordenen og Frimurerne. Jeg vet hvor de holder hus. Ganske enkelt siden de av en eller annen grunn har store skilt på dette gorrate bygget. Hvem ønsker å rope ut at; “Her bor jeg!”. Men de står for der de er, og det skal de ha respekt for. Selv om definisjonen av stygt er svært subjektiv og forutsetter diverse kulturelle og sosiale sammenhenger vil jeg anta at jeg ikke står helt alene i min bedømmelse av denne klumpen. Og ord som tvangsregulering og ekspropriering og fulle frie murere finner vei inn i hjernebarken hver gang uhyrligheten passeres. Jeg er vel inne på rett spor når jeg antar at riksantikvaren, byutviklingsstyret og rådet for estetikk i murbyen er medlemmer av overnevnte bander og samles i dette klubbhuset fra tid til annen. Sikkert lignende meg der og ; det er nok fint på innsiden. Eller er de bare en gjeng med estet-ikkere som gir fan og tar seg en murer? Og dersom TempelRiddere er fornøyd med slik losjering bør de omskoleres. Men jeg lar meg her irritere av noe som er avhengig av mitt veivalg, så det blir muligens en stund til jeg passerer denne arkitektoniske vorten neste gang.
