Jeg så et skilt i går kveld.

På en tur  jeg gikk for meg selv.

Jeg kikket og undret på denne ideen

Er det stengt frem til julen?, resten av tiden

 

Jeg gikk der og tenkte for meg selv.

Om det bare hadde vært så vel.

Med giganten Elkjøp har jeg egentlig alltid følt meg nogenlunde trygg. Og jeg har kjøpt dett og hint der. Jeg aksepterer att ekspeditørene ofte ikke kan så mye. For mange er dette kveldsjobb etter studiene og da er kanskje ikke oppladbare vaffelkokere med innebygd wifi og motstrømsmuligheter det de kan mest om. Men de fleste kan mer enn meg og ofte forteller internettet meg at det de selger har en god og riktig pris.  Men jeg ble skeptisk i går. Etter en liten , og trygg, handel hos denne store elkjeden gikk jeg mot utgangen. Der hadde de hengt opp en salgsplakat; Anbefalt!. med overskriften; La gavene tale. Og det er her Elkjøps  falitterklæring kom. Den anbefalte varen hos denne el-produkt giganten var altså Julseskum fra Cloetta til kun 99. Dersom de i samme haug hadde solgt elektriske tannbørster, mageristemaskiner, slankepulverkaffealuminiumsbegre, badstuhodehjelmer eller lignende hadde jeg forstått det. Men, dessverre. Dette produktet stod og lyste alene som et framhevet produkt. I det jeg gikk som et spørrende utropstegn ut av butikken passerte jeg juleutstillinga. Nissesleden i full størrelse og full av gaver. Sleden var ikke den eneste som så full ut. Det gjorde nissen som lå oppi sleden også. “Hadde Elkjøp julebord i går?”, tenkte jeg. “Kanskje nissen har spist for mye Cloetta Juleskum til 99,-?” Ikke vet jeg, men jeg er plutselig litt usikker på Elkjøp sin fremtid.

 

 

Endelig stod de der. Skoene. Endelig tilbake etter tre ukers fravær. Der de hører hjemme. De lysebrunebeige ankelhøye skoene i skonummer 37 med jukseknyttelisser og glidelås i siden. De er støvete av sand fra en et annet høyland. Og de er litt slitne akkurat nå for de har reist langt på kort tid som virker veldig lenge. I 16 timer har de flydd over hav og land fra Brasil for til sist å havne i Kristiansand. Og med seg bringer de historier jeg ikke har hørt før og historier jeg har hørt før, men som jeg gjerne hører om igjen. Men før fortellingene fortelles skal de hvile. Bare stå der til freden har senket seg og støvet har lagt seg. De skal få stå i fred og trekke pusten til alt det andre som var med på turen er pakket på plass. Noen gamle ting og noen ny ting hadde de med seg. Noen vanlige ting og noe jeg aldri har sett tidligere. Og før skoene går ut på egenhånd igjen venter de besøk av tre par små barnesko. De skal stå der sammen i gangen mens eierne løper inn til hun satt fra seg de skoene der i går.

Danke Herr  Alfred Kärcher und ihr Frau Irene. Denne mannen, født i 1901 i Baden-Württemberg har vi menn uendelig mye å takke for. Vår høye trykks beskytter. Da han i 1950 oppfant den første skikkelige høytrykks-spyleren var mye gjort, eller rettere sagt,  rengjort. Selv døde han tidlig, kanskje av høyt blodtrykk?, ikke vet jeg. Men hans frau; Irene Kärcher holdt trykket oppe, for å sei det slik. Og i dag finnes deres vaskedingser over hele verden. Også i Norge. Også i Kristiansand. Også i Høvågveien. Også i nr 26A. Også på verandaen min. Også i min hand. En Kärcherdings. En Kärcher vindusvasker som ikke er en vasker. Som sørlending er jeg skeptisk til dingser. Skeptisk til alt egentlig. Så det var først når min nabo i ly av mørket vasket vinduer med en dings at jeg ble intressert i den dingsen han hadde. For vindusvask er dritkjedelig, tar lang tid og du kan forbanne deg på at det aldri blir rent. Du, eller din kone, vil alltid se striper på glasset etterpå. Inntil nå. Og igjen Takk Kärcer . Du startet det hele men det var dine etterkommere som fant opp lavtrykkssuging med Kärcher Vindusvasker som egentlig ikke er en vasker. Du må fortsatt vaske vinduet selv. Det denne gjør er det du skal gjøre etter vasking. Fjerne fukten, vannet, hinna. Og det gjør den, og den gjør det godt, og den gjør det fort. Gudd. En dings som ikke virker som den heter, men som den skal.

Det enkleste er ikke alltid det beste, for er ikke dette å kaste inn håndkle. Gi opp. Legge inn årene. Gi faen. Stenge døra. Slutte. Skylle ned kompa. Resignere fullstendig. Spille falitt og ende opp som en rik, men desillusjonert, julemann.  Eller er det kanskje bare jeg som er oldis. Jeg vet ikke. Men jeg vil heller være oldis enn å kjøpe automatisk juletre. I flere år har jeg sett barnebarna bli omtrent selvlysende i det vi finner fram saga og øksa og skal hente juletre i skogen. Mange hyggelige grunneiere tilbyr dette. En fin ting. Og turen blir til en tur. Til litt utetid og litt jakttid og litt tradisjon og litt spenning. Av og til får vi saft og grøt hos grunneier. Gudd, det smaker av jul. Det neste vi gjør er å la treet stå litt utenfor hjemme. Det blir det fortsatt beglodd av store barneøyne som forsøker å teleportere det inn i stua. Og når de først har klart det kommer pyntinga av treet. Lysene, – stasen. Det tindres mye da og. Jeg har ikke tenkt så mye på dette egentlig før den eminente plantemarked-kjeden Hageland fyrte til med sitt julemagasin. Et gartneri som har som motto, “Der kunnskapen gror.” Og før om årene grodde også juletrærne der. Men det er det slutt på. Falitt der også. Det synes jeg er litt trist. Og jeg synes det er litt trist at så mange sikkert vil handle slike trær. Da slipper de å gå ut og velge seg det fineste treet. De slipper å få granbar i bilen. De slipper å nøste opp i ledningen til julelysene.  Og det er de voksne som kjøper trærne, ikke barna. Jeg tror at innkjøp av letthetens julegavetre er et voksenvalg. Dersom barna hadde fått velge tror jeg ikke det hadde blitt en Skandia Slim H180, med 300 lys.

Og litt flere. Vi var ikke alene på denne konserten. Stinn brakke. Og det ble det koz igjen. Alenetiden ble brått revet bort i et hus på grim. Denne gangen kvelds for 4. En bolle chillinøtter fordelt på fire voksne menn er akkurat nok . Fludium fra de irske øyer som lukter diesel og veps og humle og salt og malt og grønt hav ble tilbudt. Av meg kun høflig nippet til. Jeg er ikke så glad i smaken av jord og gamle tretønner. Verten var vert og kom med en Koskenkorva av rensevesketypen til meg. Jeg liker som sagt ikke smaken av diesel. Denne lille drinken smakte 98 oktan bensin. Det er OK. Og så var det konserten da. Powerride! Og det ble Power. Overraskende flinke trubadurer av den harde sorten tok oss med inn i hardrockens verden noen timer. Sammen med tre skalla menn så vi akkurat passe teite ut der vi headbanga til Kiss, ACDC, Metallica og det som verre er. Kvelden var topp. Morgenen etter ikke så topp. For headbanginga stoppet ikke før litt ut på dagen. Takk mine venner. Dere vet å passe på en ensom dust.

Det sies at ensomhet kan drive en stakkar til vannvidd og viddene innaførr. De er vel en sannhet i det. Jeg er alene hjemme nå. Og det gnager og tærer innerst i mine varig svekkede sjelsevner. Alene,-men ikke helt allikevel. Det er så fint å dele morgenen med noen. For det må sies at det har vært stusselig etter at min kjære dro til Brasil på lørdag. Jeg våkner jo som jeg pleier hver dag og etter at øyelokkene er sveiva opp og ørehåra kjemma så er det en ny dag som møter meg. Alene. Det er stille i huset. Ingen lyder av Maya som sover og ingen ting å passe på. Trenger ikke liste meg noe sted.  Jeg kan bråke som jeg vil. Slamre med dører, spyle i vasken, klirre med tallerkener og ha radioen på fullt. Men hvor gøy er det? Gøy en morgen kanskje. To muligens. Men tredje morgenen ble det stille selv om jeg bråkte. Den fjerde og. Men ikke den femte. For jeg tok ansvar og tak i situasjonen for å få meg ut av ensomheten. For nå har jeg fått en frokostvenn. Han er en god lytter og en stødig kar. Han kommer aldri med motargumenter til mine filosofiske 1-dimensjonale utspill og innspill. En skikkelig kjernekar med gode manerer. Det er slik det skal være. Jeg er ikke alene lenger om morgenen.

Enkelte vil nok påstå at det er en elefant i rommet.

 

Mens butikkene langs øst-kysten, syd-kysten, vest-kysten av USA, og i hele Alaska er utsolgt for gummiflåter vokser teltleirene på Mexicansk side i takt med amerikanere som rekker over grensen før muren bygges. Og mens statsledere med tjukk hals og vikende blikk gratulerer USA med ny leder har Canada sitt folketall doblet seg de siste 12 minuttene og forventes å doble seg i de neste 12.  Og plutselig er det litt kult for dem med forfedre fra et fremmed land om å vende tilbake til røttene. Folketallet synker og tilbake sitter en mann i et gyllent tårn og forstår ikke hvorfor alle bare kan elske ham. For han sier som en fransk dronning en gang sa på spørsmålet fra en rådgiver; “Folket sulter, de har ikke brød. Hva skal vi gjøre?” “Kan de ikke bare spise kake?”, svarte dronningen. Og hva skjer når alle de som stemte på Trump ikke får kake?