Der er med trist undring jeg ser på utdrag av den amerikanske valgkampen. En republikansk kandidat som heter Donald Trump roper ut at han skal gjøre “America Great Again”. I og for seg en nobel tanke, og en tanke som han deler med alle de andre kandidatene. Det som gjør meg undrende trist er måten han skal gjøre det på. Ved å stenge grenser, opprette fremmedfrykt som egen menneskerett og utvise massevis av folk skal det bli bra igjen. Og om han samtidig får verdensopinionen mot seg så gjør det ingenting. Ikke for han. Gale og forrykte mennesker med sære og trangsynte ideer har alltid fantes. Mennesker med enkle, men forferdelige, løsninger på intrikate problemer. Det fine med vår kultur er at de kan få lov til å si hva de vil. Ytringsfriheten er en fin ting. Og Trump har fått lov til å stå på podiet å rope ut sine spesielle meninger og ønsker. Han har fått stå der fordi han er drit-rik. Han har betalt seg en plass i rampelyset. Og det er jo flott. Han er rik, så han kan. Det som er trist er at det etter nyhetens fasinasjon er fortstatt så mange som lytter til han. Og følger hans tankemønstre. Det synes jeg er skremmende. At så mange lytter. At så mange er ekskluderende. At så mange vil stenge sine grenser. At så mange godtar at han generaliserer hele befolkninger. At så mange har så store skylapper.

På bildet over er det noen som hevder at Jesus ville valgt Trump. Jeg undres.

Skulle likt å se de to i en debatt.

Det virker som alle hater TV-lisensen. Jeg betaler med glede. Sannsynligvis blir jeg nå lyst i bann, mottar trusselbrev, skal kjølhales, få besøk av en bodø-væring, utskjelles og bli overkjørt av en brøytebil med triple kjettinger og salting bak. Men slik er det. Jeg har TV og digger NRK. Jeg liker programtilbudet og synes en offentlig TV-kanal er en fin ting. Sosialisten i meg liker det slik.  I vårt lille land har vi mange goder. Gratis ditt og gratis datt. Kanskje ikke gratis, men vår felles innbetaling av skatter og avgifter gjør at vi til sammen har fler fellesgoder enn de fleste. Og jeg synes NRK er en av godene vi alle skal dele på. Allmennkringkasting er et fint ord. Jeg ser mye på NRK og synes det er en positiv verdi for samfunnet. Etter mitt syn forsøker de å vise litt av alt. Noen er sikkert glemt og noen er gjemt, men mye av det jeg ser liker jeg, og mange av de jeg ser synes jeg er flinke. Flinke folk. Og jeg er en av dem som ikke liker å bli avbrutt av Grønnsaksrabatt fra KIWI mens jeg har levd meg inn i en historie på skjermen. Jeg ser jo at andre er heller en smule irritert over regningen. En saftig Bodøværings nedskrevne misnøye over TV-lisensen fyker rundt på nettet. Harmen og forbannelsen og mange deilig nordnorske forbannelser hagler over NRK og deres faktura som kommer i postkassen. Jeg får den jeg og, som alle andre med TV-mottaker. TV-lisensen, eller Kringkastingsavgiften- som den egentlig heter skal sikre vår statsfinansierte TV-kanal NRK penger. Penger til å lage programmer til oss. Og jeg betaler med glede. Det er vel muligens ikke så lenge til allmennkringkastingen forsvinner, men inntil da skal jeg nyte den.

 

Det er litt selvtilfredsstillende egoistisk å ha gjort det jeg gjorde i går. For andre gang tok jeg turen ned til byen og håpte med nysgjerrig frykt at en fremmed ville bli med på tur. At en eller annen flyktning ville møte opp å bli med på en gåtur en times tid. Og det føles litt godt inni ryggraden å gjøre det. Jeg er vel kjent for å stille opp og hjelpe. Men bare i mine nære omgivelser. For familie og venner. Mitt noe usosiale vesen tillater meg ikke å gå ut i den store verden og stille meg til rådighet. Da er jeg egentlig langt utenfor komfortsonen min. Min inkluderende og  tilstedeværende kone har alltid sagt at det ikke er farlig. Men jeg har alltid trodd ho ljuger. Andre kan gjøre det, men ikke jeg. Allikevel gikk jeg ut av komfortsonen til hjemmets trygge hule i går. Og inn i ukomfort-sonen. Jeg gikk tur med Acmed og Malaz. To unge menn som har opplevd mer en de bør. Og vi hadde ikke gått langt før jeg glemte mitt innesluttede vesen og var med på turen i hodet også. For meg er dette voksenopplæring av meg selv. Og kanskje komfortsonen sakte men sikkert blir utvidet.

Nå er de vekk. Det skjedde natt til i går. De to gjenstene som kom til oss i forrige uke og søkte om trygt opphold for vinteren er borte. De kom fra sør hvor deres liv var utrygt og de følte seg i forfulgt hver dag. Der de kom fra ble det for varmt rundt ørene til at de kunne ha et fullverdig liv. Her ble de heldigvis møtt med en kald skulder og ikke ønsket inn i varmen. Men de fant det allikevel bedre enn der de kom i fra. Helt til for et par dager siden. Det ble for hett for dem. Så nå har de reist. De er vel ute å renner et sted går jeg ut fra.

Sykt Perfekt er en TV2 serie som handler om noen jenter og deres prestasjonspress i vårt trygge samfunn. I denne vår verden hvor alle skal få lov til å være akkurat slik de er, men;  “Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her. ” Vi har visst blitt sånn. Vi. Vi har blitt langsomt lullet inn i de forventningene vi tror andre setter til oss selv. Og voksne, men mest unge, lar seg  lulle langsomt inn i en uvirkelig verden hvor den de ser i speilet aldri er den vakreste, aldri den flinkeste. Troen på egne evner forsvinner i takt med andres tanker om en selv. Det er aldri godt nok. Vi voksne har det ofte litt bedre, for vi har noen bremseklosser. Med tid kommer troen på hvem vi er. Med tid kommer erfaring. Med tid kommer virkeligheten. Men er du ung har du ikke erfaring. Du har ikke tid nok, og beina er ofte plantet i en uvirkelighet som bare er virkelig for dem. Det er noe som er defekt siden alt skal være perfekt. Noe er defekt hos oss som samfunn siden disse unge menneskene har behov for å være perfekte. For i mine tomme tanker er alle fine mennesker. Bare på ulike måter. Vi kan alle stå med hevet hode og rope ut hvor gode vi er. Helt til noen andres forventninger overtar våres. Da begynner nedgraderingen. Norge er et godt land. Et mulighetenes land. Og jeg håper denne serien og skolemateriellet som følger kan hjelpe. Hjelpe flere unges ben til å stå med hodet hevet i den virkelighet som omgir dem. Det er ikke bare deres ansvar å akseptere seg selv. Det er også vårt.

Vi er jo alle perfekte på vår egne spesielle måte.

 

Fare, fare, fare. Se opp og Au, au, au! Det kan gjøre vondt ja, og denne reklamen lyver ikke. Kulde er kaldt og like kaldt ute som i fryseboksen på Dvergsnes. Det kan bite skikkelig i kinnene når en er ute i en trekkfull kuldegrademetta dag. Neglesprett og fingerfrost og røde nesetipper. Vokt dem for isen. Så det er sant og godt at det advares mot dette. Farlige greier. Vær spesielt obs på bruken av is i glass med sterke saker i. Det kan bli en blodig affære. Heldigvis er det ting å få kjøpt som begrenser skadene og hindrer at isen biter.

 

 

Jeg har aldri digga Bowie. Jeg har aldri kjøpt ei plate. Jeg har aldri lett etter han hverken i AM- eller FM båndet. Ei heller på VHF-en eller DAB-en eller NSB-en. Og nå har boffen daua. Det har jeg fått med meg. Vanskelig å unngå egentlig. Og i etterkant av hans bortgang dukker det opp et par mimreprogram. Tilfeldigvis lyttet jeg til  nr. 72 på radion i bilen. Litt gammel historie om denne gamle helten. Og jeg har jo sett han.  Jeg gjorde jo en gang som gode kristiansandere skulle gjøre og gikk på Bowie konsert. Stinn brakke, men kjedelig. På den konserten var alle like gamle som meg eller eldre. Festivalfølelsen forsvant. Men mitt aller første minne av Bowie kom frem fra glemselen i nettopp i denne radiosendingen. Kanskje den mest obskure låta han noen gang lagde: “Please Mr. Gravedigger” ble spilt. Og boing! Jeg kunne teksten. Når jeg var bitte liten kjøpte min litt større storebror Bowie-plata hvor denne låten er på; David Bowie fra 1967 og av en eller annen grunn digga jeg denne låten. Og ikke minst albumcoveret. Fantastiske illustrasjoner som i mitt hode ble til inspirasjoner. Illustratøren Neon Park er sær og snurrete i hodet. Og det liker jeg. Så bitte lille Tomm satt ved storebrors platespiller og lyttet til Mr. Gravedigger og studerte tegninger. Det ser ut til at jeg digger Bowie litt allikevel. Underlig at når han graves ned i gjorda husker jeg hans sang om å grave folk ned i jorda.

Det er ikke sikkert det var det hun hadde intensjon om å gi. Jeg tror egentlig det var humoristisk ment, men hun gav meg kanskje livet i gave. Niesa mi gav meg den viktigste julegaven. Siden jeg er av den sorten som tusler, og tusler mye. Sjelden gatelangs, men det hender. Og hennes lille julegave er av sorten som kan redde liv. Jeg fikk en sau som lyser opp når den ser lys. Også kalt refleks. Og  noe så enkelt som en liten refleks kan få en bilfører til å svinge litt ut i veien å kjøre forbi. Istedenfor å avslutte livet mitt. Det er en absurd og voldsom tanke. Men den er sann. Refleks redder liv. Takk Silje. Kanskje jeg lever lenger på grunn av deg.

Bruk refleks.

 

Jeg vil gjerne slå et slag for kvinnefrigjøringen. Løfte likestillingen opp og frem og ut i lyset. For nå, mens værgudene gir oss regn i fast, men kald og myk form, er tiden inne for kvinner i alle aldre til å overta et domene forbeholdt mannen. På bildet over vises det et utvalg utstyr som dere kvinner normalt stusser over helt i fra april til november. Resten av året blir de totalt ignorert og oversett. Disse underlige verktøyene er noe dere bør ha kjennskap til som et ledd i feminismen. De er om mulig vårt siste mannsdomene. Og vi, som menn, ønsker kvinner på banen i dette anliggende. Foregangskvinner som ønsker å stå frem, gå ut, og lage sine egne barrikader. Eller, rettere sagt, skuffe vekk barrikadene. Det er med uselviske tanker jeg inviterer alle damer ut for å føle mestringsfølelsen det gir ved bruk av disse remediene. Jeg kan sågar stille opp på innsiden av et vindu for å følge utviklingen og se livserfaringene som blir dannet. Og jeg skal med skuffende interesse se at en spade er en spade, også for kvinner. Så stå på, ta ansvar, og om ikke dere skuffer meg så kan dere i alle fall skuffe litt snø.