Med lua i den ene handa og lua i den andre handa og lua på hue tar jeg en oppdragelsesreise. Oppdragelse for meg selv. En tur jeg har utsatt og utsatt. Men endelig er fingeren ute og rævva kan settes i gir. Og jeg vet jeg er seint ute, men forhåpentligvis ikke for seint. I dette tilfellet er det jo aldri for seint. På nettet leser jeg om fantastiske mennesker i Refugees Welcome to Agder. De deler av sin tid og sin styrke og sitt hjerte mens jeg har sittet stille uten å røre meg. Hele tiden med lett stigende dårlig samvittighet. Men nå hørte jeg at de trengte luer og votter og sokker til våre besøkende fra krigsherjede land. Og siden jeg fikk penger som jeg ikke trenger i julegave tenkte jeg at jeg endelig kan skrubbe litt av godheten frem i min stakkars kropp. Pengene ble byttet inn i plagg som for mange av asylsøkerne er totalt ukjente. Votter og Luer og Ullsokker. Håper de får et innføringskurs av de som driver mottaket. Jeg håper gaven kan glede fler enn meg. Kanskje du også har noe til overs som ikke trenger å være til overs.

https://www.facebook.com/groups/refugeeswelcometoagder/?fref=ts

Det skulle vært slik med meg, som det er med PC’n. Det skulle vært slik for alle. Automatisk oppdatering av systemet. Nye opplastinger og nedlastinger. Aktivering og installasjon. Og ikke minst konfigurering mot resten av virkeligheten. Når jeg leser kommentarfelt og meningsytringer på nettet gjør det meg glad og trist på samme tid. Glad – for at alle har muligheten til å vise sine meninger. Trist for at mange av dem ikke er konfigurert mot virkeligheten vi lever i. Ytringer deles uten oppgraderte systemer. Mange mennesker burde ta en omstart før de trykker på SVAR eller DEL knappen. Bare for å realitets-sjekke ytringen. Det er viktig å leve i nuet. Akkurat nå. Men like viktig er det å vite at dersom du lukker en dør, så forsvinner ikke rommet innenfor. I vår tid nå, akkurat nå, er det viktigere enn noen gang å dele livene sine med andre. Se hvordan andre har det og ta hensyn til det. Nå, som landets oljeansatte elite halveres er det viktig å se dem. Mange av dem er de beste av de beste i sine fag. Og nå som landets asylmottak fylles opp, er det også viktig å se dem, det er gode mennesker. De fleste mennesker er gode og dyktige til ett eller annet. Og du ser det lettere dersom du har de rette funksjoner og drivere installert. Ta en omstart av og til.

Stille dager og tomme tanker. Stille dager til å stille inn hodet på stille. I en verden hvor fart, shopping, adrenalin, 7 sorter, tusen julegaver og spenning og høy aktivitet er kvalitetsmål er det godt med en pause. I uker og dager med tankefremmende nyheter og hvor landslagsdamene i håndball og langrenn bare vinner og vinner er det godt å ha det stille litt. Det var på tide å tømme tankene. I går var en stille dag. Moder jord valgte at akkurat rundt meg skulle det være stille. Stille i naturen. Vinden stoppet mens solen dalte. Og jeg satt stille og så på en padler som padlet stille midt ute på det stille havet. Jeg satt der og så på han, eller henne, fra kajakken dukket opp til den forsvant. Og så satt jeg der ennå en stund til. Dager hvor du er stille i hodet er ekstra gode om det er stille rundt deg. Om naturen lar deg være stille midt i dens overflod. Mange trøbler med å være stille. Men prøv. Det er nok bråk i verden.

Hei alle sammen ! Det er nå dere skal smile. Det er nå dere skal dele. Julaften er ikke langt unna og hovedpulsåra dunker like hardt som et damplokomotiv på vei inn i tåkeheimen. Men stopp litt av og til. Smil og del og del et smil. Det er helt utrolig hvor godt det er å få et smil tilbake. Si til kassadama på Rimi; God Jul. Og gi et smil. Si til hun som stresser livet av seg for å hjelpe deg på Nille at hun gjør en god jobb. Smil til noen. Smil til en flyktning, smil til en bror, smil til en mor. Smil.

Som litt hjelp på veien har jeg funnet noen vitsetegninger som jeg smiler av. Kanskje du også smiler av disse. Øv deg på å smile her og gå deretter ut i verden og smil til noen.

.

Visste jeg det ikke. Man kan kjøpe seg til lykke. Man kan investere seg oppover på himmelstigen og havne på parkeringsplassen utenfor St.Peter sin port. Og lykken min kostet 118.000,- hos AutoTeknikk. Min kjære følgesvenn, Bæ-Bilen, takket for seg. Den likte vann litt for godt og den trutnet ikke. Den åpnet seg. Den rustet i stykker. Dermed har uker med kameratslig bilutvekslingsytringer florert i min virkelighet. Venner og selgere har kommet med overbevisende råd til en intetanende bil-dust som meg. Det endte opp med en grå bil, selv om Maya ville ha blå. Mitt krav var tilhengerfeste. Vi er enkle sjeler når det kommer til bil. Venner spurte om den kunne gå fra null til hundre, og det kan den.  Jeg fikk heller ikke tilhengerfeste, men jeg fikk en bil med smarte bagasjeroms-løsninger. De som kjenner meg vet at jeg liker å kjøre rundt med ting, samle steiner, planker, busker, overkjørte vesener og det som verre er. Og midt i bagasjerommet fant jeg lykken. Bilen hadde innebygd lommelykt. Oh, lykkelige Tomm. Jeg omfavnet øyeblikket og levde i nuet. Det ene lyset i bagasjerommet kunne tas ut og var med ett omskapt til en lommelykt. Er det mulig tenkte jeg! før jeg besvimte av yr og sitrende glede.

 

Jeg har gått på en smell nok en gang. Rundlurt av kreativ markedsføring. Et lite, men kjølig, rom i mitt lille hus trengte en liten, men varm, ovn. Og jeg satte tanke ut i handling og handlet en liten ovn. Trodde jeg. Da jeg med min inngrodde og medfødte forsiktighet skulle montere og igangsette vidunderet stoppet det opp. Mine tomme tanker ble om mulig ennå tommere. For bruksanvisningen forteller meg at dette er en riskoker! Veggmontert attpåtil. Og selv med min snurrige fantasi bød det på problemer å finne ut av dette. Hvordan i helsike skal jeg koke ris på denne? Etter utallige forsøk hvor jeg heller på vann og deretter ris er det relativt grisete inne på dette lille, men nå varme rommet. Kanskje jeg skulle prøve med Jasmin Ris.

Nå som bibegjæret har lagt seg litt og rasjonalitetstankene vender tilbake er jeg fortsatt i villrede. Jeg er på jakt etter en fornuftig familiebil for to som har plass til fem. Den skal se ut som en sportsbil, ha tilhenger feste som er usynlig, ha høy bakkeklaring og se like kul ut om den er parkert i Hemsedal eller ved Palmesus. Samtidig skal den ha litt x-factor, slik som for eksempel Mini, eller Aston Martin. Motoren bryr jeg meg lite om så lenge jeg kan svare at den har 200 hestekrefter på alle fire hjulene dersom mine bilinteresserte venner spør. Den må skaffe anerkjennende nikk fra min mannlige omkrets og muntre kommentarer fra min kvinnelige omkrets. Bilen skal fremheve både mine maskuline og mine feminine sider.  Den bør også kunne underbygge mitt resirkulerte grønne hodet så den må være en bil som reduserer svevestøv og CO2 utslipp og kun går på luft og kjærlighet. Samtidig må jeg ikke bli mistenkt for å være i 50-års krisa. Jeg må heller ikke bli mistenkt for å være kjedelig fornuftig. Skal jeg bruke penger på bil eller gi til de fattige? Om jeg kutter ut månedlige bidrag til SOS og Doctors Sans Frontiers kan jeg få bensinlokk i crom. Det er så mange vanskelige valg. I tillegg treffer jeg bilselgere som er flinke og ikke synes det å gå opp 50.000,- i pris er mye. Jeg spør dem om de ikke synes 50 tusen er mye? Ikke fordelt over 5 år, sier de. Hmmm? Er ikke 50 000 like mye da? Om ikke mer?  Heldigvis har jeg en konsulent i min sønn. Han vet ca 100% mer om bil enn meg. Han har en sunn blanding av fornuft og følelser. Jeg lytter til han.

Men fortsatt er dilemmaet der: Hvilken bil skal jeg velge?

 

 

Det pirrer i begjærnerven. Hodet sier nei, men det ubestemmelige sier ja. Det rykker i pupillen og jeg kjenner klamheten komme. Jeg blir tørr i munnen og fuktig andre steder. Jeg tusler rundt og får anbefalinger og avbefalinger. Jeg ser etter bil. Og jeg vet hva jeg har og jeg vet hva jeg bør få. Men så er det det andre da. Det jeg vet jeg kan få, men bør holde meg unna. Jeg har råd til å være ufornuftig og ta de feile valgene. Men da går jo de rette valgene åt skogen. Og hva da med samvittigheten. Begjæret sies å være over  like fort som det etterfølges. Det skulle jo bare ikke vært der i det hele tatt. Fanken ta. Min gode trofaste bil går opp i sømmene. Den ruster i fra hverandre og jeg ser meg om etter nytt brukt nyttekjøretøy. Noe som kan frakte meg og mine behov rundt om kring. Jeg trenger tilhengerfeste og litt bagasjeplass. Og Maya vil ha blå bil. Og det er når jeg går rundt i disse flotte bilbutikkene at behovsprøvinga blir satt på prøve. Det er så mye fint som bare er litt dyrere. Det er så mye fint som også er tøft. Gjengbiler og konebiler. Muskelbiler og designerbiler. Gudd. Jeg sliter. Jeg har lyster jeg og, men dersom jeg for følger dem vet jeg at det blir feil. Gleden over å etterfølge begjæret blir sannsynligvis til irritasjon hver gang jeg går inn i nettbanken. Men jeg har ikke kjøpt ennå, så vi får se. Klarer jeg å holde tunga rett i forgasseren? Eller må hjernen legges i koilen for rehabilitering.

Riktignok har kakemennene og konene og andre skremmende figurer preget matvarehandelen en stund. Lettskremte søringer, som meg, vegrer seg for å se i retning av disse halvkvælte og ut-tørka bakverkene der de stille roper om hjelp fra innsiden av poser påtrykket bransjens dårligste ingredienser. Men jeg har liksom godtatt det. Kakenissefolk og brøytestikker dukker opp ganske lenge før jula setter inn. Og da mener jeg ikke butikken Jula, guds gave til menn, men jula som høytid. Den som egentlig kommer i desember. Men i dag så jeg at denne gleden over prematur jul har nådd anleggsbransjen. På en liten grusvei ved nygård så jeg dette koselige skiltet. Og hørte jeg godt etter syntes jeg at jeg hørte en gammel traktor trekkende på en slede med tømmer. Snølysten er tydeligvis stor i tømmertransportanleggsbransjen.