På en tur til Hjemme Hos Wenche på His i Arendal i går så jeg forundret opp i luften ved bensinstasjonpasseringer. Gudd tenkte jeg høyt inni meg. For jeg hadde jo barnebarnet i setet ved siden av meg. Jeg så at prisen på bensin og diesel hadde tatt lærdom av strømprisene og føket til himmels. Kanskje dieselmagasinene er tomme. Det har ikke regna diesel på lenge så vidt jeg vet. Det var dyrt ved Lillesand. Satan, tenkte jeg inni meg. Men så kom vi til avkjøringa til His. Nok en stasjon i HydroTexaco kjeden. Her har ikke eieren helt sett prisnivået i dalstroka rundt. Prisen på mitt dyrebare drivstoff var 4 kroner mindre enn hos pumpemannen i Lillesand. Mine tomme tanker ble fylt med glede og økonomiske innsparelser. Vi stoppa og fylte. Ingen kø heller. Ikke før jeg snudde meg. Mange medtraffikanter hadde sett det jeg så. Lang kø bak meg. Økonomen i meg smilte. Jeg hadde sett tallet,-

Det hellige tall; 14.29.

Min tomme tank ble fylt til randen slik at jeg kunne gå tilbake til mine tomme tanker.

Jeg vil deg bare vel.

Men er redd jeg kjører deg ned en kveld.

For i meg sitrer det et langsom gys.

Der du sykler langs veien uten lys.

Jeg vil muligens aldri få fred.

I det jeg meier deg ned.

Tidlige kvelder og lav sol. Mørket senker seg tidlig. Langs sykkelstiene jogger joggerne. På utsiden sykler syklistene. Trening og folkehelse er fint. Reflekser og lys er også fint. Kombinasjonen er best.

Ganske ofte treffer jeg på treningssyklister i mørke klær, uten refleksvest og uten lys på sykkelen. Jeg har så lite lyst til å kjøre ned en syklist. Jeg har så lite lyst til å oppleve det.

Fortsett å sykle, få opp pulsen og sluk mil etter mil, men gjør dere synlig.

Vi stod over lavvoen som visstnok skulle være skummel.

Har ikke sovet siden . . . . . Dyreparken har gjort mine netter søvnløse. Enda jeg stod over tekoppkarusellen og lot være sukkerspinnsjokket. En koselig dag i parken med Maya og et par barnebarn skulle vise seg å bli alle mareritts dronning. Det begynte litt koselig med ei skakkjørt heks og noen hemmelig tegn. Spennende tenkte jeg. Fint at Dyreparken lager litt skumling i høstferien. Vi fortsatte til vi så en kø som gikk inn i skogen. Og en kø er alltid gøy. Som regel er det noe morsomt i andre enden. Det var første feilen. For det var ikke noe morsomt i andre enden. Bare en haug med røyk fylt av fæle figurer som skræmte livskiten ut av en gammel kropp. Det var like før vannet gikk. Men jeg stod an av og fikk beholde vannet littegranne til. Toget måtte vi ta sa de minste. Og vi så gjorde. Jeg husker den koselige Hakkebakkeskogen vi opplevde sist jeg tok toget. Vi studde oss inn og oppdaget for sent at Hakkebakkeskogen var omgjort til alle redslers fødested. Vi kunne ikke snu. Vannet gikk uten at jeg merket det. Tennene klapret og håndflatene svettet selv om hjertet var iskaldt. Vår minste følgesvenn gjorde det eneste rette. Hun gjemte hodet i fanget på Maya. Jeg hadde lyst jeg og. De dukket opp over alt. Maltrakterte mennesker og zombieaktige skrekkfigurer. Gudd.

Vi hadde fått nok.

Håper jeg får sove nå i kveld.

Tillit er et trygt ord. Det er godt å ha tillit og gi tillit. I en verden hvor tillit betyr mye og er dyrebar virker det allikevel som den svinner hen. I alle fall min. Der hvor jeg tidligere hadde stor tillit har jeg nå mindre. Vi mennesker har alltid basert trygghet på tillit til andre. I årene som har vært har ord som fakenews blitt akseptert. En president stod for åpenbare løgner og spilte på dem. Hos noen fikk han tillit på grunn av løgnene. Vi velger våre sannheter. For en ganske enkel sjel som meg blir det fort veldig mye tåkeprat og jeg ender opp med å stole mest på meg selv. En ganske nylig sak i ærverdige RollingStone Magasin viste seg å være totalt oppspinn og direkte løgn. De ble selvfølgelig avslørt og RollingStone dementerte artikkelen. Men da var denne nyheten allerede spredd i sosiale medier og får lov til å leve sitt liv som sannhet helt til noen sier det motsatte. Så hvorfor publiserte magasinet artikkelen egentlig. Ville de spre dette budskapet i visshet at det ville overleve som sannhet lenge. For å spre dessinformasjon. For om jeg hører en løgn ofte nok vil jeg til slutt tro på den. Og i siste års pandemifylte år har frykt skapt av media knekt ennå noe av tilliten til andre. Det er litt trist for jeg liker å ha tillit til andre. I raden av vaksinenyheter har folket tillit til de som kan noe. Nå blir vi tilbudt en 3. dose vaksine fordi de to første ikke helt virket like lenge som antatt. Da melder skepsisen seg. Eller skal jeg vente til dose 5 før jeg lurer. Heldigvis finnes det av og til lys i tåka, så jeg satser på at jeg finner veien.

COVID har gått til KØVID. Kl 1600 i gledet vi oss over muligheten til å stå i kø. Vi er i gang igjen og godt er det. Myndighetene og de som vet best har talt. Vi kan leve normalt igjen. Restriksjoner fjernes og alle med nye pass trenger ikke passe seg for oss uten pass lenger. Men på en måte håper jeg at normalt igjen ikke blir helt som før. For mens vi har begrenset oss og fulgt regler og henstillinger og vært flinke som få har jorden som vi bor på også fått tid til å si i fra til oss. Mens vi helt ufrivillig måtte se den ene sydenreisen etter den andre forsvinne og ble nektet adgang til å cruise rundt i caribbean fikk Tellus tid til å si sin mening. Den har fått nok av vår måte å behandle den på. Den har vært snill og gitt og gitt og gitt. Helt til den nesten ikke har mer å gi. Moder jord har fått tretthetssyndrom.

Så jeg håper vår nye normal vil innebære litt mer glede over det man allerede har. Nyte livet i litt saktere tempo. Smile over ting som er her. Kanskje bruke saker og ting litt lenger. Kanskje til og med reparere noe som går i stykker. For med alt som vi lar vare lenger vil også jorden vare litt lenger. Vi bor en helt fantastisk flott planet. Kos med den. Se alle miraklene som finnes. Lag en ny normal.

De høyere makter jobber om dagen med båndbredden til oss jordlige beboere. Det er ikke alltid budskapet når buskapen på den måten det er tiltenkt. Omrokkeringer i klokketårnet vil vise om døren fortsatt er høy og porten like vid. Kanskje det er 5G som rigges opp på tuppen av spiret. Hvem vet? For om en først skal be til dem der oppe er det lurt at meldingen kommer hurtig frem.

Valgets kvaler er over. Skal, skal ikke. Kald, kald ikke. De valgte er valgt. Jeg synes det var et godt valg og har troa på Norge fremover. Det jeg ikke har like stor tro på er hyttelivet. For første gang krøp temperaturen under sperregrensa. I dag morges var det under 10 grader ute. Det er da vi finner ut at vi må hjem. Hjem til husets lune sofa og varme i gulvet. Men det er kanskje på tide. Vi har nytt hver dag vi har vært på Valsvikodden. Nesten 3 måneders sommerferie med bølgeskvulp som innsovningsmiddel. Så valgdagen endte med et valgresultat under sperregrensa. Nye rutiner og lover og gjøremåter må innføres på nytt. Dusje i varmtvann er et av de mer positive resultatene av hjemflytting. Tapet av utsikten er av de negative.

Men vi sees til neste sommer.