Jeg har begynt å drømme om ny bil. En testosteronbil. En bil med X-faktor uten å ha X i typebetegnelsen. En skikkelig mannebil. En som folk snur seg etter. Men ikke en slik som mine jevnaldrende mannevenner sikler etter. Ikke Tesla XXX. Ikke Audi Q42. Ikke BMW X, Y eller Z. . Ei heller Jaguar med EL eller EK eller EV skilter. Folk har slutta for lenge siden å snu seg etter disse bilene. Vi er så rike at det er så mange sånne biler. For en som vil ha en bil som forsterker selvbildet og forlenger egoet må et gå andre veier. Og HILL; HILL til denne bilen jeg så i kjelleren på Sørlandssenteret. Den stoppa jeg opp ved. Akkurat som den svevde over parkeringsplassen. Jeg gjetter på at den av og til svever over skogkledde veier noen mil inn i landet. Jeg liker at folk gjennomfører sine drømmer. Jeg så en gang en film om en skuespiller som endelig slo gjennom i Hollywood og ble rik. Det første han kjøpte var en gul lastebil. Det er kult.

Denne Volvoen reduserer neppe jordens klimagassutslipp, men den gjorde min dag litt gøyere. Denne bilen var bare gjennomført.

Det er klart for sommer, solskinn, sjø og bading og båd. Og de kommer du på vannet i disse dager. Alle bådane. Store og små. En etter en får de vann under kjølen etter en hutrende vinter på land. Det litt dumme er at en av disse bådane nå har fortøyd i vår fortøyningsdobbe. En frekkass. Fortøyningdobba ligger akkurat langt nok ude til at båden vår får plass mellom den og brygga. Den pleier å ligge trygt der. Men ikke i år tror jeg. For nå er det en frekkass som har kommet oss i forkjøpet. De har rett og slett okkupert strandsona i hyttas umiddelbare nærhet. Beskjedent nok heter båden Bumblebee (humla). Den er større enn vår, så jeg tør ikke klage.

Akkurat slik liker jeg IKEA best. På lang avstand. Lang. Og jeg er ikke alene. Sannsynligvis har jeg halvparten av Kristianssands 92282 innbyggere med meg i tanken. Akkurat nå er nitti to tusen to hundre og åtti to stykker som bor Kristiansand. Og hvis halvparten av disse er menn, er de på mitt lag. Ca. 46 tusen, bortsett fra diverse mannlige interiørkonsulenter og stylister. Men ca. 46 tusen menn liker IKEA best slik som jeg gjør. På avstand. Og i går var det ca. 3 km på avstand. Turen gikk til Havsyn i Tveit. 7 km frem og tilbake. Vått og vakkert. Jeg har gått der sikker hundre ganger før. For meg finner jeg ro i sinnet på veien. Den roen finnes ikke blant skap og stearinlys og tepper på IKEA . Skumring når jeg gikk inn. Natt når jeg gikk ut. Og fra Havsyn så jeg IKEA i det fjerne. IKEA på sitt beste. IKEA med fravær av meg, Tomm. Hvilken ubesudlet lykke. Jeg brølte i skogen slik at brunstige rådyr fikk noe å tenke på. Jeg var alene og koste meg.

Ta turen. Starter ved Dønnestad og veldig godt skilta. Tveit turlag har gjort jobben sin.

https://turloyper.wordpress.com/turomrader/

Dessverre må jeg erkjenne i selvransakelsens tegn at IKEA også har fine ting og nyttige ting og overkommelige ting. Så det hender jeg har IKEA på kort avstand. Motvillig og desillusjonert dro jeg dit også her en dag. Et nytt dolokk og en ny thermokanne med ekstrautstyr som stearinlys og servietter var sårt etterlengtet i vårt ringe hjem. Jeg brukte minst mulig tid og stoppet ikke opp  noe unyttig sted og spurt kjentfolk om veien ut hele tiden. Vel fremme ved kassa fant jeg ikke lommeboka. “I bilen”, tenkte jeg. Satt fra meg posen og løp den lange veien til bilen. Der fant jeg den ikke og en telefon hjem bekreftet at den lå der, – hjemme. GUDD. Min egen dårlige planlegging og begynnende demens gjorde at jeg måtte kjøre hjem, hente penger, og tilbake til IKEA. To ganger på IKEA på en dag.

Hva har jeg gjort.

En hund kom inn i vårt liv. Eller i alle fall noe som minna om en hund.  En bitteliten hårete sak ble plassert i vår varetekt mens eieren var vekke på jobb. Et lite krek av ei bikkje var plutselig i stua, i ganga, i bilen, på kjøkkenet. Overalt. Helsikes kjøter! Det var ikke akkurat mitt valg at vi skulle ha bikkja i hus, hva gjør man ikke for å hjelpe. Plutselig måtte jeg begynne å se hvor jeg tråkka. Jeg måtte sjekke sofaen før jeg satt meg og måtte knipse i puta før jeg dro den inn under hue. Kanskje det var ei bikkje og ikke en pute. Fillebikkje! tenkte jeg noen ganger i starten. Men det var før jeg begynte å SE hunden. Hvem var denne lille klumpen av et hårete liv? Litt etter litt så jeg hvor mye personlighet det går an å trøkke inn i en så liten kropp. Vår nye lille firbente venn er av det flotte slaget. Rolig og nysgjerrig. Myk og kjærlig. Hun heter Mia, ser ut som en parykk,  og er allerede bestevenn med Maya. Om vi stiller oss i ring med Mia i midten og vi alle lokker og frister, og har hundekjeksbestikkelser klare, er det alltid Maya hun går til først. De har knyttet et usynlig bånd. Og det er kult å bevitne. Med meg er det litt annerledes, Mia og meg har funnet en slag praktisk forståelse av hverandre. Gjensidig respekt om du vil. Vi som bor her  bytter på å gå på tur med den lille. Vi forteller lykkelig til de andre når vi kommer inn igjen om hvordan avføringen har gått. Hjemme tør vi ikke slippe henne løs ute. Hunden er alltid i bånd. Men av og til på hytta klipser vi av halsbåndet og slipper Mia fri. Det er da hun fyrer opp gledesraketten. Ser smått ut som hun liker det. Vår nye lille venn er stort sett et lykkelig kryp. Og hun deler og sprer sin lykke til oss rundt henne. Det hadde jeg ikke venta.

Godt å ta feil i blant.

Hunden kan være en god venn.

Gudd! Du er nr. 22.716. Heldigvis var køen min digital og heldigvis er jeg klok av skade. For jeg har stått i den køen før. Av og til månedsvis. Men jeg har aldri stått så langt bak. Heldigvis gjaldt dette skjermbildet 2. gangs innlogging. For i dag satt jeg klar. Billettsalget åpnet kl. 10.00. Og jeg satt klar. Jeg ble umiddelbart satt inn i køen, men kun som nr. 1617. Jeg venta 10 minutter til alle de foran meg hadde kjøpt billett. Så var jeg plutselig helt foran og det var billetter igjen. Jeg sikra meg 2. Kosta flesk men flesk koster jo. Jeg gikk ut av køen ganske så fornøyd. Og bare for gøy gikk jeg inn i køen igjen. Klokken var da 10.19. Jeg havna altså bakerst som nr. 22.716. Og attpåtil var varen ustolgt. Gudd. Det skal nok en gang bli deiligt å være norsk i en skog i Danmark i August. Suede, Years&Years, 10CC og Nik & Jay. Gudd!

Og om noen vil dra så er det billetter igjen til et par av de andre dagene.

Les mer her.https://www.smukfest.dk/musik/kunstnere-2019

Jeg tror muligens jeg har pådratt meg leddgikt. Denne kan nesten ikke sees for ofte. Se filmen og få en litt bedre dag. Lengre versjoner finnes på youtube, men dette er akkurat nok.

“Hva driver du med?” spurte kona.  “Jeg driver med driv-ved og setter sammen den krydderhylla som dreiv i land i høst”, svarte jeg. “Slik at vi kan krydre tilværelsen” sa jeg videre og innså for sent at alle ordspill ikke er så gode. Vel, dårlige ordspill til tross. En tremeters vasstrukken og stormherja bjelke endte opp på svabergene ved hytta vår i høst. Siden har den stått å tørka og ventet på å bli til ei hylle. Litt saging, litt oljing, litt skruing og litt lys fra IKEA og vips så har vi fått ei ny krydderhylle.  Legger en øret inntil planken kan en ennå føle den salte sjøluften og høre bølgeskvulp, vingeslag fra svaner og fjerne måkeskrik. Hylla fra havet.

Hill, hill Caledonien Hotell. Og takk. Vi som har vokst opp i denne byen mens den ennå var kristnet har mye å takke Caledonien for. Vårt store hotell som liksom alltid har vært der. Som 17 åring ble jeg heldigvis stoppet i døra på Baldevin Discotek. Som 18 åring burde de stoppet meg mange ganger. Jeg hadde sannsynlig vis hatt bedre av å være hjemme. Noen ganger ble vorspielet timet på den måten at andelen alkoholprosent kun skulle virke opp mot 50 % på selve vorspielet. Kanskje 55% innslag mens vi stod i køen. Men 100% virkning skulle ikke slå inn før inngangspenger var betalt, stempelet var på hånda, og han med breie skuldre i døra var passert. Dessverre var det av og til lang kø. Vi stod i kø kl. 19.30, det var ennå lyst og han vakta med breie skuldre ble lengre og lengre borte selv om jeg rykket fram i køen. Det hendte jeg ble bedd om å ta noen runder rundt kvartalet før jeg stilte meg i kø igjen. Godt jeg ikke hadde gps-tracking og skritt-teller den gangen. Det hendte også jeg kom inn og som første-valg lente jeg meg inntil veggen på toppen av trappa ned til avtredene i underetasjen. Ganske gøy å løpe ned den vindeltrappa da. Ble ennå mer på snurren. Siden den gang har jeg spist på Von Knarren. Vært med venner i pianobaren og på konferanser i storstua; Caledonien Hall. Caledonien har levert til hverdag og fest.

Nå er det noen år siden jeg ble stoppa i døren på Baldevin, nå havner jeg heller i heisen på vei til Skybar. Caledonien i ny drakt er fin. Faktisk ganske flott. 

“Llille speil på veggen der, helst ikke si hva du mener om den rare nissen bak den fine nissen. Vi vet begge hvem som er vakrest i rommet her.” Gode naboer inviterte til fest og åpnet dørene sine for nisser av alle slag. Alle måtte ha nisselue. Vi og. Så vi handla en fin og pyntelig lue til Maya. Og jeg gikk på nisselueshopping alene. Det synes kanskje. For mitt nisseluevalg falt dessverre på noe som Europris hadde strikka.  Men vi kledde oss opp og skulle på fest. Vi gikk over gjerdet til naboen Maya og meg. Hun fin. Jeg ikke.

Alle naboens venner var fine folk. Og alle vi nissene skålte og skralte og sang og fortalte historier. Og selveste verten sang og spilte gitar. Og flere dro til med fest, sanger og fortellinger. Og når denne herren reiste seg og fortalte historien om Mittene og Kumpekjekken døde jeg nesten. Historien han fortalte bare ante jeg innholdet av. Men han fortalte så bra. Han var en god formidler. Og selv om jeg ikke hang med i det hele tatt lo jeg så mye at vannet nesten gikk og filminga gikk dukken. Folk lå kroka i stoler og sofaer mens han holdt på. Hvordan historien endte har jeg ikke peiling på. Men det var godt den endte for slikt går ut over et gammalt hjerte.

Jeg elsker gode historier. Og denne vet jeg jo ikke om er god. Men jeg aner det.

Og i 2 tia på natta tuslet to slitne nisser over gjerdet og inn i huset vårt. Begge med et smil om munnen. Maya var fortsatt fin. Jeg var fortsatt ikke.

Takk Jon og Jonny . Fin fest. Fine folk.

Google fant historien til meg;

DET VAR ENGANG FI SMÅ TRETTER…

Det var engang fi tretter som skulle til puters for å sele. For å komme dit måtte de gå over en bru, og under den bodde den fryktelige Kugre Diken eller Kure Stokken (populært kalt Kumpekjekken).

Først gikk den Finste Mitta…
Sliff, slaff, sliff, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Finste Mitta som skal til puters for å sele, svarte den Finste Mitta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg er så lita at jeg har ikke fir på håtta, men etter meg kommer det en firre støtte, sa den Finste Mitta.
– Javel, så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Fillomste Metta…
SLIFF, slaff, SLIFF, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Fillomste Metta som skal til puters for å sele, svarte den Fillomste Metta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg mer hansen, men etter meg kommer det en mye firre støtte, sa den Fillomste Metta.
– Javel så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Firste Støtta…
SLIFF, SLAFF, SLIFF, SLAFF, sa det på brua.
– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Firste Støtta som skal til puters for å sele, svarte den Firste Støtta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, bare kom du, din kure suk, men mål med pute, for jeg har firberblad i batta, og da skal jeg fien fatte meg bå deg på trallene.

Og siden den dagen Kumpekjekken tok den firste støtta er det fingen mitter som er redde for å gå over brua, for nå kalles han nemlig bare for Pingledikken.