Takk til Jordbærpikene. De serverte en kopp kaffe og et smil i det jeg passerte kafeen deres i dag. Akkurat i dag hadde den serverende Jordbærpiken litt skjegg, adamseple og mørkere stemme enn man antar en Jordbærpike har, men allikevel. Jeg smilte og sa takk i det han serverte meg en kopp tidlig kaffe. Og denne mannlige Jordbærpiken smilte og sa “Vær så god”, og “Ha en fortsatt god dag!” Og jeg sa “Takk, det samme”, og tuslet videre. Kaffen var ikke ordentlig varm, den var sterk som motorolje og luktet litt rart. Men alt det betydde ingenting, for den smakte av smil og ønske om en god dag. Takk til Jordbærpiker av alle kjønn. Dere satte et smil på min morgen.

Mørketiden kommer. Det mørkner om kveldene. Svart hav og svart skog. Tidligere og tidligere. Og som om ikke det var nok så trekker svarte og mørke tanker seg inn i vårt hus. Vi vet å svartmale tingene hjemme hos oss. Våre mørke tanker og dunkle planer for fremtiden blir materialisert på den ene endeveggen i stua. Det er vel egentlig Maya som er mørkets dronning. Hennes mørklegging av omgivelsene påvirker oss alle. Mørkets gjerninger og et strengt kosthold inføres i stua. Det er hun som menger seg med likesinnede i de ulike fargehus. Der rister de og shaker de til den rette mørkheten er nådd. Selv lever jeg i skyggenes dal, som de fleste menn. Min kones tanker er min lov. I alle fall interiørmessig. Jeg ble en mørkemann samtidig som det mørke feltet spredde seg utover og fanget inn de som var i nærheten. Til og med et barnebarn ble dradd inn i svartmalinga. Hun møtte veggen hun også. Flink var hun og. Nøye i mørkets tjeneste. Faktisk så flink at ingen ble svartelistet. Til slutt ble alle så fornøyd at jeg er nå usikker på om jeg noen gang får se lyset igjen.

Har du noen gang sett ei snekke som sier tøff, tøff udover fjorden. Det har du sikkert og det er bildet på Sørlandet. Har du noen gang sett ei snekke som sier tøff, tøff udover fjorden hvor styrmannen er ikledd sombrero, da har du sett Allan. Også et bilde på Sørlandet. Jeg har ikke kjent han lenge men skulle ønske jeg hadde. For selv om jeg ikke har kjent han lenge så føles det slik. Han er inkluderende som få. En raus og behagelig fyr. Han ble feiret i går. En bursdag han selv visste om men som kom overraskende på. Hans kone og venner har avvist ham på det grøvste i det siste. Bursdagen fikk vente, de skulle feire senere kanskje, i syden. Han, som liker folk og liker selskap, ble utestengt og takket til slutt ja da hans tvillingbror ba ham med på fest. Lite visste han da at det var hans egen fest han skulle til. Og Allan har venner, mange venner. Og jeg som føler jeg har kjent han lenge ble med de som virkelig har kjent han lenge for å feire ham. Surprise ble til overraskelse for Allan. Et fult lokale av fulle folk feiret og sang. Allan er en Unlonesome Cowboy. Og i går red han virkelig inn i solnedgangen og inn i vennegjengen. En fin fest. Siw hadde nok en gang tryllet fram Paella til 50 stykker. Hard jobb og gudegitt talent gledet alle. Takk Siw, og skål Allan. En gang håper jeg å kunne si. “Allan, JA, han har jeg kjent lenge!.”

The beers from Ölgerðin are crafted from crystal clear lava filtered water and carefully selected ingredients.

Wow. Kan det høres bedre ut. Og Gudd og Gull. Dette var et hyggelig bekjentskap med en leskende drikk. De kunne muligens brukt litt mer penger på design av boksen, men innholdet bør bli uforandret. Dette ølet var nok ikke det som ble drukket da Islandsk brøl ble kjent verden over under fotballmesterskapet. For dette er lyst som sommernatten og mildt som en blomstereng. Akkurat friskt nok til å bli forført. At det er fra Island er det jo en smule eksotisk også. Min feminine mannemannside får så det holder her.

Kan anbefales på det kaldeste.

http://www.olgerdin.is

Vi ikledde oss heldekkende badetøy og lekte med bomber. Bomber og manneburkini. Skumlerer blir det ikke her i sør. Vi strammer opp sensommerern med Burkini for menn, og for barn. Det var faktisk jeg som påla mitt unge barnebarn og ta på seg heldekkende badetøy. For ommeren er ikke helt slutt ennå. Rampelyset på brygga trekker sjøstjerner i hopetall opp fra dypet. Sjøens temperatur frister fortsatt till kroppedypp. En uvanlig stille dag på Korsvikfjorden gikk opp noen oktaver denne dagen. Frydefull frykt fyllte fjorden. Og et barnebarn og en bestefar hadde rett og slett en fin tid. Selv i heldekkende strandklær.

Det meste her i verden forstår jeg ikke. Og i alle fall forstår jeg ikke folk. Ikke meg selv en gang. Jeg ser på facebook og forsøker å få innsikt i menneskehetens mysterier og sanne ansikt. Og etter år etter år etter år med å lese innlegg, publisere innlegg, akseptere og blokkere og like og smile til så føler jeg at jeg er like langt. Riktignok har jeg sett flere bilder av katter og barn og Gaustatoppen enn jeg ville gjort uten facebook, men . . . Jeg tror ikke jeg skjønner det spøtt mer av menneskets natur. Kanskje det er derfor jeg liker natur uten mennesker best. Og som inneslutta, venneløs sørlending uten sosiale antenner har jeg i den senere tid ikke blitt utfordret til noe facebook-greier. Jeg legger merke til at alle andre har blitt utfordret. I alle fall tar de den og legger ut et bilde av seg selv fra ungdomstiden. Og for å blende inn i facebooks magiske verden så tar jeg utfordringen uten å bli spurt. Jeg fant fram det første bilde av meg, og legger det ut. Føler meg som en del av facebook nå.

Richard Gere sin kjæreste er 134 år gammel om jeg forstår nyheten riktig. Og i disse dager med slike dyktige plastikk-kirurger er jo alder slett ingen hindring. Det oppsiktsvekkende i denne artikkelen må jo være at de kaller ei 134 år gammel dame for ung. Livet til hollywoods kjendiser er fint men annerledes. Jeg er fornøyd med min Maya. Vi er ca like gamle.

Litt skremt ventet jeg på grønn mann i Vestre Strandgate. Veien skulle jo krysses. Mannen ble grønn, men jeg stod pal. Det var andre menn enn han grønne som skremte meg. En gjeng godt voksne menn på sine brummende motorsykler. Hells Angels Sweden stod og ventet på grønt lys på andre siden. Jeg ble stående. Det var første gang jeg har sett en engel i virkeligheten. Og så ble det en helvetes engel. Og det midt i bibelbeltet. Så her må bedehus og predikanter og prester og deres like trå til. Kanskje de har kommet for å høre på Postgirobygget? Kanskje de tok til høyre i steden for til venste ved Oslo? Ikke vet jeg, og jeg har ikke tenkt å spørre-

Lett nynnende på den svenske slageren ” Jag trodde englene fants, bara, bara i himmelen” gikk jeg inn på kontoret igjen.

Endelig lever havnekvartalet opp til sitt navn. I en semisovende tilstand datt jeg av bussen et stykke oppe i Tollbodgata i dag. Ved at jeg lente meg litt forover og flyttet den høyre og den venstre foten vekselsvis opp fra bakken sørget tyngdekraften for at jeg forflyttet meg nedover gata. Og mitt trøtte tryne følte at noe var galt men oppdaget det ikke før haka slapp taket i brystet og jeg skuet nedover der hvor det vanligvis litt hav og litt horisont. Gudd! “Et nytt kvartal har blit bygd over natta!” tenkte jeg. Foran meg var det ikke lengre horisont. Et 15 etasjers bygg stengte nå utsikten. Verandaer med havutsikt fylte synet i enden av gata. Har Filadelfia fått mer kollekt enn de forventa, og bygd ennå et kvartal på luft og kjærlighet? Nei . . . . Som en overtent guttunge bråvåkna jeg og sprang nedovergata, båret på nysjerrighetens vinger. Vel nede så jeg jo kjapt at dette var en båd. Riktignok mer enn 15 fot, men allikevel en båd. Og jeg stod der som et barn, gapende med store øyne. Skulle bare hatt litt sukkerspinn så hadde det vært perfekt. Jeg lar meg fortsatt fascinere av hva vi mennesker får til. Size matters, og kontraster beriker livet. Kult. Ta turen ned til havna og sjekk ut vårt nye kvartal.

Inntrykkene begynner langsomt å dukke fram fra midlertidig låste arkivskap inne i hodet. Inntrykk fra noen få men fulle dager. Med begynnende feber dro jeg av gårde til København og Roskildefestivalen. Det hele startet med at jeg nesten ikke rakk ferga til Danmark. Sistemann om bord sammen med kompis Paul. Og for første gang ble jeg stoppet på vei inn i ferga og sjekka. Det sier vel litt om mitt ytre. Og takk Paul, for turen, og ei hand å holde i. Lett hostende og varm i panna inntok jeg nok mengder av det kongelige brygg til at togturen til Køben ble “pisse god”. “Såddan da” ropte vi og Tuborg og Ibux hjalp til på stemningen i Nyhavn utover kvelden. Underlig lite uthvilte dro vi neste dag på en 12 timers ekskursjon til Roskilde-festivalen. Helt uten plan og uten mening. På toget dit snakket vi med en afghaner som hadde 13 kulehull i kroppen. Vi fikk øl av en som hette Jesper i køen. Vi satt under et tre i lett regnvær og så mengder av hasj bytte eier. Vi spiste verdens beste burger og smakte verdens værste shots. Hørte på god musikk og dårlig musikk. Stod tett og trangt og åpent og luftig.  Jeg har vært der før så det er allerede krysset av på min Bucket List. Det er nå ført over på min Fuck It list.

Det er godt å vite at jeg ikke skal dit igjen, i alle fall ikke med feber, men gudd. Det er godt å ha vært der. Oppleve det massive sanseinntrykket en slik festival er. Lukter og lyder og Sodoma og Godmorgen. Alt! Ha det på din BucketList helt til du har vært der.