Jeg har ubevisst havnet i filmbransjen. Kanskje det er ønsketenkning men jeg tror det er en mening med alt. Filmen jeg har produsert er av typen Film Noir. Det vil si en litt mørk film med vanskelig tilgjengelig budskap. Den er såpass subtil at den inviterer seerne inn i det svarte intet, slik at alle selv kan lage sin historie. Iaktakeren legger til sine egen bilder og filmen får en mening. Enkelte vil sågar kalt den for en dogmefilm om livet i lomma. Jeg vet ikke selv. Som filmskaper er det vanskelig å vurdere sitt eget prosjekt. Filmen ble til mens jeg vasket opp og sendt automatisk til han som kjøpte båten av meg for litt siden.

Jeg fikk svar fra ham, etter at telefonen hadde sendt tre meldinger og to lommefilmer til ham.

“Feil nr.”

I en mellomvåken zombietilstand kjører jeg til jobben. Fortsatt soverusk i øynene og puteavtrykk i panna. Magen er ennå mett fra kosematen i går kveld med påfølgende chips og resten av kroppen er lemster etter treningen for 3 dager siden. Etter den treningen ble alt over hakehøyde utenfor min rekkevidde. Sykt lemster med andre ord. Det gjør det jo vanskelig å style håret, så det fikk være denne uken. I en slik “ikkelengesidenjegstodopp-tilstand” nærmer jeg meg rundkjøringa på Rona. Og hva ser mine langsynte øyne. Turkise prikker dansende opp og ned, hit og dit, frem og tilbake. Etter hvert som jeg nærmer meg ser jeg hva det er. – Ren ondskap. Pure Evil. Der står det en gjeng fra nærmeste helsestudio og viser hvor spreke de er. Hvor uanfektet lettbent det er mulig å være klokken 07.30 om morgenen. De er bare nede i bakken av og til. Jeg holder for øynene på samvittigheten min og benekter alle tidligere uttalte nyttårsforsetter. I det jeg fører bilen inn i rundkjøringa siger jeg ned i setet og kjører etter hukommelsen i 50 meter, stirrende inn i tenningsnøkkelen og ber til gud om ikke å få motorstopp. Det gikk heldigvis greit og jeg ser meg ikke tilbake. Resten av dagen brukt jeg til å overbevise meg selv om at jeg er sprek nok.

Morten på jobben min har hatt en fin oppgave i det siste. Vi har filmet 5 unge håpefulle finalister til LOS-Fondet sin Drømmefinale. De er alle store talenter på sine felt. Og jeg ble spesielt glad da jeg lyttet til denne unge jenta fra Setesdal. Romantikk på sitt beste. Delta i stemmingen og hjelp fine ungdommer til å nå drømmene sine.

Du kan stemme her:

http://www.los.no/los/losfondet/LOSFondet/LOS-Fondets-Drommefinale/drommefinalen-2015/

Jeg er jo stort sett optimist og ser ganske lyst og vått på livet. Av og til går rullegardinet ned, men slik er det jo for de fleste. Og i går gikk det ned. Tok meg rett og slett vann over hodet, og inn i hodet. For i går kom min fetter og hans sønn svingende innom hytta og spurte: “Skakke du stå litt Wakeboard!” Etter et par sekunders ubetenksom tenketid, svart jeg; “Jepp, skal bare hente våtdrakta!” 5 minutter senere lå jeg på rygg i vannet med et wakeboard surret til beina og gav tegn til full gass. Første forsøk gikk dårlig selv om skuldrene ble dratt ut av ledd.  Ved andre forsøk var armene nok en gang festet til kroppen og jeg kom meg opp på vannet. Fresende og sprutende hang jeg etter båten. Og det gikk fint. Etter 15 sekunder hengende etter en båt på wakeboard tok livet en ny vending. Jeg var nok en gang optimistisk og tenkte at dette var lett, kanskje jeg kunne svinge elegant ut til siden. Jeg lærte i neste sekund at munnen bør være lukket i det du tryner i 20 knops fart. Påfølgende motsatt tarmskylling er heller ikke å foretrekke når man er ikledd våtdrakt. Selve kræsjet ble ikke foreviget men kommentarene ble. “Opitimistisk” er stikkordet. I dag er jeg renset innvendig, har plukket tang fra inn bak øye-eplene, og kan ikke bevege armene. Men neste gang skal jeg klare det. Fortsatt optimist.

Bortreiste barnebarn er både en velsignelse og savn. Og akkurat de jeg er bestefar til har vært på dannelsesreise i sommer. Til morens hjemland,- Thailand. Og det i over to måneder. Gudd. Lang ferie, langt vekke. Mange timers reise unna og sånn ca 5 timer i tidsforskjell. Det er så mange ganger i sommer jeg skulle ønske de hadde vært her og det er så mange ganger i sommer jeg er så glad for at de ikke var her. Barnebarn er valgfritt,- i teorien. Og for sosiopater. De er jaggu meg fortsatt til mer glede enn sorg. Og i går kom de på hytta. Første dag i Norge etter 2 måneder i utlendighet. Med  godt innprenta jetlag sendte de  sleipe foreldrene de små til oss for rehabilitering. Og de unnlot å si at det ikke bare var jetlag ungene skulle behandles for. Det var et uforløst bursdagsselskap i Lucas og begge to led av langt fremskredet is-abstinens. Vel,- vi brettet opp ermene på t-skjorta til det så dumt ut og hoppet inn i oppgaven. Maya ordnet et minibursdagsselskap for den nybakte 8-åringen og i det ballongene hang i trærne og pølsene lå på grillen kom gjestene. Svanen Tomine med kone og unger dukket opp, og jaggu kom ikke min gode venn Ole og sønnen Robin inn til hytta vannveien. Fra landeveien kom vakre Elise og plutselig var vi et selskap. Gutten ble feira og vi tapte kampen mot is-avvenninga men vant over jet-lagen. Elise tynte oss alle i Monopol helt inn i mørket. Den jenta går ikke av veien for å lure onkler, tanter, niese og en nybakt 8-åring. Det ble seint før vi la oss. Det er godt å ha de tilbake.

Jeg hadde ikke før gått om bord i båtten en dag før jeg så ei brygge i sjøen. Ei halv brygge, eller kanskje nærmere en kvart. Den lå på ryggen og fløt slik en brygge slettes ikke skal gjøre. Selv ikke i ferien. Denne brygga var på langtur. Den hadde ligget i sjøen en stund,- marinert i maneid og saltvann. Oljeflekker og fiskeslo og barneføtter har også satt sine spor. Det er ei brygge som har levd ei stund. Og glad kan den være for at jeg fant den, slik at den kunne leve ennå mye lengre. For brygga av bord har nå blitt til bord til brygga. Det er værbitt og røft og liker seg nærme bølgene og havet. Og vi liker det. Det har allerede opplevd masse familie og mye forskjellig pådekninger. Og det står der og smiler og vi smiler tilbake. Et skikkelig bryggebord av bryggebord på brygga.

Etter en sommer med masse besøk og en arbeids-start med fullt trøkk er jeg litt sliten. Vridd og spytta du på en måde. Dyppa i terpentin og høytrykkspylt understell. Kroppen føles som om jeg skulle ha vært på IKEA. Nå trenger jeg litt fred og stillhet for at hodet mitt skal virke igjen. Tankenen og gledene har vært mange. Men til slutt blir en litt mett og søker avslapning og velvære for kropp og sinn. Og da jeg kjørte over broa inn til byen en dag så jeg noe som gledet min sinnstilstands behov. Noen flotte lokaler ved Otras bredde. Kristiansand Roklubb. Gudd. Her må de ta ro på alvor. Avslapning for stressede mennesker av alle slag. Og så eget klubbhus ved elvebredden. Jeg ser for meg sjeselonger og lyden av bølgeskvulp. Mantramusikk og myke madrasser. Oljer og dufter. Ro for sjelen.

Jeg meldte meg inn.

Å feil kan man egentlig ta.

“On a beautiful sunny day in the Woods of Skanderborg something wonderful happend a week ago. A man found his tree. He gave it a hug and it hugged him back. Souls Connected and friendship grew. High up in the Crown of the tree the leaves smiled as they looked Down on this gentle englishman hugging its trunk. A beautiful moment. And in fact; the day was filled With beautiful moments. The moments followed each other for so long, that it became a beautiful day.  Thank you tree, thank you Paul, thank you Andrew and thank you Thor. And Thank you again Smukfest. ”

Danmarks beste og smukkeste festival er over for i år. Men gudd. Jeg burde egentlig ikke skrive om dette siden jeg tror vi er de eneste utlendinger på festivalen. Oss og 50000 lykkelige laidback dansker. Og Paul liker å klemme. Han klemmer meg, han klemmer trær, og han klemmer de som går forbi. Slikt får man venner av i Danmark. Og det er smukt.

 

Respekter dyrene.  Det er mye det det handler om. Men det er ikke alltid så lett. Det er lett å få en katt. Det er ikke alltid så lett når det går opp for deg at den skal bo hos deg i 10 år, – minst. Det er lett å kjøpe en liten hund som koser og løper og nusser og pusser. Men det er ikke alltid så lett å gå ut i stiv kuling med en 50 kilos bikkje hver morgen. Det er litt for mange som får seg dyr litt for lett. Man skal ha respekt for naturen. Respekt for det levende liv. Du trenger ikke like alt, men respekter det. Uten respekten blir det fort vanskelig å se hele bilder. Ha respekt for de rundt deg. Ha respekt for kroppen din. Ha respekt for naturen og havet. For både fikner og fisker. For knatter og katter. Da blir også gleden så mye større. Da kan gleden en katt gir vare i alle 10 årene.

Sommeren er ofte en tøff tid for dyrene vi knytter til oss. Prioriteringene skyver katter og hunder ut og vekk. Det er ikke alltid at kattene klarer seg selv i tre uker om sommeren. Det er ikke alltid. Gjør deg fortjent til respekten av et dyr. Ta dyret ditt på alvor.

Annonsene er laget av reklamebyrået TBWA-Santiago Mangada Puno i Philippinene. Hill, hill.

Og tenker du å få deg en katt eller hund. Ikke kjøp en,- Redd en! Fin din pus her:

http://www.dbkristiansand.com/til-adopsjon.html

Det har blitt litt varmere i Korsvikfjorden i det siste. Maneidane forsvinner ned i dypet og opp kommer haiane. Og akkurat som maneidane så sier vi som sitter på skjærrane; “Vi lier det ikke”. Riktignok svir de ikke like mye som maneidane, men de kan til tider være riktig ubehagelige. Det gjør vondt hvis de biter og de er fæle til å nappe av sluken når en er ute å dorger. Og er sena sterk nok og kroken holder så havner du fort heilt ude i Vestergabet. De er noen sterke og innpåslitne beist disse haiane. Do you know shat the Sei said to the Hai? “Haai hai”, sa seien.  Haien hører jo dårlig. Den har ikke ører så den svarte; “What do you say Sei? “HAAI HAI”, gaula seien. Haien ga blanke og spiste seien. Men jaggu spytta han den ikke ut igjen for seien var seig.