En liten boost på tampen av fredags arbeidsdagen. Hill, hill til alle våre lærere. Jeg kjenner noen. Og alle de jeg kjenner er flotte folk. Noen av dere er som denne karen. Andre ikke. Uansett er denne lille talen en god ting. Om du ikke er lærer så lytt og du setter pris på læreryrket. Om du er lærer, – så ,- Tusen takk.

Takk Ingvild for lenka.

Denne uken kan vi spise en god middag for 100 kr på alle byens restauranter. Og de fleste stimler til de mest populære. Måltid, Food Asylum, Hos Naboen. Men min Maya vil det annerledes. Hun ringte og ba meg på middag. Både i forgårs og i går. Til næring for min sørlandske skeptisisme valgte hun i går restauranten i Kilden Teater og Konserthus. Gudd! Jeg har sett disse bordene i enden av foajeen. 90 meter under taket. Stort og upersonlig har jeg tenkt. Men som menn flest gjør jeg som min kone ber om. Mutt og med lave forventninger møttes vi på Kildens Kast Loss.  . . . . . Heldigvis tok jeg grundig og grovt feil. Og ulikt en vanlig sørlending så tør jeg innrømme det.  Det er ikke så ofte vi er ute og spiser sammen. Men denne ettermiddagen nøt vi et måltid sammen. Vi satt ved vinduet. Nesten på bryggekanten. Fullriggeren Sørlandet lå til kai noen meter fra bordet vårt. Og solens vakre kveldsstråler lyste opp vårt lille bord. Maten var upåklagelig og servicen strålende. Vi satt der begge to med godfølelsen. Det var rett og slett godt og behagelig å være der. Takk Kilden. Og takk kjære kone som tar meg til nye steder.

Jeg fikk anbefalt å gå ut å spise av noen venner. “Det æ så greit nå”, sa de. “Det æ ett opplegg i byn”, sa de. Restaurantbransjen gjentar akkurat denne uka suksessen fra tidligere år og har “Spis for 100!” kampanje i hele byen. Og hvilket tilbud. Du kan velge mellom Kylling, fisk, komper, salat og sushi. Biff og Bærne. Rægår i flytogsaus. Kjøttboller og sesamfrø med knüdelwasserstrudel. Utvalget er stort og mine tomme tanker ble forvirret. Med både tenner og gebiss løpende i vann, suglet jeg meg gjennom alle tilbudene. Til slutt tiltet jeg helt og tok et feil valg. Jeg gikk på MacDonalds og spiste for 100. Gudd! Æ ble mett. Jeg skulle nok bare ha spist for en.

Men hvis du ikke går på MacDonalds kan du jo prøve en av disse utmerkede stedene og spise for 1 for 100,-:

http://www.spisfor100.no/

Jeg sitter fortsatt på toget. Utsikten forsvant når mørket kom. Det var da jeg lagde min egen utsikt. Et nytt nettbrett; Surface Pro, ble utforsket. Og der hadde de jammen meg et digitalt akvarellskrin med tilhørende akvarellblokk. Ikke akkurat som det analoge, men du verden så stilig måte å tilbringe den siste halvtimen på toget. Som du ser så gleder jeg meg til sommeren.

Av og til ser jeg et uttrykk og en design som jeg synes bare er riktig. Og her er det et studentprosjekt fra Miami Art School som treffer innertieren. Et vondt og sårt tema blir fortalt på en brutal og smart måte. Enkelt og avansert. Ødelagt typografi ødelegger behagligheten. Hill, hill til Yousuke Ozawa som står bak dette.

Snakk om uflaks. Det er ikke så mye jeg reiser og så måtte dette akkurat hende meg. Lykkelig trillet jeg av gårde med min trillekoffert på flyplassen. Jeg er litt nervøs av meg så jeg var ute i god tid og hadde gjort meg kjent med utgangen min; GATE 13B. I det jeg rundet et hjørne så jeg den endeløse hallen med shopping og restauranter og taxfree. GUDD, tenkte jeg, – langt å gå. Men redningen var der. Et sånt flyplass-rullebånd hvor man kan stå bortover. Kult. Jeg gikk på og fornøyd stod jeg bortover og kikket på alt og alle. Men så! Plutselig! KLANK! og full stopp. Det stoppa så brått at jeg nesten datt. Heldigvis hadde jeg god tid. Jeg venta på at det skulle komme i gang igjen. Men jeg venta. Og venta. Mekanikeren kom ikke. 5 minutter ble til 15 minutter som kjapt ble til en time. Forbanna kunne jeg registrere at GATE 13B var closed, etter at de hadde etterlyst meg over høytaleren flere ganger. Det endte med at flyet gikk uten meg om bord. Og der stod jeg altså. Midt på rullebåndet. Strandet. Flere kom bort og spurte om jeg hadde deg greit, men lite hjalp det. Først etter tre timer kom rullebåndet i gang igjen og jeg kunne nok en gang så bortover helt til endes. For en uflaks.

Innkjørselen skulle fornyes. Ny grus skulle legges på av en lastebilmann når jeg ikke var hjemme. Han kom og gjorde jobben sin. Han la på ny grus. Det er mulig han burde ant at noe ikke stemte. Men de opplever sikkert mye rart. Og det var jo jeg som bestilte. Og slik går det når du er litt for kjapp på tastaturet. 2,00 cm max, ble til 20,0 cm max. I et tommetanker øyeblikk bestilte jeg ny målsatt grus til innkjørselen. Jeg måtte angi max størrelsen på grusen og det var jo her det glapp. En syk liten kommafeil og innkjørselen vekker plutselig oppsikt. Grus med maxstørrelse 20 cm. Beltevogn er bestilt. Mazdaen er uansett moden for utskiftning etter at jeg første gang skulle prøve å kjøre opp min nye innkjørsel.

Jeg skal innrømme at det er en smule angst forbundet med det å gå til legen for å undersøke smerter i brystet. En vet jo aldri! Og når jeg kjørte fra legen med beskjed om å dra rett til akutten på sykehuset så steg angstnivået et aldri så lite hakk. Jeg satt der og håpte på at hjertet ikke ville stoppe med en gang. Bilen parkerte jeg ulovlig utenfor akutten og gikk inn med lappen fra legen. De tok i mot meg, registrerte meg og sa jeg ville bli henta. “Jeg bare flytter bilen over til parkeringa i mens” sa jeg. “Nei!” sa mannen i hvitt. “Tror heller du vil ta boten, enn å satse hjertet!” sa mannen. “Kloke ord!” tenkte jeg. Det hørtes jo ut som en praktisk og logisk slutning. Men angstnivået sank ikke akkurat. Plutselig var jeg der,-  på Sykehusfestivalen. Rett inn gjennom VIP inngangen. Og på med det obligatoriske festivalarmbåndet. Jeg fikk festivalpass med tilgang til alle områder. Jeg betalte ikke en gang. Forbi alle køer. Til og med en personlig assistent var inkludert. Jeg følte meg viktig der jeg trillet av gårde. Forbi de andre på ventelista. De som tålmodig brukte timer av sin tid for å få tak i billett slik at de kunne slippe inn. Og jeg ble trillet rett forbi. Inn i det aller helligste. Backstage til helten. Til hjertelegen. Autograf fikk jeg ikke, men mange klistremerker å samle på. Dette var skikkelig all-inclusive. Jeg ble målt og feid og veid og satt strøm på og nitroglyserin under tunga og hilste på leger og sykepleiere og assistenter og portører og pasienter. Servicen var upåklagelig og opplevelsen betryggende. Angsten forsvant. Min kone og en god kamerat slapp inn på mingleområdet en stund. Men all morroa tok slutt. Heldigvis var alt helt fint, med unntak av noen overbelasta muskelfester inne i brystet. Jeg ble sent hjem frisk. Og skuffelsen var ikke stor over å bli kasta ut fra sykehuset. Men jeg gjorde det rette. Jeg sjekka. Og bilen fikk heller ikke bot. Rock on!

Som mann er jeg en klassiker. Sjelden sjuk. Aldri hos legen. “Det går nok over”. Jeg fikser det sjæl. “Jeg tar ei øl og det vonde slutter snart”. Men i går tok jeg til og med to øl og det vonde forsvant ikke. Etter tungt arbeid noen kvelder fikk jeg smerter i brystet i går kveld. I morges var det like vondt. Heldigvis aktiverte lillehjernen seg og det dukket opp saker og ting jeg har hørt og blitt fortalt. Menn går altfor sjelden til legen har jeg hørt. Og gjør vi det er det ofte for sent. Vi oppfordres til å ta vare på oss selv, og bartemåneden Movember selger dette budskapet. I dag tok jeg vare på meg selv. Jeg gjorde som menn skal gjøre. Jeg gjorde noe. Jeg har vondt, tenkte jeg, jeg ringer legen. Og som sist jeg ringte legen, var det rett ned til henne og rett videre til akutten. Så nå ligger jeg her med ledninger festa på skulder og vom, og til og med en på sternum. Vet ikke når jeg blir unplugged. Kanskje i kveld,  kanskje i 2017. Kanskje jeg har noe galt med hjertet, eller kanskje bare en strekt muskel. Vi får se. Selv om kroppen og økonomien og mattekunnskapen er dårlig så er ikke humøret dårlig. Det er ganske bra her egentlig. Masse hyggelige folk i teite hvite klær som triller meg på sykehussightseeing. Og alle dere andre menn. Pass på dere selv. Bruk øyet i panna av og til og se dere selv.

“Add wind to favourites. Legg til vind i favoritter”. Kan jeg anbefale en titt på vinden i dag. Enkelte snur kåpa etter vinden, mens andre har vind i seilene. Vinden er en kjær venn og mislikt uvenn for oss mennesker og opptar oss alle. Noen ganger sval og mild som fjær mot varme sommer kinn. Andre ganger uforutsigbar og temperamentsfull som en tenåring med mensen. Enten vi er glad i å være utendørs eller ikke så er vinden der. Den er deilig å ha i ryggen oppover lange slake motbakker når jeg sykler hjem fra jobben. Den er et forbanna helsike å ha i mot når jeg er ute og ror i en pompøs gummibåt med små og myke årer. Vinden blir elsket av kitere og hatet av kvinner på den røde løperen. Tilfeldig kom jeg over en vakker vind på nettet. En digital fremstilling av hvordan det blåser akkurat nå, – over alt. Vakkert laget og beroligende å se på. Anbefales! Klikk på bildet, eller lenka under.

http://earth.nullschool.net/#current/wind/surface/level/orthographic=-354.50,53.12,391