Dersom alarmen først går er det jo alvorlig. Brann, torpedo, isfjell, eksplosjon, fisk til middag! Frykt og angst og svette og tårer. Adrenalinet og spenningsnivået tiltar når mannskapet beordres i livbåtene. I kina har de kopiert de eminente redningsbåtene fra Norge. De man slipper ned fra plattformer og skip. Kopien er god, og de har enndog forbedret den. I god kommunistisk kinesisk ånd vil man tape ansikt om man viser frykt. Derfor har de puttet inn et overraskende, men morsom, effekt i sine livbåter. “Save Your life With a Twist”. Jeg tror det er slik det må være.
Jeg trenger tips fra lokale kokker og slaktere. Jeg har noe kjøtt som er til dels trevlete og seigt. Såpass gammelt også at den gamle kjøtthammeren ikke funker. Samtidig har jeg hørt at nesten alt kjøtt kan mørnes og gjøres mykt og smidig. Dersom det er korrekt er jeg desperat etter tips. Historien startet på fredag. Da var jeg hos fysioterapeuten for å trene opp et operert kne. 6 øvelser fikk jeg med beskjeden; maks vekt og få repetisjoner. Overmodig gjorde jeg det jeg orket, og tok i til krampa tok meg, helt til jeg ble bært ned trappa og frakta hjem med vondt i alt. Absolutt alt. Lørdag morgen var det fortsatt vondt. Stiv og støl. Men jeg hadde en dum avtale å holde. Skitur med Fredrik. Og vi gikk 17 kilometer på Topland. De vonde musklene var nå vondere og knærne hadde gitt opp å bøye seg. I dag er det søndag og med stive knær og lemsterhet som overrasker gikk jeg på Støleheia (passende navn på en dag som denne) på ski med min kone. Gudd. Har du prøvd å se kul ut i løypa med stive knær? Nå ligger jeg rett ut, uten evne, eller lyst til å røre meg. Så derfor; Hvordan mørner man kjøtt. Kjapt. Sitron?
“2014 var det varmeste året på kloden siden mennesket begynte med temperaturmålinger. Klimatrusselen er da også et av de viktige spørsmålene på årets utgave av World Economic Forum i Davos, en av verdens mest prestisjefylte konferanser.”
World Economic Forum arrangeres. Rike nissers fest. Det er trist, men nødvendig. I både demokrati og tyrrani er det de med pengene som bestemmer. I alle fall mye. Travle rike menn og kvinner skal forvalte sine formuer på en slik måte at verden ikke går til helvete. Og helst uten at de taper ei krone. En felles utfordring er transport. Kollektivt er bra. Alle er enige. De rike og. Men forståelig nok er det bra for dem, dersom vi bruker kollektivt. For da slipper de. Deres tid er så mye viktigere en vår. De kan ikke bruke ekstra tid i det kollektive systemet. Men i mitt liv er min tid viktig, og jeg kunne tatt bil til jobb. Det går fortere og er lettere. Allikevel tar jeg buss eller sykler, fordi det er bedre. For oss. Til Davos kommer det ca 1700 privatfly til flyplassen. Ca. 500 helikopterturer går fra flyplassen til hotellet. . . . . . .Mangemilliardærene som planlegger våre liv burde kanskje være bedre forbilder. I alle fall av og til.
Se alltid lyst på livet!, sa mor og far til meg
tro alltid at det beste bare hender deg
Og barnetro er viktig, ellers blir’e trist.
Så jeg gjetter kryssord med kulepenn
og er alltid optimist!
refreng:
Og med hue under armen, og armen i bind
vender jeg l livet det annet kind
og legger tippelappen inn hver onsdag.
Sommer’n var en skandale, med sludd og nordavind.
Før vi viste ordet av det, satte høsten inn.
Vinter’n gikk som vanlig, det var ikke mange fuglene som sang.
Likevel tror jeg våren vil prøve seg nok en gang!
Lillebjørn Nilsens ord virker fortsatt. Det er av og til vanskelig å være optimist, men Lillebjørns tekst hjelper.
Det er viktig å finne sine lys og sine stjerner. Se etter dem, for de er alltid der.
En straffedømt person med et utsendelsesvedtak hengende over seg skal bosette seg i Trøndelag. Mulla Krekat flytter ikke frivillig , men det er et godt stedsvalg. Jeg skjønner nå, etter litt tommt tankearbeid hvor smarte politiet har vært og hvorfor valget falt på Kyrkjsæterhøra. 3 åpenbare grunner finnes. Dersom Mulla Krekar vil stikke av er det umulig å finne ham. Ingen vet hvor Kyrkjhsætherhøra er og ingen utenom de som er født der klarer hverken å skrive det eller uttale det. Rett og slett en fonetisk genistrek. Tenk deg at han ringer en kompis i Iran; ” Hei, det er Krekar her, kom og hent meg, du finner meg Kykkræthsterørra!”. “Unnskyld”, svarer kameraten,- “Hvor?”. “Kørkæhtterhora. Kom!” sier Krekar. “Hæ?, sa du Kkjykkættehøgda?”. Og sånn holder de på. Krekar vil sannsynligvis dø av alderdom før han klarer å si hvor han bor. Den andre grunner er at han ikke kan innlemme noen i sine tanker der oppe. Dialekten i Kærthytterboda er nesten like uforståelig som dansk. Og grunn nr. 3 er at det er vanskelig for utenforstående som først kommer til Kørkatterystra å finne ham da det allerede er en overvekt av skjegg og bartebetente menn med bandasjerte hoder der oppe.
Rent bortsett fra det så er jeg nå ganske Mulla-mett. Media har i mine øyne overvurdert viktigheten av nordmenns informasjonsbehov rundt denne mannen.
Fonetikk er læren om språklyder. Fonetikken beskjeftiger seg med taleapparatets anatomi og fysiologi (fysiologisk fonetikk), uttalen av språklydene (artikulatorisk fonetikk), og de fysiske egenskapene til lydbølgene (akustisk fonetikk).
Heldige er vi. Min kone og jeg. Vi har reist og vi har sett, og vi har blitt litt rikere i våre små liv. Det gøye er at vi henger sammen med alle vi har møtt og alle vi har pratet med. Mange mennesker og mange minner. Det finnes faktisk fine folk over alt. Du treffer dem om du er fin du og.
Det plager meg av og til å være mann. Enkelte forventninger som kulturelt er plassert på oss nordMENN ser ut til å være urokkelige. Men ikke ubrokkelige. Sykestua på Hovden var overlesset med lyskebrokk- , hoftebrokk- , nakkebrokk-, skulderbrokk- og navlebrokkpasienter i helga som var. Var du mann på Hovden og dum nok til å innrømme det så ble du sent opp på et tak. “Se! – Et tak!- Her må vi ta i et tak slik at vi etter 5 timer faktisk kan se et tak.” Gudd. Siden jeg bodde i en leilighet med traktorskuffet inngangsparti, garasjeportåpner og heis opp til husværet trodde jeg at jeg var utenfor faresonen denne helgen. Men min kone ville det annerledes. Det har seg slik at kvelden før traff jeg en gammel nabo, Lene, og Maya og meg og Lene satt og hygget oss og pratet om all snøen som falt i år. Beklageligvis kom vi inn på temaet snø-måking. Min kone la ut om hvor glad jeg var i slikt og Lene fortalte om all snøen på sin hytteveranda. Det endte opp med at Maya avtalte at vi skulle hjelpe Lene med å skuffe snø. Det vil si meg. Jeg ble sendt av gårde med spade neste dag. Ut av den varme leiligheten og over til nedsnødde Lene. Verandaen var ikke så stor så jeg så lyst på det. . . . . En stund. Helt til det kom en nabo, og en til, og en til, og en til og sistemann hadde med seg en stige. “Vi må skuffe taket!”, sa de i kor, “kan du også hjelpe”, sa de, henvendt til meg. Og jeg kunne jo ikke si nei. Så de neste 3 timene var jeg på et tak til noen jeg ikke kjenner og satset liv og lemmer samtidig som kroppen skrek etter fred og ro og brokken snek seg frem. Vel. Det er jo godt å hjelpe. Og Lene gav meg en klem og kom med betalingen. “Vær så god! her har du en flaske vin til Maya”. Arbeidsfordelingen ser også ut til å ha sine faste spor i yrket Snømåker. Kvinnene organsiserer, og vi menn utfører. Jeg har nå blitt tilhenger av kjønnskvotert snømåking.
Food for Your mood! Jepp. Det føles rett og slett litt luksus, og ikke så helt lite selvtilfredsstillende å gå på ski til restauranten. Med ei uke preget av stiv kuling, stive fingre og umulige kjøreforhold er det godt at FoodForYourMood finnes. Vi trosset motvinden, iførte oss alt vi hadde av Bergans, smurte med rød Swix, presset oss ut ytterdøra og tok i vei. Bort sletta og ned bakken. Med langrennski og slalombriller som gjensnørte bondepiker fant vi veien helt frem. Ned til Hovden sentrum og det som en gang var Furumo Kafe. Ikke lenger nå. Nå har den blitt til en flott liten restaurant. Akkurat passe stor, og akkurat passe koselig og veldig god service. Og bak skranken, bak døren, finnes det en utmerket kokk. Han fikk vekk smaken av snøen som hadde blåst inn i ører, nese og hals. Den ble erstattet med nytelse og velvære. Min kone hadde fisk og jeg hadde kjøtt. Hun hadde vin, jeg hadde øl. Alt var godt. Nydelig tilberedt begge deler. Med snøen pistrende utenfor og utsikt til 5 meters brøytefonner koste vi oss i dette lune redet. At vi i tillegg ble nykjent med Lene, en tidligere nabo, var bonus. Ved måltidets slutt var det bare å snøre igjen alt vi fant av lisser og reimer og begi oss ut igjen. I kuling og snø. Men medvinden hjalp oss opp den lange bakken. Det var godt, for vi var mette av god mat og gode inntrykk. Er du på Hovden så besøk FoodForYourMood. Det er rett og slett bare godt, – for alt.
Lag rom for lek! En liten nødvendig påminnelse er på sin plass. Det er så lett å bare la de sitte der. De små. De sitter med nesa i kjermen. Ser på DisneyChannel på TVn eller MineCraft på nettbrettet. I en digital verden kan det være godt å gå analogt i blant. Det er vi voksne som må ta ansvaret. Vi må lage tid til lek for barna. Gå ut. Gå bort. Gå vekk. Det finnes en virkelighet utenfor skjermen som er nærere, rikere, mer helhetlig og styggere og vakrere enn noe av det som finnes i et nettbrett. Få ungene til å forlate skjermen og gjøre noe ekte. Virkeligheten er bedre i virkeligheten. Og ikke bare barna trenger å leke. Du også!
De tre små reklamefilmene er laget av reklamebyrået Zulu Alpha Kilo i Canada med blant andre Art director Grant Cleland bak ideene. Den er så enkel og forståelig at det gjør vondt. Og kunden er en organisasjon ParticipACTION. Hill, hill.
Fin visjon. Deres visjon burde være alles visjon.
Our Vision
Let’s get moving. It’s a simple message ParticipACTION is bringing to Canadians across this country. Moving more is the key to creating a Canada that is happier and healthier. Luckily, we live in a wonderful place where the opportunity to get moving is right at our doorstep, at home, in our local communities, and beyond. We want to change minds about what it means to be physically active. Imagine a country where physical activity is a vital part of every day life, and not one more item to check off a to do list. Our goal is to create a nation where daily physical activity is not only a priority, but also second nature – as natural as child’s play. And it starts with taking time to just move more. Bringing Canadians together and uniting them under the banner of creating a nation where physical activity is a vital part of everyday life – that is the future ParticipACTION envisions. And every step of the way, ParticipACTION will be there for you – we are your partner, your inspiration, your coach who never lets you doubt that you can do it. Come on, Canada. Let’s get moving.
Og vil du allikevel besøke nettsiden så er den her:
Ingen blir skuffet, bortsett fra snøen, på Hovden. Vi gikk på ski til butikken i dag også. Med slalombriller og brøytekanter høyere enn oss. Naturen er god som tar oss med på dette. Vi opplever ting vi aldri har gjort før. Vi ser snøen detter. Vi føler vinden blåser. Vi er nervøse for at brøytebilen ikke skal se oss. Vi koser oss inne. Og vi koser oss ute. Vi føler oss som vinterkledde hobitter. Småfolk som vasser rundt i koselandskap. Og mens vi tusler rundt og titter så kommer hyttefolk opp og hyttene er borte. Snøen blir skuffet av skuffede irriterte hyttianere. Hovden ser ut som Hobbsyssel med snø. Det er et eller annet koselig og beroligende med så mye snø.
Dersom alarmen først går er det jo alvorlig. Brann, torpedo, isfjell, eksplosjon, fisk til middag! Frykt og angst og svette og tårer. Adrenalinet og spenningsnivået tiltar når mannskapet beordres i livbåtene. I kina har de kopiert de eminente redningsbåtene fra Norge. De man slipper ned fra plattformer og skip. Kopien er god, og de har enndog forbedret den. I god kommunistisk kinesisk ånd vil man tape ansikt om man viser frykt. Derfor har de puttet inn et overraskende, men morsom, effekt i sine livbåter. “Save Your life With a Twist”. Jeg tror det er slik det må være.
! 