!

Og nok et tilbud jeg ikke forstår. “Butikkpakket Ost -30%” . Jeg stod og undret litt om jeg likte butikkpakket ost. Jeg ble litt usikker faktisk. Og så tenkte jeg på hvem som hadde pakket dem. Var det en av alle de ungdommene som jobber der, eller var det sjefen sjøl. Var det ho søte kassadama eller han kvisete hyllestableren. Og hva er fordelen med at den er butikk-pakket, og hvorfor er den på tilbud. Var det en av de ansatte som nøys under pakkinga? Framskyndet mugginga? Plutselig var det mange uavklarte spørsmål. Men som den lettlurte forbrukeren jeg er – gikk jeg inn og kjøpte ost. .

Det finnes så mange. En ufattelig rikdom av deilige og smakfulle ting. Myke og harde. I plast og på tube. Gamle og unge. Søte og salte. Til og med mugg er akseptert. Noen er rett og slett hårreisende. Det riktig bugner i ostehav rundt om kring. Ost er for alle, for det finnes så mange. I ostedisken går oster ut på dato og du får dem for halv pris. Dette selv om de egentlig var “verst før” og ikke best før dato-stemplinga. Noen av dem er laget for å lagres og blir ikke gode før lenge etter den påstemplede datoen er overtrukket. Jeg er ingen ostekjenner men jeg skjønner jo at de har ulike kvaliteter. Men tilbudet som virkelig gjorde meg nysgjerrig var det på bildet. Dessverre for butikken endte jeg opp med en Fabrikkpakket Ost til 100%.

Fint er det når de kongeliges understell spyles av de vakreste og mykeste stråler. Jeg antar at vannet er spekket med mineraler og andre bergarter samt smaken av duggfrisk eksotisk mango ispedd sørlandske tyttebær. At det i tillegg lyser i alle regnbuens farger gjør dette til en skikkelig royal opplevelse. Jeg så vel strengt tatt egentlig aldri sjåføren av denne bilen men jeg har mine suspekte mistanker. De peker mot representanter og onkler fra kongehuset. En ekte prinsesse. Det må bare være Märtha Louise som nesten klarte å reise inkognito til Kristiansand. Tenker fristelsen ble for stor når hun så vår nye lysfontene på torvet. Her kan hun slik sett bade i seg selv. Men hun får lov. I alle fall av meg.

Valget gikk ikke helt min vei. For å sei det slik. Mine bønner ble ikke hørt. Og det er så mye jeg ikke skjønner. Deriblant Krf sine bønner. Jeg er ikke troende selv så jeg tar sikkert feil. Men jeg skjønner ikke hvordan deres verdisyn passer bedre til Fremskrittspartiet og Høyre enn til de andre. Med slagord som Menneskeverd i Sentrum blir jeg forvirret når samfunnet vårt hardner til og forskjellene blir større. Hadde vi ikke fått det bedre om de gikk til de andre? Og hvorfor er Venstre til høyre. Et det rart vi kjører oss vill. Jeg surmuler nå siden det tydeligvis går flere av de hvite bønnene . De grønneste bønnene er ikke fullt så populære. Kanskje neste gang.

“Ikke fortell mamma at jeg jobber i reklamen, hun tror jeg er prostituert”. Det er et uttrykk som er lite flatterende for oss som jobber i denne fordrømmade reklameindustrien. Men det er litt sant også. Bransjen inneholder enkelte banditter som selger for å selge. Uansett midler. Jeg prøver selv å være ærlig. Mot meg selv og mot kunden. Jeg er til tider beskyldt for å være vanskelig av kolleger. Nettopp fordi jeg sier, hva jeg mener, er rett og riktig. Om det er det vet jeg ikke, men det er viktig for meg å si det. Ærlig mot oppgaven,- Alltid. Og det betyr av og til å lage løsninger som ikke er de mest innbringende for firmaet. Men for kunden. Det er jo kundens kunder vi skal påvirke. Ikke oss selv. Ikke kunden. Men de andre. Klarer vi det blir kunden fornøyd. Da blir jeg fornøyd. Og da jeg så denne reklameplakaten utenfor min lokale butikk kom disse tankene. Den sier egentlig ingenting. Allikevel vekket den min nysgjerrighet. “Smak forskjellen juice”. Tanken bak plakaten er muligens ikke så lang. Men den traff meg som potensiell juice-kjøper. Vel inne i butikken fant jeg denne juicen og kjøpte en flaske. Hvilken forskjell de henviser til vet jeg ikke, men god var den.

Det hardner til på øya. På Flekkerøya. Når jeg vokste opp var det kun ei ferje som gikk over fra fastlandet og ut til dette forjettede land. Og ferja var bare for oss besøkende. De fastboende kunne gå ut. De var velsigna. Det var verre med oss andre. Vi som sank. Vi kom drassende ut dit med ryggsekken full av synd og skam og av og til dans. Jeg hadde alltid en følelse av at det regna på brygga der vi steg i land fra ferja. Men det var ikke duskregn. Det var en svak overrisling av hellig vann som skulle rense oss før vi møtte de som bodde her. De var for øvrig lette å kjenne igjen. Det lyste over hodene deres. En liten glorie. Og husk; dette var før refleksluenes tid. De trengte ikke lommelykter der ute. De var lysfontener alle sammen. Men det var før tunellen kom. Da mistet øyfolket oversikten og det manntallet som alltid hadde vært der gikk i oppløsning. Tunellen gikk til og med helt ned i den mørke avgrunnen der det begynner å bli varmt før den igjen steg opp til overflaten og inn på øya. Vindusviskerne feide vekk renselsesdusjen og så var det gjort. Øya endret seg litt etter litt. Flere etternavn ble å finne på postkassene og familietrærne ble mindre. Det har nå blitt så ille at de har laget sitt eget kampsportsenter. Det er ikke lenger bare foldede hender der ute. Også knyttede. Men ser du nøye på bildene på plakaten så gjør de fortsatt korsets tegn.