!

Det hardner til på øya. På Flekkerøya. Når jeg vokste opp var det kun ei ferje som gikk over fra fastlandet og ut til dette forjettede land. Og ferja var bare for oss besøkende. De fastboende kunne gå ut. De var velsigna. Det var verre med oss andre. Vi som sank. Vi kom drassende ut dit med ryggsekken full av synd og skam og av og til dans. Jeg hadde alltid en følelse av at det regna på brygga der vi steg i land fra ferja. Men det var ikke duskregn. Det var en svak overrisling av hellig vann som skulle rense oss før vi møtte de som bodde her. De var for øvrig lette å kjenne igjen. Det lyste over hodene deres. En liten glorie. Og husk; dette var før refleksluenes tid. De trengte ikke lommelykter der ute. De var lysfontener alle sammen. Men det var før tunellen kom. Da mistet øyfolket oversikten og det manntallet som alltid hadde vært der gikk i oppløsning. Tunellen gikk til og med helt ned i den mørke avgrunnen der det begynner å bli varmt før den igjen steg opp til overflaten og inn på øya. Vindusviskerne feide vekk renselsesdusjen og så var det gjort. Øya endret seg litt etter litt. Flere etternavn ble å finne på postkassene og familietrærne ble mindre. Det har nå blitt så ille at de har laget sitt eget kampsportsenter. Det er ikke lenger bare foldede hender der ute. Også knyttede. Men ser du nøye på bildene på plakaten så gjør de fortsatt korsets tegn.

I utgangspunktet er en katteutstilling noe for de spesielt interesserte vil jeg anta. Det er i alle fall ikke for meg. Katter? Gå rundt i Odderøyahallen og se på katter i bur. Rasekatter. Store katter. Fremmede katter. Huskatter. Hvite katter. Nakenkatter. Skogskatter. Siamesiske katter. Kort sagt katter i alle former og farger fra hele verden. Gå rundt mellom masse folk som bare snakker om katter og hvordan de kan avle frem de fineste kattene. Av og til en stand til en forhandler av kattesand, kattemat, katteleker og andre ting som passer til katter. Dette høres ikke gøy ut for meg i det hele tatt. Helt til min triste fantasi lot meg se hele seansen i et nytt lys.

Hva om K ble til P.

Hmmmm. Ny besøksrekord? Myke kattepoter og katter for en hver smak.

Dessverre har utstillingen allerede vært.

 

 

De fine rutinene er et vitne om trygghet og kjærlighet. Rutinene jeg har er enkle og jeg gjør dem hver morgen etter at hele kroppen og hodet har knirket seg opp av senga. Før jeg tar bussen til jobb.  Fra mai til det blir kaldt bor vi enkelt på hytta. Enkelt men fantastisk. Noen vil kalle det tungvint. Ikke jeg. Det første jeg gjør om morgenen er for egen del, av kjærlighet til meg selv. Jeg fyller vannkokeren halvveis opp og trykker på knappen. Vannet skal bli til en kopp pulverkaffe og til varmt vann i vaskefatet som står på benken under halvtaket utenfor. Kaffen skal jeg senere nyte mens jeg spiser 2 skiver brød med syltetøy og leser avisen fra i går. Den analoge. Og mens jeg hører lyden av vann som langsomt blir varmt setter jeg meg foran peisen og gjør noe for henne. Hun som fortsatt sover der inne. Også dette av kjærlighet. Jeg bygger pent opp en nøye planlagt errfaringsbasert stabel med bjørkepinner inne i peisen. Innimellom dem legger jeg en tenn-brikett.  Da er det bare for henne å tenne på når hun står opp. Og sammen med vannkokeren som jeg bærer ut, som nå er full av varmt vann, bærer jeg med meg kaffefilteret fra i går. Jeg sprer gruten ut over det vi til nød kan kalle en plen. Jeg går inn og legger et nytt filter i holderen. Slik at hun der inne bare kan fylle på kaffe og starte trakteren. Av og til glemmer jeg at jeg gjør det av kjærlighet og tenker stress, og uff og gjentakende kjedelig dritt. Det er da jeg enten må løpe med hodet først inn i steikepanna, hoppe ut i iskaldt vann eller rett og slett bare snu tankene. Det er rutiner. Jeg gjør det hver dag. Jeg kan gjøre det i blinde. Men jeg gjør det for henne. Av kjærlighet for hun der inne. Og jeg tenker noen ganger at; I dag er det første gang jeg gjør det. Og at hun sikkert blir glad.

Da blir jeg glad.

Nøkkelen til god hukommelse har jeg ennå ikke funnet. Jeg sliter faktisk med å huske på å lete etter akkurat den nøkkelen. Derfor ble jeg desto mer overrasket da to nøkkelknipper dukket opp på min kropp. Vanligvis inneholder mitt vesen, mine lommer og min sekk kun ett eksemplar av denne sorten. Ett knippe nøkler. I dag var det to. Hvor gøy er det? Det skaper jo kun uro i et ungt sinn. Og hva skal jeg med to nesten identiske knipper. Jeg trenger jo ikke å starte bilen to ganger, eller låse opp ytterdøren på huset om igjen igjen. Og hva jeg skal med to par bilnøkler. Jeg tar jo også bussen til jobb. For bilen står faktisk på hytta, der min kone er. Hun sa hun trengte bilen. Kanskje hun ikke trenger nøklene? De ble ikke nevnt, så kanskje jeg slipper unna? Hva tror du?

Grunnen til at disse to knippene nå befinner seg hos meg har nok noe med hukommelsen min å gjøre. Jeg vet bare ikke hva. Men jeg har en sterk følelse av at det å ta bussen hjem til hytta nå med en gang hadde vært et klokt valg.

 

Det finnes et brettspill som heter Sequence;  Sekvens. Og Sekvens betyr sånn cirka; Del av en helhet. En kveld jeg kom hjem fra en av mine sene skogsvandringer lå hytta badet i mørke. Skyggene var gått og lagt seg og solen var for lengst trillet videre til andre steder av planeten. I ly av dette mørket tasset jeg mot hytta hvor stråler fra stuens lamper strakk seg ut av de smårutede vinduene. Det var stille i luften og stille på havet. Jeg tror jeg hørte latter. Jeg lot min dårlige side vinne og lusket rundt hytta og tittet inn vinduet. Vel vitende om at de der inne ikke kunne se meg. Det var da jeg så konsekvensen av å ha et slikt sommersted. Min kone var ikke alene. For et ønske om en utenomhjems opplevese hadde ført Mikyung ut til våre nesten 50m2 hytte. De satt der inne med hvert sitt høye glass med Proseco og i mellom dem lå brettspillet Sequence. De koste seg. Det er slik det skal være. Og de ble glad da jeg banket forsiktig på vinduet. Det er noe eget med å bo enkelt og lett på ei sommerhytte. Gjestene slapper like mye av som vi gjør og har det godt mellom uisolerte vegger. Og det er bare en av konsekvensene ved å leve på Valsvikodden i sommerens måneder.

En annen er å stå en augustkveld å se på Maya som ser på dagens siste solstråler. Fint det og.

Så havna jeg under torvet jeg og. I denne curlinghallen av en parkeringskjeller. Det er så åpent og oversiktlig at jeg må passe på å ikke sovne bak rattet mens jeg parkerer. Bilen liksom bare sklir på plass. Gudd å fint. Hva som skjer under torvet forblir under torvet sies det. Men ikke her, for vi steg inn i en sitatmetta trappeoppgang . Vi gikk inn i heisen og mumlet “Beam me up Scotty”. Vet ikke om Scotty hadde noe med dette å gjøre, men vi seg allikevel opp til overflaten på behagelig vis. Til et torg som er blitt en stor småby verdig. Flott er det. Det er godt å gå på. Gode bygninger lyser mot oss og den vakre stillaskledde domkirken får fortsatt dominere synsinntrykket. Og på torget strålte barnebarna like mye som strålene som omkranset dem. Akkurat som Ari Behn hadde sin lysfontene har vi Kristiansandere fått vår. Vannstrålene lekte varmt og mykt med små barneføtter som frydefullt både elsket og fryktet vannet. Det er så gøy det tilfeldige. Vann som helt random blir sprøytet opp fra masse hull i torget er perfekt på en varm soldag. Blir jeg kliss, eller blir jeg klass. Det finnes ingen mellomting.

Torget i Kristiansand har blitt fantastisk flott. I alle fall for en dag. Åpningsfesten endte i en lukningsfest neste dag. Halve torget er igjen dominert av selvlysende menn. Jeg gleder meg til alt er ferdig og det eneste som lyser er fargene i fontenen. Byen vår får ennå en ting å være stolte av.

 

De kan det de gutta der. Eller jentan. Helt sikkert klar for litt seriøs festing. Jeg så egentlig ikke hvem som kom med bilen. De er sannsynligvis inne på omsorgsheimen i bakgrunnen og i vill gang med festinga allerede. Som tilbydere av feste-teknikk i verdensklasse burde de være et første valg for Palmesus, Russetreff og samlinger på messer og events i det ganske land. Lets PAAAAAARTY!