!

Med giganten Elkjøp har jeg egentlig alltid følt meg nogenlunde trygg. Og jeg har kjøpt dett og hint der. Jeg aksepterer att ekspeditørene ofte ikke kan så mye. For mange er dette kveldsjobb etter studiene og da er kanskje ikke oppladbare vaffelkokere med innebygd wifi og motstrømsmuligheter det de kan mest om. Men de fleste kan mer enn meg og ofte forteller internettet meg at det de selger har en god og riktig pris.  Men jeg ble skeptisk i går. Etter en liten , og trygg, handel hos denne store elkjeden gikk jeg mot utgangen. Der hadde de hengt opp en salgsplakat; Anbefalt!. med overskriften; La gavene tale. Og det er her Elkjøps  falitterklæring kom. Den anbefalte varen hos denne el-produkt giganten var altså Julseskum fra Cloetta til kun 99. Dersom de i samme haug hadde solgt elektriske tannbørster, mageristemaskiner, slankepulverkaffealuminiumsbegre, badstuhodehjelmer eller lignende hadde jeg forstått det. Men, dessverre. Dette produktet stod og lyste alene som et framhevet produkt. I det jeg gikk som et spørrende utropstegn ut av butikken passerte jeg juleutstillinga. Nissesleden i full størrelse og full av gaver. Sleden var ikke den eneste som så full ut. Det gjorde nissen som lå oppi sleden også. “Hadde Elkjøp julebord i går?”, tenkte jeg. “Kanskje nissen har spist for mye Cloetta Juleskum til 99,-?” Ikke vet jeg, men jeg er plutselig litt usikker på Elkjøp sin fremtid.

Endelig stod de der. Skoene. Endelig tilbake etter tre ukers fravær. Der de hører hjemme. De lysebrunebeige ankelhøye skoene i skonummer 37 med jukseknyttelisser og glidelås i siden. De er støvete av sand fra en et annet høyland. Og de er litt slitne akkurat nå for de har reist langt på kort tid som virker veldig lenge. I 16 timer har de flydd over hav og land fra Brasil for til sist å havne i Kristiansand. Og med seg bringer de historier jeg ikke har hørt før og historier jeg har hørt før, men som jeg gjerne hører om igjen. Men før fortellingene fortelles skal de hvile. Bare stå der til freden har senket seg og støvet har lagt seg. De skal få stå i fred og trekke pusten til alt det andre som var med på turen er pakket på plass. Noen gamle ting og noen ny ting hadde de med seg. Noen vanlige ting og noe jeg aldri har sett tidligere. Og før skoene går ut på egenhånd igjen venter de besøk av tre par små barnesko. De skal stå der sammen i gangen mens eierne løper inn til hun satt fra seg de skoene der i går.

Danke Herr  Alfred Kärcher und ihr Frau Irene. Denne mannen, født i 1901 i Baden-Württemberg har vi menn uendelig mye å takke for. Vår høye trykks beskytter. Da han i 1950 oppfant den første skikkelige høytrykks-spyleren var mye gjort, eller rettere sagt,  rengjort. Selv døde han tidlig, kanskje av høyt blodtrykk?, ikke vet jeg. Men hans frau; Irene Kärcher holdt trykket oppe, for å sei det slik. Og i dag finnes deres vaskedingser over hele verden. Også i Norge. Også i Kristiansand. Også i Høvågveien. Også i nr 26A. Også på verandaen min. Også i min hand. En Kärcherdings. En Kärcher vindusvasker som ikke er en vasker. Som sørlending er jeg skeptisk til dingser. Skeptisk til alt egentlig. Så det var først når min nabo i ly av mørket vasket vinduer med en dings at jeg ble intressert i den dingsen han hadde. For vindusvask er dritkjedelig, tar lang tid og du kan forbanne deg på at det aldri blir rent. Du, eller din kone, vil alltid se striper på glasset etterpå. Inntil nå. Og igjen Takk Kärcer . Du startet det hele men det var dine etterkommere som fant opp lavtrykkssuging med Kärcher Vindusvasker som egentlig ikke er en vasker. Du må fortsatt vaske vinduet selv. Det denne gjør er det du skal gjøre etter vasking. Fjerne fukten, vannet, hinna. Og det gjør den, og den gjør det godt, og den gjør det fort. Gudd. En dings som ikke virker som den heter, men som den skal.