Lapskaus for tre
I går var det noen som tok ansvar. En venn. Det er noen som påstår at man skal ta vare på vennene sine. At et vennskap som pleies er et vennskap som varer. Tror de har rett der. En venn er ingen selvfølge. Og det er viktig å ta inn over seg at venner må også mates. Spesielt tilårskomne menn som blir forlatt i heimen. Og endelig har mine lett subtile hint om at jeg er mutters alene i et bittelite hus , kun sammen med en lyseblå elefant, nådd ut. Som sørlending tillater ikke mitt tilknappa vesen og min wannebe-religiøse oppvekst meg å spørre om selskap og mat. Heldigvis tok en venn affære og inviterte en sulten kar til middag i går. Jeg smilte fra øre til øre i det jeg la ned telefonen. Jeg slo den selvfølgelig av med en gang slik at jeg ikke på noen måte kunne motta en angremelding fra invitatørene. Og kun 15 sekunder etter at de hadde invitert meg ringte jeg på døren deres. De hadde ennå ikke rukket å kjøre bilen rundt svingen, slått av lysene og latt som de ikke var hjemme. Så de måtte holde sin lovnad; Lapskaus. Plutselig var det ikke middag for en, men middag for tre. Lapskaus av ypperste klasse. Sammen med mors flatbrød og nykverna pepper ble det et utsøkt måltid.
Takk for maten. Det er godt med god mat, men ennå bedre med gode venner.
I hele den siste uka har Maya tuslet rundt å tenkt i koffert. Hun skal til Brasil igjen.Før har det vært litt stress-betont for henne. Og meg. Hva skal jeg ha med? Hva skal jeg ikke ha med? Hva om hvis og hvorfor? Men slik var det ikke denne gangen. Kofferten spilte på lag og slapp kun inn det som behøves på en slik reise. Kofferten har vært i Brasil før. Dette er femte gangen den reiser til Abadiania, litt inn og litt opp i Brasil. Den kan veien og vet hva som skal tas med på langtur. Den har sett at Maya, som følger etter, har godt av denne turen. Kofferten har sett forandringer og forbedringer i en tidligere ganske så skral helse. Og kofferten som før satt bakpå små flyplassbiler eller rullestoler når Maya skulle reise måtte denne gangen trille selv, i det den og Maya leide hverandre mot utgangen. Tilbake stod Lucas og meg og så at kofferten nok ville få det ennå bedre på denne turen. Heller ikke den så bekymret ut. Og mens kofferten om noen dager ligger og hviler på det vesle hotellet i Abadiania skal Maya for femte gang møte han som kalles verdens største healer; John of God.
! 