!

I en munter, dog bevistløs, tilstand handler damen foran meg i køen 3 liter appelsinjuice, ett brød, en pakke tørkeruller samt et godt utvalg grønnsaker. Hun lot seg til og med friste av ett Se & Hør som er strategisk plassert like ved kassen.  Hun løfter sine varer opp fra den store handlekurven på gulvet, legger sine ting på rullebåndet for å få de pepet gjennom kassen. Hun bipper sitt Coop-kort og skjuler sin kode før hun høflig takker nei til kvitteringen som jenta med navneskilt tilbyr henne. Hun pakker sitt gods i posen og går hastig mot utgangen. Tilbake står handlekurven på gulvet. Rett foran meg. I veien. Helt først i den ganske lange køen i kassa.  Hvorfor satt hun den ikke på plass? , lurer jeg på. Hun glemte det vel bare i farta,- tenkte jeg. Jeg løfter den opp og sier unnskyld til de bak meg i køen siden de må flytte seg litt for at jeg kunne sette den på plass i den stabelen med kurver som allerede var der. Noen av blikkene i køen så rart på meg. “Hva er det han holder på med?” Et av blikkene hadde til og med en munn som åpnet seg; “Det ække din jobb”, sier han.

Det gjorde meg litt trist.

For det var ikke min jobb, det med kurven,  men jeg gjorde det allikevel. Kurven stod i veien, ergo jeg satt den på plass. 5 sekunder av mitt liv. Kurven hadde også stått i veien for andre, alle de bak meg. Også for han som påpekte at det ikke var min jobb å sette den på plass. Jeg gjorde det for dama som enten glemte det eller gav faen, jeg gjorde der for jenta med navneskiltet og alle de andre med navneskilt som jobber der. Jeg gjorde det for meg selv og for de bak meg i køen. Og i det mine ting ble bippet gjennom kassa og havnet i posen, sa jenta med navneskiltet; “Takk skal du ha!”

Det gjorde meg litt glad.

Det koster så lite å gjøre noen andre glad.

Det koster så lite å gjøre meg glad.

Alder ingen hindring, heter det. Og sant, og ikke sant. Av og til kan alder være til hinder.  Ungdommen har det jo bare ikke. De har ikke nok alder. De er ikke der og kan bare se langt etter hva vi driver med, vi her oppe i årene. For dem er alder en hindring. Enn så lenge. På lørdag var alder ingen hindring for Paul, for han kunne stolt stå frem som 50-åring. Velkommen etter sier jeg. En 50års dag er ikke som 20, 30 eller 40 års feiringer. Dere som ligger der nede i aldersgruppene og vaker har noe å se frem til. Det å feire et liv så langt er godt. En feirer sammen med nye venner som har langt igjen til 50. En feirer med gamle venner som har vært venner helt siden de nye vennene ble født. En feirer med familie som en har hatt en stund. Med voksne barn. Med trygghet og stolthet vet en hvem en er og hvem en kjenner. Og Paul svevde på sin dag. Han var midtpunktet i festen og hadde Ari Ben vært der hadde han kalt han for en “lysfontene”. Og Pauls Merete bakket opp sin utkårede som det perfekte vertskap. Jeg har kjent denne engelskmannen lenge. Men ikke lenge nok. Vi har vært på Kjerag sammen. Vi har spilt fotball sammen. Vi har vært på Prekestolen sammen. Vi har hoppet til harde rytmer sammen på Quarten, på SmukFest og på Roskilde. Vi har rukket en del og skal rekke mer. Jeg takker universet for at jeg en gang ble kjent med deg og jeg takker deg for resten. De unge har alder som en hindring. Det har ikke vi.  Gratulerer.

Har vi blitt et bedre land? Er vi mer inkluderende og varmere. Jeg håpte det for 5 år siden. Jeg håpte på lys i enden av tunnellen vi alle befant oss i. Gi noen en klem i dag. Og i morgen. Det gjør verden bedre. Dette skrev jeg for 5 år siden, og jeg fikk tårer når jeg leste det om igjen i dag, 1825 dager siden.

“Ingen jeg kjenner døde på Utøya eller i Oslo. Jeg har ingen link til noen av dem. Allikevel sørger jeg. Jeg holder min kone i hånda. Hun tørker mine tårer og jeg tørker hennes og hun gir meg en klem. Jeg har sorg. Jeg føler den innerst i ryggraden. Jeg dro ikke til byen og fakkeltog i dag. Jeg var heller på hytta hvor jeg kjenner hvert strå og hver stein. En fakkel brenner på svaberget. Den brenner for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt. Jeg så at fakkeltog over hele Norge samlet nesten alle. Det varmet i mitt lille hjerte. De som er direkte berørt av tragedien vil lenge ha et helvete. Men den dagen de kommer ut av sitt helvete tror jeg det blir til et litt bedre Norge. Litt bedre i Oslo. Litt bedre i Volda. Litt bedre i Korsvikfjorden. Litt bedre overalt. Jeg er så uendelig glad for at vi bryr oss om andre enn oss selv.”

Jeg syntes tragedien viste at vi er et flott folk. La oss fortsette med det. Bry deg.