Noe å være stolt av
Jeg så en ung man bli konfirmert i går. Jeg så en stolt familie, og jeg så en ung mann bli stolt av at familien var stolt av ham. Faren var stolt, moren var stolt og storesøster den stolteste av alle. Og tar jeg ikke feil var resten og litt stolte, bare for å kjenne denne unge mannen. Tanta var stolt og den skotske onkelen er født stolt. Og jeg var invitert. Og Maya var invitert. Først fikk vi oppleve en flott stund i Kilden. En stor gruppe unge gutter og jenter skulle bli borgerlig konfritert. Og i en slik stor gruppe ser en hva urettferdige veksthormoner gjør med fjortiser. For både gutter og jenter slår de til i tilfeldig rekkefølge og der du minst aner det. Det var mange ujevne høyde og breddemeter i den forsamlingen. Rent bortsett fra litt voldsom uregelmessig symmetri i gruppen så det ut til å være en fin gjeng. Og arrangementet var vakkert og respektfullt.
Det beste kom etterpå. Innimellom god mat og hyggelige gode og nye bekjentskaper holdt både far, og mor, og søster og tante taler til fjompen. Til han som nå var ferskkonfirmert. Og det var fint. Det lyste stolthet ut av dem alle. Og til og med jeg ble litt stolt denne kvelden. Litt fordi jeg kjenner denne flotte familien, men mest av Maya . Hun reiste seg opp og leste et dikt for Robin. Det var også fint.
Til slutt var vi alle så stolte at vi sprakk. Eller muligens det var marengskakene med kalorimaksimert og laktosemetta innhold som gjorde det.
De hørte ikke engang min teite vits. De små. Det handlet om mer enn spikking for to småingene i går. En kniv er farlig i hånden på hvem som helst. Og når jeg kom tuslende ned sykkelstien etter jobb fant jeg to mindreårige med kniv sittende og vente på meg. Eller det er egentlig feil. Jeg håpte at de ventet på meg. Men dessverre ble min største frykt materialisert. De enset meg ikke. De så ikke at bestefar kom. Og jeg måtte høylytt påpeke et kraftig;” Hallllllllllllloooooooooo!” og stå en halv meter unna før de heller ikke merket meg. De satt med hver sin kniv og spikket i vei. Han spikket opptenningsved og hun spikket spisepinner. Verken opptenningsveden eller spisepinnene ble bra, men dette øyeblikket var større enn både meg og resultatet av det de lagde. Det var det at de fikk lov. Etter kyndig opplæring fra famma satt de der inni hver sin verden og var stolte av seg selv. Og famma var stolte av de. De satt der og mestret spikkingens kunst. Og mens tunga var langt fra rett i munnen lagde de litt stolthet i seg selv. Og etter en stund la de merke til meg og jeg fikk behørig presentert både kleine spisepinner og dårlig opptenningsved.
! 