Er babyer egentlig nødvendige?
Som mange sikkert har erfart så begynner vi mennesker ofte livet som babyer. Ubrukelige små ting. Og babyer kan kjapt oppsummeres; Lyd, lukt, våkenetter og spy. Muligens noe forenklet, men dette er essensen av en baby. Og som bestefar er det slik at dette lille mennesket føles om enn ennå mer unyttig. For som bestefar har du ingen plikt å følge tingen opp. Det er ikke din plan, eller ditt uhell som har resultert i denne lille levende kjøttklumpen som ikke klarer seg selv. Allikevel blir jeg av og til pådyttet ansvaret for minimennesket. Noen mennesker har kjemi med små unger. Jeg har ikke. Jeg virker stort sett som en volumknapp på ungen. Dess nærmere jeg kommer høy-taleren, dess mer skriker den. Fjerner jeg meg går lydnivået ned. Fjerner jeg meg helt har jeg hørt at babyen er snill. I dyreriket finnes det mange eksempler på at moren føder omtrent selvhjulpne unger. Og hvorfor ikke menneskeheten har genmodifisert seg opp til det stadiet er ufattelig. Tenk om damene kunne gå gravide i et par år til. Oh, hvilken drøm. Ut kommer en koselig treåring du kan prate med, leke med, dra på tur med, pusle med, lese for, leke tikken med. I stedet for kommer det altså ut et slikt halvferdig produkt som en aldri helt vet hva vil bli.
Jeg har tre barnebarn og var akkurat i 1-årsdag til det nyeste. Det som ennå ikke er noe stas. For meg. Mulig bestemor ser på det litt annerledes.
! 