!

En hyllest til ei jeg kjenner er på sin plass. Hun er glad i å klatre. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er jo som regel en vei, eller heis, eller sti, eller trapp som går opp dit en skal. Men Siw har fobier for slikt.  Skal en oppover skal det klatres. Hun klatrer på det meste. Steiner, tuer, fjell, vegger, is og egentlig alt som er bratt. Hun har BratteKort. Jeg har FlatteKort. Og tittet du i en trykksak her om dagen fikk du kanskje med deg et spektakulært bilde. En vegg av forfryst vann. En vegg av noe som ellers er flytene og renner. En vegg av is. En vegg av veldig kaldt vann. For Siw er glad i is. Og som den antipatrioten hun er så har hun valgt vekk Hennig Olsen, Diplom, Møvenpik og det som finnes av iskaker. Hun foretrekker rett og slett IsTapp. Og det til klatring. Gudd.  Bildet er episk flott og bragden likedan. Og jeg har begynt i det små jeg og. Jeg fant en istapp her en dag og forlot komfortsonen og klatret i vei. Heldigvis var den bare en meter høy og jeg var oppe med en gang. Men mestringsfølelsen var stor. Jeg er jo tross alt lettlurt. Og Siw; vi var kolleger og venner en gang. Vi er ikke lenger kolleger, men jeg håper jeg kan peke på det bildet og si; Ho der, ho kjenner jeg.

Kanskje hun ikke sier det samme om meg; men det er en start.

Hver søndag aften gir jeg meg fotballen i vold. Sammen med en gjeng dårlige kamerater gjør vi vårt beste for å avfinne fotball. Vi er på et nivå som vil forundre de fleste. I ønske om å skåre spektakulære mål vil jeg påstå at det eneste vi skårer er lavmål. Vridninger og vendinger som ellers ikke finnes i det vanlige fotballuniverset blir utfordret i en gymsal på Hånes. Dette sportens under er ikke for alle. Og heldigvis er det lukket visning. Voksne menn med behovsprøvd oksygenopptak burde egentlig ikke gjøre det vi gjør. Men vi gjør det allikevel, – for vi vet ikke bedre. Men i går gjorde skolens vinterferie det slik at det ingen dueller, med eller uten ball, ble utkjempet i denne altfor store hallen. Vi har treningspause denne uken slik at vi kan samle krefter til neste dyst. Derfor fant jeg heller fram et lys som jeg plasserte i panna og ble med månen på tur. Den lyste opp i en ellers mørk skog. Jeg gikk til Ruben i mørket hvor jeg tok selfie med mannen i månen. Og som en dritings giraff med ankelbrudd stabbet jeg meg over glatte røtter og is-svuller oppover og nedover stier. Mørket skjulte heldigvis mitt urytmiske ganglag der jeg gikk og var forbannet for at jeg ikke tok med meg gåstolen. Rent bortsett fra det kan jeg anbefale turer i mørket. En ny verden åpner seg. Både utenfor og innenfor øyelokkene.

Jeg hadde så lyst. Jeg hadde så vanvittig lyst til å gi en eller annen jeger en liten presang. Eller presang og presang? Det er kanskje opp til øyet som ser. Og det er jo faktisk mulig at denne jegeren hadde funnet fram skjeia og gravet ut sine egne øyer etter å ha sjekket viltkameraet sitt.

Et viltkamera, for den uinvidde, er et kamera som henges ut i skogen. Gjerne surret på en trestamme. Kameraet har bevegelses sensor og tar bilde dersom noe beveger seg innenfor en gitt radius. På den måten kan jegeren se om det finnes elg, hjort eller rådyr i området.

Og det var et slikt viltkamera jeg kom over i skogen. Jeg så det før det så meg. Og ideen kom og hånden min fant glidelåsen. Kanskje jeg skulle bli en vilt-kamerat? Nå skal jeg løpe naken forbi dette kameraet, tenkte jeg. Selv om jeg aldri får vite hvem som ser på bildene kan jeg allikevel se det for meg. For innimellom alle hans bilder av elg og rev og rådyr og hjort kommer en mann løpende, – naken.

Langt inni skogen hang dette kameraet og det var ingen som kunne sett meg. Jeg hadde så lyst, og gjorde det nesten. Desverre bare nesten. Jeg ble plutselig litt redd for at jeg hadde blitt kasta ut hjemmenfra  om stuntet var blitt gjennomført. Og så tenkte jeg jo litt på jegeren også som sansynligvis hadde endt opp med selvpåført blindhet og varig svekkede sjelsevner.

Slik kan det gå. Eller rettere sagt; slik kan det gåes på ski. En uke med tracking på Hovden. I mangel av tettsittende dress og mord i blikket har jeg gått på ski,- ikke løpt. Og i stedet for pulsklokke og trangsyn har jeg hatt vidsyn og tidløshet. Skiturer kan gåes uten mål, men med mening. Jeg skal ikke fort frem og heller ikke fort tilbake. Turen starter i det jeg tar på meg skiene, og den varer helt til jeg tar dem av. Underveis møter jeg naturen. En natur jeg prøver å se. Det er mange som svusjer forbi meg og kun ser ned i bakken og alltid rett frem. De forbrenner sikker fler kalorier enn meg, allikevel misunner jeg dem ikke. De kaloriene jeg har fordeler jeg jevnt gjennom hele turen mens jeg samler på inntrykk.