Det er et aldri så lite gruppepress om dagen. Ikke nok med at Vinmonopolet selger sprit fortere enn en trønder kan brenne. I alle døråpninger og streder står det sprit til fri benyttelse. Gratis sprit. Sånt hadde vi ikke i min ungdom Norge har blitt det forjettede land for Finner og Russere. Men for oss forsiktige sørlendinger strider det jo mot alt vi har lært. Vi skal ikke drikke. Den er grei. Vi drikker det jo ikke. Men etter en shoppingtur i byen har hendene blitt dyppet i så mye sprit at en kjenner det kribler i albukroken. Det rykker i nakken og det prikker helt ned i tærne. Beslutningsevnen daler for hver butikk en går inn i. Det suser i serken og innkjøpene blir mer og mer tilfeldige. Det er først neste dag du er i stand til å se hva du har dradd kortet på. Først når håndspritrusen har lagt seg ser du at beløpsgrensen og andre grenser er passert.
Når det gjelder spritauomaten hos oss, så måtte jeg bare gjøre den litt mer personlig. Den gulper jo sprit i hendene mine hver dag.
Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.
Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.
Sporsnø har en ny betydning.
På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).
Helleren i Urdalen
Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.
Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.
Varer jula til påske? Enten er det slik eller så vil COOP på Dvergsnes være først ute med årets julebrus. I tidligste laget synes noen, mens andre tiljubler dette og synes jula skal vare hele året med åpning av pakker den 24. i hver måned. En annen teori er at COOP sin julebrus kanskje ikke når helt opp i de store julebrustestene og de sitter igjen med et ganske så stort lager. Kanskje de skulle lagt til en S og en K foran på etiketten for å få opp salget, eller legge til BILH først og selge hele lageret til Biltema. Det er mange tanker som går gjennom hodet på en stakkar inne på matbutikken.
Vi tok turen til den høyeste freds plass. Den Lille Prekestolen på Bjørkedalsheia. En til tider saktegående kø beveget seg i skogen denne fine søndagen. You Shall Never Walk Alone sier de i Liverpool. Det kan en også si om Vågsbygdskogen. Folk over alt. På nesten alle stiene. Den Lille Prekestolen er en kortreist opplevelse, og populært turmål, for de som oppsøker følelsen av høydeskrekk. Høyt ned er fortsatt langt opp. På den store Prekestolen i Lysefjorden er det så langt ned at en mister litt følelsen. Det gjør du ikke på den lille. Det er akkurat høyt nok til at jeg blir klam i kroppen. Tenna løsner. Hendene blir hvite, blodet trekker seg tilbake til sikrere områder (helst helt hjem) og det kiler i lillehjernen. Jeg stod innenfor kanten og følte jeg ble dradd utfor. Dette er en opplevelse for de med frykt for fall. Dette er et sted hvor lausbikkjer fort blir lause og ungeflokken fort blir mindre. Men du kommer ikke til å dø alene. Vi stod i kø på denne dagen.
Rent bortsett fra at dette var en anelse spektakulært var turen dit og turen tilbake ganske fin. Opp og ned og att og fram. På fine stier og langs fine Vann. Vågsbygdskogen er godt merket og turmulighetene mange. Men alene er du altså ikke. Da må du gå lengre ut på landet. Og det gjorde vi. En bitteliten avstikker og vi fant en oase i iskanten. Bjorstøtjønn var akkurat tilpasset solen i dag. Flott. Et bål ble til og vår molefunkne tenåringsturkamerat våknet til live.
Den Lille Prekestolen var et passe turmål denne dagen. 5-6 kilometer fram og tilbake fra Auglandstjønn Barnehage.
Når det var som kaldest. Når isen lå tjukk ved Hamresanden og alle små vann og tjern med respekt for seg selv hadde 30 cm tjukk is. Når bekkene frøys og isen begynte å legge seg på Otra. Når det hadde vært skjerf. lue og hutrevær i minst to uker. Det var da jeg fant denne lille dammen. En bitte liten dam i skogen. Bare 5 cm dyp. Vannet var stillestående. Ingen del av en brusende bekk. Vannet var isfritt. Ved foten av et digert grantre lå den. Rart. Underlig. Mystisk og litt magisk. Jeg gikk tilbake flere ganger i løpet av kuldeperioden. Dammen lå der hele tiden uten tegn til å ville fryse. Mitt enkle hode forstår ikke slikt. Hvordan det går an eller hva som skjer. Jeg blir bare gledelig fasinert. Naturen er sjelden mangelfull.
Norges Beste Skiløype? Det stod svart på hvitt og den måtte jo bare oppleves. Jeg kunne ikke dra levende fra Nystølkroken uten å ha tatt den Gule Runden. Dette skulle være Norges beste skiløype. Derom strides muligens de lærde skiløpere, men du verden. De som er født med swix mellom beina. Men for en legmann som meg var dette stort. Ei niese har nemlig fått seg ei fin fin hytte på Nesfjellet ovenfor Nesbyen i Hallingdal. Hele 404 kilometer hjemmefra og 1000 meter over havet. Et bra utgangspunkt for minst 1 meter snø under skisålene. Fra hytta er det milevis med oppkjørte løyper. Fra skog til fjell. Godt merka og “trikkeskinner” hele veien. Tror en kan gå i skispor hele veien til Troms herfra. Minst.
Men altså; Den gule rundet. Det starter og ender ved Nystølkroken kafe og hytteutleige. En fin kafe midt i hyttefeltet. Et miniskitrekk for de minste og de dårligste hadde de også. Fra starten går det lett oppover i godt spredt granskog. Bare noen få små kneiker underveis. Løypa er lettgått og siden vi starter på ca 959 moh tar det ikke lang tid før fjellheimen omslutter oss med sin hvite glasur. Det var en fin dag, 3 grader pluss og sol. Vinden som kom hadde vi i ryggen. Høyeste punkt på løypa er 1106 meter, men det finnes avstikker mange steder hvor toppturer venter. Hallingknatten og Trommenatten. Fine navn på fine fjell.
Jeg har ikke gått så mange turer til fjells. Allikevel ser jeg hva som har gitt denne løypa denne fantastiske tittelen.
Det var bare flott. Like fin som mine to turkamerater denne dagen.
Dagen var kommet. Jeg skulle utfordre lårhalsens styrken og finne bristepunktet til både høyre og venstre leggbein. Samtidig skulle to barnebarn oppleve slalombakkens gleder for første gang. De er nå store nok til at de kan bruke sine foreldres utstyr. Lite brukt har det opptatt plass i boden i mange år. Men nå var det oppvåkning av ski og bindinger. Jeg lånte utstyr i smittevennlig skibod. Vi var på Nesfjellet Alpinsenter , like ved Hallingdal et sted. Blå, himmel, hvite skyer og hvit snø. Gudd å fint. Eget skitrekk til oss søringer som ikke kan forskjellen på høyre og venstresvinger. Jeg dro langt tilbake i hukommelsen i min idrettskarriere denne dagen. Av en eller annen misoppfattet grunn meldte jeg meg inn i Oddersjå sin Alpingruppe i en alder av 14. Tenåringsdum som jeg var slo det meg ikke at Kristiansand ikke er skisportens vugge. Det gikk hele to år før akkurat det slo meg. Men vi hadde det gøy. Opp og ned til Hovden i en falleferdig klubb-buss som til slutt også brøt sammen. Vi stod på ski til vi sovna. Og enkelte ferdigheter sitter ennå igjen i en gammel skrott.
Basics kan jeg og det var det en stolt bestefar klarte å bringe videre til disse to denne dagen. Etter noen timer i opplæringsbakken satt svingteknikken godt nok til at vi tok trekket til topps.
Vi ble plutselig coronaflyktninger uten helt å vite det. Vi reiste ut på en lykkelig hostefri vinterferie like før Kristiansand fikk strengere regler. På den annen side reiste vi inn i en kommune med strengere regler enn Kristiansand. Vi har kommet til fjells. Opp, opp, opp på Nesfjellet ovenfor Nesbyen hvor ingen har sett et smil på lenge. Dette er munnbindland.
Ei fin, fin hytte til ei fin niese står nyoppført og innflyttingsklar. Min drøm om en rolig behagelig rekonvalesensferie borte fra barn og barnebarn og slikt røyk fort. For barnebarna og hele vår lille kohort ble med på tur. Vi brukte over 6 timer på turen opp så det var i drøyeste laget for en med kjørevegring. Og det var egentlig ikke så høyt til fjells når vi kom til Nesbyen i Hallingdal. Men det var her klatringen startet. Oppover og oppover, opp til fjells og snø og plussgrader.
Nå er vi installert på hytta og områdene rundt skal utforskes. En løype som starter like her er kåret til Norges Vakreste skiløype. Bare 11 km lang, og med spektakulær utsikt sies det. Gleder meg. Den gule runden – kåret til Norges beste skiløype! (ut.no)
Selvtillitsboost på en solskinnsdag. Forrige helg var lysere enn denne. Åpen himmel og knirkende snø. “Bli med på en runde golf?” spurte en god venn. “Ok”, svarte jeg, “du trenger å få opp selvtilliten skjønner jeg”. Han har introdusert meg til frisbee-golf. Denne underlige sporten hvor vi går en tur på 5-6 kilometer. Innimellom kaster vi ut noen brett i ulike farger. Målet er å treffe kurver som man så vidt ser i det fjerne. Men venn kan dette. Jeg kan det ikke. Men jeg ble med han. Hva er vel ikke venner for? Ved hvert utkastpunkt står det en plakat med hvor mange kast som er forventet. Som regel 3 eller 4. Min venn blir irritert om han ikke klarer det som står. Hos meg kan du gange med 2. Av og til 3. Jeg vil så gjerne kaste den jækla frisbeen hardt ut og rett frem. Jeg vil så gjerne at den skal seile av gårde i retning kurven der borte. Men det underlige er at mine frisbees lever sitt eget liv. De kan bare ikke fly i den retningen de er tiltenkt. Det krever mer finesse og øvelse enn jeg har inne. Men gudd for en fin tur. Jordene langs Otra kledd i sin fine hvite skrud. Blå himmel og myk snø. 8 kuldegrader og en god venn.
Og for han gikk det etter planen. Min venn fikk styrket sin selvtillit og jeg fikk svekket min. Han nådde ikke helt sitt ambisiøse kastemål, men han knuste meg.
Jeg savner ikke syden. Men jeg savner mine venner. Jeg savner å bli dribla på søndagsfotballen. Jeg savner følelsen av å løpe vilt etter ballen i en liten gymsal med noen jeg kjenner. Snuble og svette og bli forbløffet over egne og andres uferdigheter. Har ikke sett dem på snart et år nå. Jeg savner dem. Jeg savner å sitte på en full buss uten å være redd. Jeg savner å sitte på en barkrakk på et utested. Tett sammen med gode kamerater og prate tull og vas i timevis. Skåle og skråle mindre enn en meter fra hverandre. Jeg savner å ikke ha lyst til å synke gjennom bakken når jeg nyser i butikken. Jeg savner smilet til hun i kassa på Meny. Jeg ser at øynene smiler, men resten er dekket av kategori 1 munnbind. Jeg savner å stå skulder ved skulder på en konsert og hoppe i takt med musikken. Jeg savner å kunne stikke innom uanmeldt. Jeg savner å kunne ringe på impuls og spørre; “Blir du med på tur?”,, uten å bli smittevurdert. Det er mye jeg savner.
Men jeg savner ikke syden. Kanskje jeg savner muligheten til restriksjonsfritt å reise dit. Men jeg savner ikke syden. En ting denne pandemien har lært meg er at større, lengre, høyere, dyrere, dypere, fortere ikke nødvendigvis er bedre. Jeg har sett at mange av de små tingene, de stillfarne opplevelsene kan være større enn de store. De korte turene kan sette dypere spor enn de lange. Jeg trenger ikke lenger sommer for å spille frisbee – golf.
! 