!

De sier så de små som ikke er små lenger. “Du er tjukk i hue!” sier de, “som ikke går på skøyter”. Ulikt meg liker slekta å gå på skøyter. Jeg gikk som liten men jeg ble ikke fasinert den gang heller. Så jeg gjorde det motsatte av dem . Jeg tok på meg piggsko for ikke å skli. Jeg liker også å være sikker, sikker, sikker så jeg sjekka om isen var sikker. Det at det sikkert var 277 andre på isen denne dagen gjorde ikke meg sikker. Jeg lot meg ikke lure av at isen holdt dem. Jeg hogga hull. 15 cm hardt vann holdt megs oppe fra det kalde vannet under. Isen var sikker.

Jeg tror alle Gimlekollens småbarnsfamilier var på isen i dag. Barnefedre som en gang var flinke spilte fandenivoldsk bandy med seg selv. Eller de rund-dribla sin 6 å r gamle sønn med førstegangsskøyter på beina. Mødrene har latt seg inspirere av ei som vant OL-gull for Norge i kunstløp. Piruetter med kun en halv omdreining florerte på Tretjønns vakre is-dekke. Om ordet grasiøs ble brukt på isen denne dagen så var det neppe om dem. Men det fine var at alle smilte og lo, til og med de som tryna. Bruskasser og barnevogner fikk kjørt seg. Det var lek og latter i alle bukter og viker. Det var svidd pølselukt fra sikker 20 bål. Det var veldig veldig fint.

Og selv om jeg er like tjukk i hue som isen hadde også en med piggsko det fint på isen på Tretjønn denne dagen.

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten alt for lenge. For en tusler som meg, også kalt turgåer, var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Dra opp til XXL kjøp et par gode tursko og få dem pigga. Du har dem kanskje resten av livet. I alle fall som sørlending. Det er jo begrensa hvor mange dager stiene er islagt i vår landsdel. Men de dagene det er glatt i skauen er piggsko en gave fra vrimmelen.

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten lenge. For syklister blir sykkeldressen de kjøpte under 40 årskrisa bedre og bedre stappa. Helt til glidelåsen går åt skogen. Da er de gamlis. Men for meg turgåer var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Men så innså jeg gamlisgenet. Jeg har blitt gammel nok til brodder. Jeg innså det uten flauhet. Ei heller noen forsøk på å le det vekk eller påstå at jeg skal kjøpe de for en annen gamlis. Jeg kjøpte piggsko. Ikke for fart, men for feste.

Og gudd. Skulle gjort det for 30 år siden. Gå tur innover i mørke skoge med spikerfeste. Midt i glatte stier.

Turene har blitt mye bedre opplevelser. Stålfeste. Kan anbefales.

På XXL kan de skru inn pigger i alt mulig av sko. Jeg kjøpte tursko på tilbud og fikk de pigga på dagen. Topp service.

“What a Rush!” Wow. Følelsen av kontrastvæsken som pumpes inn i armen kom brått, varte kort, men gjorde inntrykk. “Slapp av!” sa herren i hvit frakk. Jeg lå der i trommelen og ventet i spenning. Sykepleieren i røntgenrommet sa jeg ville kjenne en varme spre seg i kroppen. Jeg lå og ventet på varmen og håpte på at den trommelen jeg lå i skulle begynne å snurre. Akkurat som en tørketrommel. Å fett hadde ikke det vært. “Slapp av!” sa sykepleieren. “Du må ha pulsen så lav som mulig.” Kanskje like greit at trommelen roterte rundt meg og ikke omvendt med tanke på hjerteslag i minuttet. Her lå jeg altså og ventet på kontrastvæskens varme i kroppen i et kaldt rom inne i en diger maskin med en svært lite kledelig sykehusskjorte rundt min bleke overkropp og elektroder festet over alt og ble bedt om å slappe av. Få ned pulsen. Dunk-dunk, dunk – dunk, dunk – dunk, dunk – dunk

Det gikk. Jeg er jo enkel i hodet og tenkte på ei maurtue og et strykejern. Pulsen gikk brått ned og kontrasten fylte mine årer. Gudd, for en rar følelse. Virkelig en varmebølge gjennom kroppen. Kom plutselig og forsvant like fort. Maskinene snurra og jeg lå der og tenkte på maur mens hjertet ble gjennomfotografert.

Jeg fikk sjekka hjertet i går. Skikkelig. De fant heldigvis noe. Noe som ikke er farlig ennå, så det kan stoppes.

De fant det fordi jeg gikk til legen min.

Ta en sjekk du også.