!

Det er koselig med nye skilt og nye meninger. Og nye ord. Her er det kanskje et ord som beskriver luftrommet over Europa. Flytett! Og det er kanskje en skjult agenda fra flyskamfolket her. Ikke vet jeg og sikkert ikke de. Jeg kjenner mange nye nordmenn og språkfeil er moro. For tiden stotrer jeg forsiktig forsøkende på spansk med min nye mexicanske venn. Jeg ser hun flirer litt av og til. Heldigvis er hun for høflig til å gapskratte av mine taleleif. En annen gang stod jeg foran en kjøttdisk i Torrevieja i Spania og sa MARKISE høyt og tydelig. Gjentatte ganger. MARKISE, MARKISE, MARKISE. En høflig svenske ved siden av meg, som kunne spansk bedre enn meg, sa at jeg skulle si “todo” som betyr alt, og ikke “toldo” som betyr markise. Ikke rart slakteren bak disken så rart på meg.  En annen gang spurt min koreanske venn om vi ikke skulle hente litt kjøtt for å lokke fram Rådyrene som jeg hadde fortalt om og som ofte gikk forbi huset. Det tok litt tid før hun skjønte forskjellen mellom rådyr og rovdyr. Det var ikke før rådyret faktisk kom.

Jeg rydder et hus og jeg fant en eske med gufs. En nesten tom eske full av historie. En eske med få ting. Få ting som  åpnet mange tanker. Tingene skapte frykt og frustrasjon for min far. Hans far, min bestefar og min far sin eldste bror, min onkel,  havnet i fangeleir i Tyskland. Disse merkene og emblemene ble båret av menneskene som tok dem dit, og  som tok landet vårt. Av unge og gamle tyske soldater som ofte ikke hadde noe valg. De var mennesker de og, men det var de som stod der med våpen i hånd. Min far vokste opp mens disse emblemene satt fast på uniformer som bestemte alt. De overtok Norge og styrte med makt og våpen. De forsvarte en ideologi som var forferdelig.

Virkeligheten som omgav min far og familien i Randesund kan jeg ikke helt forestille meg. Et tysk jagerfly styrtet på Randholmen i Randesund. Ungguttene plukket deler. 2 gutter min far kjent ble blåst til himmels da de lekte med en mine. Bestefar ble satt i fengsel.

Jeg har det fantastisk godt jeg som lever akkurat nå. Jeg som har jobb og fred og familie og venner. Jeg har aldri opplevd krig, eller nød, eller fattigdom. Jeg har aldri opplevd å måtte flykte. Forlate alt. Slippe alt og bare løpe. Jeg har aldri opplevd menn med våpen i hånd som har slike merker på uniformene.

Jeg håper jeg aldri vil.

Folket har stemt. Resultatet ble uventet og jeg har akkurat lest prinsipprogrammet til Demokratene for å finne ut hva mange stemte på. Dæven! Jeg tror kanskje noen stemte litt for raskt sist valg. Valget i Kristiansand, som nå blir kalt nasjonalistenes hovedstad i Norge, var muligens noe overilt. Jeg stemte ikke på Demokratene, men jeg må innrømme at jeg ikke leste partiprogrammet til de jeg gav min stemme til. Så jeg vet ikke egentlig helt hvem jeg har gitt litt makt til. Jeg burde lest programmet til de jeg stemte på. Og de som stemte Demokratene burde ha lest deres.

Det er vårt ansvar som velgere å vite hva vi stemmer på. I andre byer sitter det nå mennesker og bestemmer om helsepolitikk, sosialpolitikk og barnehager. Og det eneste mange vet om dem er at de er mot noen bomstasjoner.

Det er vi som har sovet i timen. Vi som er stemmeberettiget.

Jeg tror nok mange stemte bare på litt av  det Demokratene står for, og ikke på alt. Det er i alle fall det jeg håper. Jeg håper de stemte på dem fordi de var mot mange store saker i vårt nærområde. Saker som Silo, havn og veivalg. Mange fikk med seg at Demokratene var mot dette. Jeg håper det var derfor mange gav dem sin stemme og ikke resten av verdiene deres.

Nå sitter det 10 av Demokratene i vårt bystyre. Disse forvalter ideer som er mer enn motstand mot silo, havn og ei gartnerløkke. De kan sitt partiprogram.

Det blir nok rabalder i bystyret fra tid til annen i tiden fremover. Jeg tror ikke nasjonalistiske ideer vil vinne, men det er en tankevekker.

Også for meg. Kanskje jeg skal lese partiprogrammet til de jeg stemmer på neste gang, og ikke bare overskriftene om dem.

Akkurat som med fluesoppen, så kan mye som ser bra ut på utsiden være totalt uspiselig på innsiden.

Dragefestivalen. Smilefjes. Smilefjes. Smilefjes. Det var vakkert i vinden ytterst på Tangen. Vi kom sent men vi kom godt. For vinden i luften hadde allerede løftet opp hundrevis av fargerike drager. Barns smilefjes fylte gress-slettene der ute. Fra de små hendene gikk det en line opp til en fargerik drage som lekte seg i vinden og lekte i tankene til de som kikket opp. Andre hadde is i hendene og over hele ansiktet. Det ble mange stive nakker denne perfekte dragedagen. Jeg stod og undret meg over hvorfor vi elsker drager? Vet ikke hva andre tenker, men jeg kikker på dem og skulle ønske jeg var en av dem. Flyvende høyt der oppe. Lett lekende i vinden mens jeg fortsatt er forbundet med jorden. Dragefestivalen i Kristiansand er et vakkert og godt skue.

Hvilken fin by vi har.

Tre barnebarn var med. En prøvde å klatre opp til dragene. Ei ble malt som en drage, mens ho i midten spiste is og kikket opp.