Se opp for gleden
Vi klager som om vi finner glede i at alt ikke er bra. Om vi ikke hadde hatt noe å klage på hadde i alle fall alt vært bare dritt. Og når alt bare er dritt kan vi jo klage litt mer.
Vi skal se opp for gleden. Jeg ble minnet på det her en dag. Et bilde på en vegg ba meg se opp for gleden. Folk kan jo tro jeg er fornøyd. Bedre at jeg er misfornøyd, sur, misunnelig og skeptisk. Jeg vil heller baktale enn framsnakke. Jeg vil at folk skal syntes synd på meg, heller enn at jeg syntes synd på dem.
Jeg synes det er rart at de mange av oss liker å klage mer enn vi liker å rose. Vi klager over regnværsdagen mens vi tar oppholdsdagen for gitt. Vi klager den dagen bensinprisen er på sitt høyeste, men glemmer å smile den dagen den er på sitt laveste. Vi klager som om vi finner glede i å være litt sur.
Det gjenspeiler seg rundt oss også. I pressen skriver de heller om ting som går feil og kan irritere meg enn om ting som kan gjøre meg glad. Og i påfølgende kommentarfelt kan vi dyrke vår misnøye. På nettet kan vi være så bedritne vi vil og vi kan klage på alt og alle uten å vise ansikt.
Skiltet som jeg så fikk meg til å tenke på alt dette. Vi skal se opp for gleden. Men ikke som et fareskilt. Det skulle vært et påbud. Jeg skal se etter den og ta vare på den. Jeg skal vise den og gjøre andre glad.
Det fine med dette fareskiltet jeg så på en betong vegg i Kristiansand er at det er like ved en undergang. Undergangen er påmalt fine sommerfugler.
Jeg stod der og smilte. Siden jeg gikk rett inn i undergangen kunne jeg like vel være glad.
Det har ikke noe å si hva jeg gjør så lenge kineserne ikke gjør det samme. Jeg er jo bare en mann i et lite land som kineserne ikke kjenner til. Effekten av meg selv er usynlig i Kina. Om jeg plukker med meg litt søppel fra skogen. Om jeg tar toget i stedet for å fly. Om jeg lar være å kjøpe et ekstra par sko. Om jeg dropper sydenturen. Om jeg bryr meg om naturen. Om jeg bryr meg om de som har det vondt. Det har ikke noe å si om ikke kineserne gjør det samme. For det er jo bare en av meg, men det er en milliard av dem. Det har ingen hensikt å gjøre noe som helst om ikke kineserne gjør det samme. Min stemme og min gjerning er ubetydelig for alle kineserne. For dem er det totalt likegyldig hva jeg gjør for at verden skal bli bedre. Jeg er for liten og bare en dråpe i havet. Hvorfor skal jeg bry meg om noe når ikke kineserne bryr seg om det samme.
En Mexicaner stod på Lille Prekestolen i Vågsbygdskogen på søndag. Hun var redd. Hun hadde høydeskrekk. Kan det kategoriseres som fremmedfrykt? En fremmed som frykter høyder. Og jeg da, som gikk der i skogen og var redd og engstelig for at han fra Australia foran meg skulle skli på glatte røtter. Er det fremmedfrykt. Jeg fryktet jo at han skulle skli og slå seg. Heldigvis kjenner jeg han så han er ikke fremmed. En gang var han en fremmed, men det var før jeg ble kjent med han.
Det er et godt hus. Det kan anbefales. Underlig nok er det til salgs. Det er ingen som bor der akkurat nå. Ingen små barn som hopper høyde på gressplenen bak huset. Ingen voksne som plukker frukt fra trærne. Ingen som studerer pinnsvinene som bor i muren ved mammas fine hage. Ingen tenåring som tar med kjæresten hjem til mor og far for første gang. Ingen storebror og ingen lillebror. En gang var det vi som fylte huset og hagen med liv og lek og latter og moro. 
! 