Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.
Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.
Et underlig faktum.
Husker ikke helt hvor jeg var da Oddvar Brå knakk staven. Men jeg var der da Mina knakk koden. På Hovden var Maya og Mina og meg og noen til. Alle hadde ski under føttene. Den minste av og til med pulk nederst. Men dette handler om Maya og Mina. De er liksom i startfasen begge disse to skiløperne. Maya fordi hun starter på nytt og er frisk etter årevis med utmattelses sykdom. Mina fordi hun er ganske ny inn i dette livet og denne verden. Maya gjør gamle ting på nytt og Mina gjør nye ting for første gang. Det kan vel kalles et privilegium å få opp oppleve dette. Det er ikke lenger stakkaren som hjelper stymperen. Selv om stymper neppe er betegnende for en ivrig vitebegjærlig treåring. Den lille nybegynneren høstet fra den litt eldre erfarne kvinnen. Ski gled forbi ski og selv om hun ofte falt i staver jobbet det lite barnebarn for å finne balansen i livet. De gjorde det sammen og vi gjorde det alle. Flate ble til liten bakke som ble til større bakke. Og siden hun ikke visste hva som var feil gjorde hun alt rett. Snart rant de begge to.
Kristiansand blir finere og finere. Jeg blir mer og mer stolt av hvor fint de gjør det rundt om kring. Det pusses opp og flikkes og forbedres. Harmen over torvparkeringen virker parkert. Det ble jo fint. Debattene debatteres flittig på de tusen skjermer her i Kristiansand om ting som bygges og lages. Vi bryr oss om byen vår,- heldigvis. Det menes og synses og det skal vi jo. Uten meninger stopper vi. Festningsheisen slaktes, Torvkvartalet roses og det lille hvite huset inni Markens skal ofres mens Caledonien nytes. Domkirka er nå omkranset av noe fint og det er ikke lenger skummelt på baksiden. Tangen blir fin, og Odderøya blir fin og Fiskebrygga er fin. Vi tåler litt kaos i ombyggingsfaser bare ting forbedres og blir finere. Jeg ble derfor en smule overrasket og ble stående lett måpende da de tidligere tok ned all tildekkingen og stillasene rundt Sparebanken Sør sin mursteinsklump.
Dette storslagne huset ble oppført etter at høiefabrikkeierkompisene Vogt og Jebsen kjøpte hele Dvergsøya. Begge bodde staselig i Kristiansand, men trengte selvfølgelig hver sin lille sommerbolig. Vogts Villa og Jebsens Villa. Vogts Villa ligger på sydspissen og er i dag sommerbolig for kronprinsparet Håkon Magnus og Mette Marit.
Dette fristende riksmannskrypinnet fristet herrene Berntsen, Johnsen og Barth. Tre småkriminelle tyver så sitt snitt til å robbe huset for møbler og inventar natt til 1. påskedag 1933. Og i sin smarte skurkehjerne satt de fyr på herligheten for å skjule sine spor. Og sporene hadde blitt skjult hadde det ikke vært for yngstemann Klaus Barth. Han fikk dårlig samvittighet og ønsket seg vekk. De to eldste prøvde å ta livet av Klaus Barth ved nok en gang å tenne på ei hytte hvor Barth sov. Denne gang på Sumatra ved Møvig i Vågsbygd. De lykkes ikke. Klaus overlevde med brannskader og med om mulig ennå sterkere ønske om å komme seg vekk. Men litt senere lykkes de med avlivningen. De klubbet stakkaren ned, druknet ham i ei vaskebalje og dumpet han i byfjorden. De ble tatt. Professoren bygde aldri opp stedet, han døde året etter og eiendommen ble solgt. Siden da har skogen flyttet tilbake.
Heksen fra Dvergsøya
! 