!

Vi er akkurat lange nok i vår familie. Vi rekker helt ned til gulvet alle sammen. Som oftest i alle fall. Ingen flyter av sted og blir tatt av vinden. Noen kan muligens bli tatt av vinen, men det er en annen historie. En av de letteste av oss var ikke helt sikker på at hun hadde bena på jorda her en dag. Usikker var hun, men rådvill var hun ikke. Hun sendte sine to største tær ut av sokken for lettere å kunne ta og føle på gulvet. De to små tentaklene strakk seg ut og berørte parketten. De følte seg frem, nesten som følehornene til en liten snegle. Til høyre og venstre, opp og ned. De traff noe spisst og trakk seg inn i sokken igjen. Men det tok ikke lang tid før de kom ut igjen. Forsiktig og nølende søkte de etter fast grunn.  Til slutt fant de ut at de stod støtt. Hun hadde bakkekontakt.

Vi hadde det alle sammen den dagen.

Naboskap er en fin ting når skapet har skyvedører. Vi jobbet mye i går, Maya og meg. Hun tok seg av to små jenter en hel dag, mens jeg hjalp Stian med terasseriving. Det ble mange timer ut av det og kroppen og hodet var slitent etterpå. Så når svigerdatter sendte med meg hjem litt stekt ris ble jeg glad. Det var godt med ferdiglaga middag. Så dro jeg til skogs i stillheten. Godt for sjel og godt for hodet. Det ble mørkt. Først rundt kl. 22.00 var jeg hjemme. Der var ikke Maya. Det dunket svakt på vinduet og naboen sa; “Hu sitter her. ” Han pekte på en nyoppusset liten utestue med nye skyvedører. Og der, inne i mørket med stearinlys og vin satt Maya og Jonny. “Kom du også”, sa Jon til meg. Jeg hentet en boks øl og hoppet over gjerdet og inn til naboen. Inn i naboskapets lune utestue. Vi satt der lenge. Prata og skravla og lo og koste oss. Både jeg og Maya. Før var jeg alltid litt redd når Maya tøyde strikken og satt lenge, eller gjorde mye. For strikken til Maya var ikke så elastisk. Den kunne ikke tøyes så langt. Men det var før. Maya og meg og Jon og Jonny hadde en fin kveld. Takk alle sammen.

Tannhygiene og barneoppdragelse ble for et par måneder siden slått sammen. Lite ante jeg da hvordan dette skulle utvikle seg. Hadde jeg skjønt det hadde jeg muligens latt det være. Elller kanskje ikke. Bakgrunnen for denne lille historien er av vi har hele 4 ulike tannkremtuber stående i vårt lille våtrom. Ikke så spennende i seg selv. Like ved vasken står de. Det endret seg for et par måneder siden. “Hvilken tannkrem skal jeg bruke!” ropte en ti åring altfor høyt fra badet en kveld. Vi satt i stuen og hadde akkurat fortalt dette overnattende barnebarnet at det var på tide å krype under dyna. “Bruk den du liker minst!” ropte jeg tilbake. “Hæ?” ljomet det der ute fra. Jeg gikk ut til han. På veien tok jeg med en liten blomsterpinne og knakk i fire ulike lengder.

Ute på badet stod han klar. 4 tannkremtuber og en tannbørste og tenner som ville bli pusset. Jeg holdt enden av pinnene slik at han ikke kunne se forskjell på bitene. “Hver pinne representerer en av tubene. Den tannkremen som hører til den korteste pinnen skal du bruke” fortalte jeg. Jeg var hoved-dommer og arrangementsarrangør. Gutten stod lenge og tenkte og kikket på pinne-endene som stakk frem. Foran han var fire pinner og fire tannkremtuber. Han trakk en pinne og måtte bruke den tilhørende tannkremen.

Siden har det blitt slik. Hver kveld han overnatter må vi finne på en tannkremvelgemåte. Vi har vært igjennom dominovalg, terningkast, stafett og skruer og muttere. I går var det korkbowling. 17 korker, 1 ball, 1 gutt og 4 tannkremtuber med hver sin verdi. Det utfordrer et stakkars tommt bestefarhode å lage nye selekteringsmetoder. Selv om til og med han synes det er gøy.

Det lyser sterkere nå. Lyset jeg kjenner. Gløden og gleden. Lyspæra har vel egentlig alltid vært den samme. Den er av god kvalitet og lyser sterkt når den får nok energi. Men i mange år var strømforsyningen laber. Et eller annet var feil med både ladestasjon og batterikapasitet. Og jeg levde hele tiden med rekkeviddeangst. “Hvor langt kommer vi før alt stopper opp?” tenkte jeg ofte. Selv om vi innførte energisparende tiltak så hjalp det lite. Det var dårlig kontakt ett eller annet sted. Vi fant bare ikke ut hvordan vi skulle få strøm nok til pæra. Selv de som sa de kunne dette fikk det ikke til. Derfor ble vi etter hvert vant til et liv hvor lyset i pæra bare lyste halvparten av hva det kunne ha gjort. Av og til var det bare en svak glød inni der. Og en sjelden gang lyste det litt kraftigere. Det var vondt å bli vant til en hverdag i dunkelt lys når jeg visste hvordan det egentlig kunne lyse. Jeg så at lyset ville skinne, men det orket bare ikke.

Men det har endret seg nå. Heldigvis. En ekspert på energiens forunderlige veier hjalp oss. Han la til rette for at batteriene igjen kunne lades opp og at strømmen kunne finne vei til pæra. Den siste måneden har jeg sett lyset som skinner igjen. Det kan skinne hele dagen og lyse opp det som er rundt. Gløden er sterk og min rekkeviddeangst er i ferd med å avta.

Det er fint å se lyset igjen i Maya.

Vi har fått besøk igjen. Denne gangen langveisfra. Fra en annen galakse faktisk. BB8. Han kunne benyttet seg av Airbnb. Men neida. Han kom rett inn i stua og tok seg til rette. Koselig, søt og respektløs. En liten badboy som i allefall Maya og Mina lot seg sjarmere av. Jeg derimot er skeptisk. Jeg er jo tross alt sørlending.