!

En god rødvin hører påsken til. Og nettopp denne Planeta Plumbago er et godt tips. En fruktig, fin og smaksrik vin med hint av selvskrevne eikenøtter fra et støvfattig jordsmonn. Denne vinen åpner slusene og lar druene flomme fritt. Den passer ypperlig til drenering og avfetting av tette rør. Denne prisvinnende vinen fra Sicilia skaper plutselig trang til å oppsøke steder med tilgang på kritthvite toaletter. Rent bortsett fra dette har jeg ennå ikke smakt på den. Men etiketten setter jo fart på hodet.

 

Fantasi er av og til en forbannelse. Men selv om den styrer mitt liv skal den ikke nøre under min frykt for det underjordiske. Det er skummelt å våkne opp til en fin dag med troll og vetter snikende rundt langs husveggene.

Kanskje jeg skulle legge meg igjen.

Et annet alternativ er jo å trekk vekk solskjerminga  og fortsette en fin dag.

Det var vist bare en morgensolsmelta snøtigerhest sin skygge. Fantasien spilte meg et deilig lite puss. Igjen.

 

 

Eller har den akkurat startet? Den er i alle fall her igjen. Når jeg stod opp i dag morges og sa hei til mitt noe slørete, men vakre speilbilde lå det en ring på kanten av vasken. Jeg smilte og så på den en stund. Den har ikke ligget der på lenge. Faktisk hele 9 uker siden. Men nå var den her igjen. Den er fin den ringen og den kler eieren godt. Den sitter på hennes finger hele dagen, men om natten ligger den her. På kanten av vasken. Fingeren den vanligvis sitter på ligger på andre siden av veggen og sover. Forrige gang ringen lå her ville den nok ha ligget noen timer til før eieren stod opp og den fant sin finger. Men det var forrige gang. De ni ukene både ringen og eieren var vekk har gjort godt. De har trent og øvd, bøyd og tøyd. Rettet opp ledd og flyttet på muskler. Hele tiden sammen med en mann som har gjort større underverker enn jeg kan få til. Ringen finner sin eier tidligere nå og styrken i hennes kropp er tydelig. Forandringer har skjedd. Ringen er nok ikke sluttet, men har heller ikke akkurat startet. Men den er på god vei.

Det er lenge siden jeg ikke hadde rene tallerkener. Heldigvis har min venn Fjordland slike “spis rett fra pakka” middager og kiwi har plastgafler.  Oppvaskmaskinen er stappa full akkurat som skittentøyskurven. Jeg har faktisk henta ut noen sokker, et par truser og ei skjorte fra den haugen med tanke på gjenbruk. Støvet ligger tykt på skapene. Akkurat som et fint lag nysnø dekker det de flate, horisontale, partiene i vår lille hus. Det er gøy å løfte på ting og se avtrykkene de legger etter seg. Plutselig er det fire små støvfrie flekker der tre-elefanten stod. Fordelen er jo også for en alene-hjemme mann at du vet hvor tingene skal stå. Bare å finne ut hvilken støvfrie flekk som passer til hva. Kjøleskapet er nå en levende organisme det burde forskes på. At noe kan leve i den kulda? Kona glemte å rydde ut av det før hun dro. Nå ser til og med en lettåpna 2 måneder gammel kaviartube ut som hummus. Jeg husker ikke helt hva det var det som står inni komfyren, men det ser ut som resultatet av en 3D-printer fra helvete. Men nå kommer hun snart hjem. Ikke mange dagene til nå. Det skal bli godt å få skifta på senga og måkt oppkjørselen. Fra sofaen kan jeg høre små lyder fra under putene. Jeg antar noen små dyr setter pris på peanøttbiter og chips-smuler. Høres i alle fall slik ut. Jeg har funnet fram støvsugeren slik at hun kan ta det med en gang. Hun kommer om noen dager til Kjevik. Jeg sa det gikk flybuss helt fram til Rona. Derifra er det jo bare 10 minutts gange til der vi bor, og alle tre koffertene har hjul. Men forslaget ble ikke godtatt, så jeg skal hente henne på flyplassen.

Jeg må jo gjøre litt for kona jeg og.

Har du hørt om Badeballen Futt som har så mye luft i magen at han må fise. Eller Såpeboblen Synne som drømmer om å bli linjerydder. Hva med Medisinballene som trener lappeteknikk. Eller værballongen med høydeskrekk. Jeg har hatt dem i hodet i mange år. Den første ble født i 2011, nå har de blitt fler. De har til nå vært innestengt og har bare sluppet dem ut i ly av mørket og kontrollerte omgivelser. Sammen med kollega Kent har jeg skapt noe eget. Bare det er en god følelse. Noen få har fått sett dem bli gradvis til. Vi har vist dem til folk vi respekterer og som har gode synse-egenskaper. Et helt univers av baller har blitt til. Jeg har laget historier og personligheter. De lever i en verden som vår, bare at de er baller. De er som deg og meg, bare at de er baller. Det har vært en drøm å få dem ut av hodet og opp på bordet. Å legge ballene på bordet er ikke alle forunt. Vi har hårete baller, lange baller, sprettballer og glatte baller. For ikke å snakke om alle kulene. Og nå skal vi lage en film om dem. En film om en ærlig og herlig fotball som blir født inn i denne verden. Høyt elsket av sin mor og litt av sin far. Ballene skal gå ut fra tegningene jeg lager og inn i en 3D verden som blir deres nye hjem. Kent og meg skal lage historier vi kan vise til barna. Vi skal lage historier som kan leses for barna. Vi skal fortelle om ballenes liv. Om Cricketballen med pollenallergi og om den gangen luftskipene ved havna gikk tomme for luft. Vi er i gang. Det er mange nå som backer oss opp og støtter prosjektet. Filmfondet tror det blir bra. Vi vet det blir bra. Om et år er en kortfilm klar. Endelig i gang. Nå blir det ball.