!

Endelig forstår jeg begrepet ; Teppelagt. Det henger nøye sammen med ordet; kulsken og lyden av surklete host. Jeg har nå vært teppelagt i snart 2 uker. Min personlighetsforvandling er total. Før gledet jeg meg til å komme hjem etter jobb slik at jeg kunne gå ut. Jeg synes ute er godt. Før. Nå har min vesle kropp blitt ennå veslere og jeg ser nå frem til å legge meg under teppet i sofaen når jeg kommer fra jobb. Jeg sitter på bussen hjemover og ser for meg sofaens Orange mykhet og ullteppene som ligger klare til å dekke mitt smukke legeme. Jeg slipper ofte ut et lite host, host. Men siden Maya er vekk og ingen andre er der blir den eneste som syntes litt synd på meg,- meg selv. Og det er litt kjipt. For selv om jeg syntes veldig synd på meg selv, så gidder jeg ikke reise meg opp fra mitt lune teppe-hi for å hente meg et glass vann. Så jeg ligger der; Teppelagt, til jeg blir presset opp av dehydreringens overtalelsesevne. Jeg reiser meg for å hente et glass vann.  I det jeg reiser meg opp og forlater mine tepper blir væskebalansen i lungene forskjøvet. Slimet skvulper over pustekjertlene. Det resulterer i et host som starter bak kneskålene. Et host som beveger seg videre oppover, forbi ømme baller og lemster mage. Hostet tar med seg lungene ut av kjeften og i brøkdelen av et sekund får jeg se hvordan vrengte lunger ser ut og kjenner lukten av lungemos,  før hostet trekker seg tilbake samme vei det kom. Siden hostet har kvittet seg med den lille oksygenreserven jeg hadde må jeg stå og støtte meg til kaldtvannskrana mens kreftene kommer tilbake.

Jeg ser lengselsfullt bort på teppene i sofaen. Veien er ikke lang, men lang allikevel.

Jeg begynner å bli lei.

Det var løgn.

Jeg er lei.

Jeg vet ikke helt om det er meg eller henne som er langt vekk. En av oss er det. Kanskje begge. Jeg sitter her, eller det vil si, den siste uken har jeg ligget her. Hostet og harket og skvalpet og skvulpet. Bare meg og min venn influensaen. Og Maya er på sin livs treningsleir. Hun og sin ME. Langt vekk. Og for første gang på lenge lenge ser hun friskere ut enn meg. For akkurat som våre stolte OL-deltakere jobber hun livet av seg, eller på seg, om dagen. Behandling og massasje. Oppretting og trening. Trening, trening, trening. Hun gjør en stor jobb langt vekk. Mens jeg sitter her og syntes synd på meg selv, sitter hun der og syntes synd på meg. Rollene er byttet. Men vi har det til felles at vi er på rett vei. Jeg er på vei vekk fra en ukes sykdom. Hun er på vei vekk fra 15 års sykdom.  Allikevel er det hun som syntes synd på meg. Hennes kamp er så vanvittig mye større enn min. Vi snakker hver dag. Og mens det tidligere har vært henne som blir sliten i telefonen, er det nå jeg som har den rollen. Men jeg smiler etter at vi har pratet. Jeg skjønner at dette er bra. Hun er langt vekk og jeg kan ikke hjelpe. Hun hjelper seg selv. 5 uker har gått. 5 uker med store og små opplevelser.5 uker med en behandler som vet mer enn mange. Hun er langt vekk. Jeg er langt vekk. Men vi nærmer oss allikevel.

Takk alle sammen for ønsker om god bedring. Det varmer et hjerte, men så er tempen ganske høy allerede. Men tanker om god bedring er fint.  Men så langt har den uteblitt; Den gode bedringa. Jeg vet jeg blir bedre men det er faen ikke godt. Dette er vond bedring.Det virker som om at denne influensaen prøver å ta livet av meg mens jeg har et ønske om å blir bedre. Etter første natta og første dagen hadde gradestokken lekt med kropppen min. Og siden jeg kun har slikt termometer som viser tempen ute og inne valgte jeg kjapt den føleren som stod ute. Den var minst.  Men ikke å foretrekke den heller. Svetten kom og satt igjen våte fotavtrykk på parketten og gjorde fuktskader på soverommet.. Jeg er aldri syk mer enn en dag så jeg så lyst på tiden og helbredelsen foran meg. Den kom ikke. I stedet har jeg tydeligvis svelget ei bøtte sand uten å være klar over det. Hosten begynte, sandkorn for sandkorn. Av og til et lett kremt, men oftest begynte hostet langt nede i hofteregionen hvor den strammet alt den fant av scener og muskler før den sendte hostet opp og ut gjennom knusktørre kanaler. Lemsterheten i  magen slo inn etter 7ende hostet. Jeg hostet i sånn ca 20 timer uten stopp. Fordelen er at jeg nå har en skikkelig six-pack å vise til. Den er øm som et helvete, men fin å se på. Stemmen forsvant etter 7 timers hosting. Paracet og Chaga og C-vitamin og ingefær te og ibux og andre ymse remedier har blitt satt inn i kampen.for å forenkle mitt samliv med influensaen. Tror ikke de virker stort. Tror bare de trenerer. Jeg bretter min dyne til side, kryper under den og drømmer om den andre siden.

Til og med chips, øl og peanøtter virker lite fristende.

Å syk kan en bli.

I bygget der jeg jobber har det vært stort kvinnefall og mannefall i det siste. Sjukdom herjer. “Pingler” tenker jeg. “Bare de ser en litt høy dørkarm velger de å sykemelde seg”, tenker jeg. De burde spise mer naturting. Være ute. Holde seg friske. Hvor vanskelig kan det være? Så i et enfoldighetsøyeblikk sa jeg til en av dem som var kommet tilbake fra sykdom; ” Jeg blir aldri syk.” Det stemmer for så vidt det også. Jeg er ikke syk nå. Jeg er døden nær. Hun jeg sa det til responderte med at jeg ikke måtte si at jeg aldri ble syk, for da ble jeg syk. “Pingle”, tenkte jeg. Og det tenkte jeg helt til jeg våknet i natt 04.28. Et host vekket meg. Mitt eget host. Og i senga jeg kroa meg sammen i , i går kveld, var det nå like blaut som i en gjennomsnittlig olympisk ishockeygarderobe. Det lukta likedan. Klikk klass sengetøy er oppskrytt. Jeg kreket meg opp, skiftet noe tøy og fylte kroppen med paracet, ibux og en vasketablett. Så sovnet jeg igjen. Senga var fortsatt blaut. Når jeg våkna noen timer etter av et lignende host som første gang vekket meg var senga blitt om til et isbasseng. Jeg var kald og kroppen kjentes ut som den hadde hatt minst en 5 minutters løpetur på tredemølla etterfulgt av 4 armhevinger. Jeg ringte organdonasjonskontoret og spurte om de hadde en ny kropp de kunne sende ut til Høvågveien. De unnet meg ikke en gang et oppmuntrende svar. Jeg blandet meg en sterk kopp kaffe som smakte som vann. Og omeletten jeg stekte hadde konsistensen av isopor. Det toppet seg i det jeg klarte å sveive opp øyelokkene for å se ut. Ingen lyspunkt der heller. For akkurat i dag hadde gud valgt å hive en haug med dato-overskrevne komper oppi foodprosessoren der oppe. Klissete potetflak seilte ned fra oven og kledde naturen inn i sleiphet.

Jeg skal aldri mer si at jeg aldri blir syk hvis jeg noen gang blir frisk.

Mayas nye venninne har vært vert en stund. Men nå er verten mer enn vert. Hun var vert før og er det ennå, men nå også veninne. Lucia og Maya. For meg som sitter her et stykke unna er det godt å høre. Det er alltid litt skummelt å booke 2 måneders opphold hos noen du ikke kjenner. Riktignok hadde vi fått henne varmt anbefalt av Tone som har bodd der, men allikevel. Spiller hun klarinett på kvelden uten rytmesans? Oser huset av pinnekjøttpaella annenhver dag? Spiller hun kanonball med vennene sine i stua? Mange selvpåførte ubesvarte spørsmål dukker opp. Som inngrodd skeptiker og dommedagsprofet forventer jeg at ting skjærer seg. Som sørlending ligger det jo en medfødt straffedom over landsdelen og dens innbyggere, – deriblant meg. Denne gangen tok jeg heldigvis dørgende feil. Det viser seg at et godt menneske har møtt et annet godt menneske i Arguineguin. Airbnb har bragt sammen to kvinner som trives med hverandre. Så om du skal til Arguineguin en gang kan hun her anbefales;

https://www.airbnb.no/rooms/6449429?adults=1&children=0&infants=0&location=Arguineguin%2C%20Spania&check_in=2018-04-12&check_out=2018-04-29&s=kYQn4NQN

Jeg kom ut av skapet med angst. Selv om jeg ikke helt var klar over at jeg var inni skapet. Jeg skjønner hvorfor jeg havnet der, men ikke hvordan . Heldigvis er døra åpen.  Vranglåsen var innbilt. Kleshengerne dingla faktisk litt i det døren åpna. Bak meg, ved siden av meg og foran meg tøt det ut mennesker fra alle de dører og skuffer som kunne åpnes. En hel diger skapseksjon ble åpnet. Garderobemannen hadde vært stolt. Jeg er visst ikke helt alene i denne verden som jobber med hodet sitt. Et hode som sier at noe er panisk farlig selv om det er helt trygt. Og det at så mange tenkte fine tanker om meg en liten stund på facebook har jeg tatt til meg. Knaggene inni skapet som jeg hadde hengt opp tankene på har jeg nå tatt med meg ut slik at jeg kan se hva som henger på dem. Energien alle dere som leste om min redsel for ingenting gav meg tro på at det finnes hjelp og  hjelpere. Jeg tror vi alle henger sammen på et vis. Takk alle sammen.

En liten kuriositet oppi denne panikken er at en prinsipptegning for lading av hydrogen-bil passer inn her i mine tomme tanker. Så lenge man ikke hyperventilerer.