Han her har panikkangst
Jeg så ikke den komme. Panikken. Helt siden dette bildet ble tatt har jeg hatt et ganske så trygt liv. Trygg familie, trygge venner. Kjær kone. Alt mest godt. Livet har gått opp og ned og hit og dit, men alltid trygt. Det er det fortsatt. Men hodet mitt sier noe annet av og til. En dag for noen år siden havnet jeg i en uventet situasjon. En situasjon hvor jeg mistet en type kontroll jeg hadde opparbeidet meg i årene før dette. En kontroll hodet mitt trodde det trengte. En fluktkontroll. Uansett hvor jeg var hadde jeg alltid en plan på hvordan komme meg vekk. Fort. Situasjonen jeg plutselig havnet i var alt annet en farlig. Ingen trusler. Ingen fare. Alt var trygt her også. Men hodet mitt sa noe annet. Eller jeg skjønte ikke hva det sa. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg akkurat der og da. Hjertet begynte å hamre vilt. Jeg ble kald og klam på hendene. Og livredd. Skikkelig redd. Jeg kunne ikke plutselig forlate stedet. Og situasjonen jeg var i varte ikke mer enn i en halv time. Men denne halve timen ville jeg gjerne vært foruten.
Senere har jeg lært at det kalles Panikkangst. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde dette flukt-kontroll-behovet. Ikke før underbevisstheten min gav meg grunnløs panikk.
( Panikklidelse utvikles når en person føler plutselig redsel uten forvarsel og gjentatte ganger opplever panikkanfall. Denne typen angstlidelse har symptomer som hjertebank, brystsmerter, åndenød og svimmelhet.)
Senere har jeg opplevd det noen få ganger. Det er ikke godt. Jeg har også kjent symptomene og begynt å styre unna der jeg tror jeg vil bli dårlig. Legen har gitt meg tabletter som skal virke. Det han ikke sa den gang at de aller fleste kan bli kvitt denne unødvendige plagen. Ganske enkelt. I stedet for å bedøve den med piller kan den fjernes. Alt sitter i hodet og kognitiv terapi hjelper omtrent alle som går inn for det.
Jeg holder nå på med dette. Sitter stille hver kveld og lytter. Jeg prøver å omprogrammere hodet mitt. Tømme mine tomme tanker og fylle dem med nye.
Panikkangst er plagsomt og har lagt begrensninger i min vei.
Jeg håper fartsdumpene mine snart er fjernet. Jeg jobber med saken.
![26991689_1999038796777048_8489275428632532169_n[1]](https://tommetanker.com/wp-content/uploads/2018/01/26991689_1999038796777048_8489275428632532169_n1.jpg?w=1000)
“Der bestefar”, sa han og pekte. En barkløs gammel grein ble sagt av og Lucas lukta på kutt-stedet. “Den funker.” Og han hadde rett. Det var tyrived innerst inne i greina. Vi sagde litt mer og hogga opp fliser. Sammen med litt never fra ei gammel bjørk fyrte vi opp. Masse røyk først, men så kom flammene. Og Lucas blåste inn i bunnen av bålet. 
Snart satt vi oss ned, vi to. Og hadde det fint. 2 pølser hver, med sprøstekt løk, i lompe. En bestefar og et barnebarn helt alene, midt inne i en bitte liten skog. Og i dag var den vår.
Her sitter jeg og ser inn i et lite vindu. Et vindu mot en annen verden. Et sted jeg ikke er. Gjennom mobilvinduet ser jeg, og hører hva som skjer. Men det skjer langt borte. I en verden jeg ikke kjenner. I alle fall ikke godt. Det er sesong 35 som vises foran meg. Det er den samme damen som har hovedrollen og jeg har faktisk deltatt i noen av sesongene. Ofte kalles denne sjangeren et reality drama. Og dette er det. Historien har tatt mange vendinger og hver sesong har sluttet med åpne spørsmål og en uavklart vei videre. Men det som skjer i disse episodene gir meg virkelig håp for hovedpersonen. Jeg titter inn i skjermen med en blanding av frykt og glede og forventning. Hva skjer i neste episode? Denne serien virker ikke som Netflix eller HBO. Jeg kan ikke spole fremover for å se hele sesongen på en gang. Jeg må vente? Og det må hun som er midt oppi det også gjøre. Neste dag er det nye instruksjoner og nye erfaringer. Spennende er det å følge med. For akkurat nå er det lys i andre enden.
! 