Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Ravnehei finnes ovenfor Ravndalen, i Voieskauen og sikker mange andre steder. Men denne Ravnehei er mindre kjent. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.
Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene. Det går stier videre rundt vannene om du vil gå litt lenger.
Korteste vei er ikke alltid best. På en finfin dag dro vi fra Gill via Løefjell og Skråstadvarden til en liten fjellhylle med historiens dramatiske slør over seg. Her inne i Salvesdalen nedenfor den Omvendte båd satt det av og til noen modige menn og sendte meldinger over til England i krigsårene 1943 og 1944. Vel vitende om straffen de ville få om de ble oppdaget. Gruppen som opererte her ble oppretter av en av de mest kjente motstandsmenn i Norge: Oluf Reed-Olsen
Fra Store Norske Leksikon:
“I 1943 ble han utdannet til radioagent for den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Services (SIS). Reed-Olsen gjennomførte to skarpe etterretningsoppdrag i det okkuperte Norge. Som radiotelegrafist og leder for de to SIS-gruppene «Aquila» (1943) og «Makir» (1944) opererte han rett utenfor Kristiansand, og han sendte et hundretalls telegrammer om den tyske skipstrafikken inn til byen og langs Sørlandskysten.”
Men han var ikke alene. Lokale motstandsfolk fra Kristiansand hjalp med vakt, utkikk og ikke minst hemmelighold.
Vi gikk turen på en stille og skyfri dag. Blåveisene bugnet noen steder og andre steder stoppet aldri utsikten. Det er en fin tur. Og sammen med fine turkamerater ble turen aldri lang.
Løefjell
Mer om Oluf Olsen
Oluf Bernhard Reed Olsen (født 8. juli 1918, død 14. oktober 2002), var en norsk flyger, motstandsmann og senere forfatter. Han vokste opp i Oslo og utdannet seg som flyger i Widerøe før annen verdenskrig. Etter at krigen brøt ut gjennomførte han noen mindre sabotasje- og etterretningsaksjoner, ble tatt til fange, men rømte ved Lysaker bru under transport til avhør i Oslo. Sammen med en kamerat satte han den 2. september 1940 over til England i en 22-fots seilbåt.
Etter en dramatisk overfart, som forøvrig er godt beskrevet i Reed Olsens bok Vi kommer igjen, oppholdt han seg en kortere tid i London og dro så videre over til treningsleiren Little Norway i Canada. I 1941-1942 fløy han Northrop N-3PB i 330 (N) Squadron på Island. Reed Olsen ble i 1943 utdannet som fallskjermjeger og hemmelig agent i Secret Intelligence Service (SIS) i England for så å bli sluppet i fallskjerm over Øvre Eiker i påskeuken den 20. april. Det ble et dramatisk hopp; en sele hengte seg fast i flyet, han ble slått mot halehjulet, og det ene kneet ble vridd ut av ledd. I denne tilstand landet han i en tretopp. Ved hjelp av en kløftet bjørkestamme klarte han å dra kneleddet på plass. Med en ryggsekk på 36 kilo tok han seg ned til bygda og dro så på sykkel til Sørlandet for å etablere en etterretningstjeneste der. Han ledet etterretningsgruppen «Aquila» på Sørlandet, men gruppen flyttet etterhvert til Oslo.
Utpå høsten ble Reed Olsen kalt tilbake til Storbritannia. Han dro via Sverige, og underveis var han med på å opprette en hovedradiostasjon for etterretninger fra Oslo-området på Holmevassbua nord for Guriby i Lommedalen.
I mars-april 1944 landet han på ny med fallskjerm i Eikerskogene. Etter mange døgn i granbarhytter fikk han, med god hjelp fra sine venner Ottomar og Carl Sigurd Elligers, organisert transport av radioutstyr og annet viktig materiell til Oslo. Han dro så videre til Sørlandet for å fortsette oppbyggingen av etterretningsnettet der. Han reiste sammen med vennen Rolf Millang med tog til Nelaug og videre på sykkel til Arendal og langs kysten mot Kristiansand. Til slutt, skriver han i boken sin Two eggs on my plate, var vi like ved Oddernes kirke og presten, vår første kontakt. Forholdene var urolige i byen, så de valgte å opprette sin første radiostasjon i nærheten av Kjevik. De to agentene flyttet senere til Skråstadheia og hadde sin stasjon i Salvesdalen godt gjemt i en barhytte på en fjellhylle. Fra Den Omvendte Båt holdt de øye med skipstrafikken langs kysten og sendte meldinger over radio til London. Stasjonene var i funksjon fram til 23. oktober 1944 og ble totalt kreditert for 183.000 tonn senket tonnasje. I slutten av oktober 1944 rømte Oluf Reed Olsen, Jan Tenvik og Lasse Larsen til Sverige og England.
Reed Olsen er en av få SIS-agenter som er nevnt i boken MI6 – The History of the Secret Intelligence Service, 1909-1949. For sin krigsinnsats ble Olsen høyt dekorert. Han mottok i 1944 Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han fikk også den norske Krigsmedaljen, samt Deltakermedaljen (med rosett). Reed Olsen var også innehaver av det britiske Distinguished Service Cross.
Han fortsatte i Forsvaret også etter krigen, og var i en periode sjef for flyavdelingen i DNL – forløperen til SAS. Han var også svært aktiv i speiderbevegelsen og ble tildelt speiderforbundets hvite hederslilje.
Kilder: Oluf Reed Olsen ”Two eggs on my plate”, 1954 Odhams Oluf Reed Olsen ”Contact”, 1946 Stranberg & Co. Boktrykkeri Tvedte, Jon: Flyvningen. Det moderne eventyr, Oslo, 1958 http://digitaltmuseum.no Wikipedia
Bankkort og pinkode er oversendt. Nå venter jeg bare på gryna. Drinks on me!!!
For jeg er blant dem tilfeldig valgt av USA Lotteri som offisiell 2022-vinner i ILOTTO, og jeg har en grunn til å feire som en av de store vinnerne i det 76. ILOTTO PROMOTION-programmet . Trekningen ble holdt fredag i Arlington Virginia USA.
Jeg hadde flaks for de har gjort så mange forsøk på å sende vinnervarsel på e-post til deg, men ingen svar. Dum som jeg er har jeg slettet de forrige e-postene.
Mitt heldige vinnende tall er (12) – (22) – (23) – (29) – (40) Jeg vant én million, fem hundre og sytti tusen amerikanske dollar i den tredje kategorien.
Jeg synes de er ganske så tøffe. Statuene ved bensinstasjonen langs E18 ved Lillesand. Godt de ikke lever. Skjønt hva de gjør nattestid er uklart. De er et sammensveisa stykke kunst. Med antydninger av overnaturlige vesener og referanser til gamle actionfilmer vokter de over innkjørselen til YX-stasjonen. Fantastisk satt sammen av tannhjul, mopedkjettinger, hylser, plater, sagblad og dingser. De er verdt et stopp bare de. Så jeg gikk inn på stasjonen, sa at jeg ville gjerne ha en kaffekopp og nøt den sammen med en edderkopp av jern.
Prøvde å finne ut litt mer om hva og hvem og hvorfor, men fant det ikke. Kanskje noen vet mer enn meg.
Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt tiil en sommerdag for en tid siden. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.
Går du fra Kjerrane kan du ta turen forbi noen underlige jettegryter i en bratt skråning. Du kan nyte utsikten fra Gråmannen før tungekilinga på Grotunga. Og når nesen vendes hjemover passerer du og en fin slags Heller hvor du kan sitte tørt på regntunge dager. Det er godt skiltet og du kan egentlig gjøre turen akkurat så lang du vil i fint og frodig terreng.
Dette er litt nedenfor Grotunga. Men høyt nok til å bli klam i tanna allikevel.
Eller; 249 trinn til en fastere rumpe. Trinn for trinn, steg for steg. Opp, opp, opp. Ryktet var sant og det har gått foran meg. Det finnes et sted hvor rumper blir til. Ikke fort og ikke lett men de formes her. Rumpesmie. Min rumpe er fin og perfekt og fast så det var av ren nysgjerrighet jeg hev meg i bilen. Jeg tok turen til denne fantastiske innretningen i Vågsbygdskogen. Dette treningsapparatet overgår alt du får på TV-shop. Det utklasser til og med alt de har på alle Fitness-sentre noen gang bygd i vårt langstrakte land. Innretningen har det korte navnet; Trapp. Og typen er av den lange og bratte sorten. Og det stemte det jeg hadde hørt.
Vel framme ved Rossevanntrappens bunn var jeg ikke alene. Der var det 3 damer der som til sammen ikke var så mye eldre enn meg. De skulle ta trinnene til topps. I et ubetenksomt øyeblikk uten selvinnsikt tenkte jeg på å løpe etter dem oppover. Jeg valgte det vekk. For tilfeldig forbipasserende hadde det ikke sett bra ut at en tilårskommen herre løp etter tre jenter opp trappene. Skjønt, det hadde ikke vart lenge. Sannheten omkring min alder hadde vel innhentet meg sånn ca ved trinn 17 av 249, lungene hadde gitt opp ved trinn 19 og hjertestansen satt inn ved trinn 22. Så jeg lot dem løpe og registrerte at etter 30 trinn i gå-tempo kommer svetten og blikket har det bedre ved å fokusere på neste trinn enn å se oppover på rumper som forsvinner.
Fra trinn 32 kjente jeg det på min egen rumpe. Gudd å diger den blir. Bare ett trinn til. Og et til. Og så enda ett. Jeg kom opp og kjente at skinkene strammet seg opp. Fin trening og fint sted. Jeg skjønner folk liker det. Men jeg hadde nok med den ene turen opp.
Lilandsheia tilbyr vidsyn.
Min ferd fortsatte innover til Lilandsheia. En fin liten knatt et stykke innover. Fin tur. På vei hjem oppdaget jeg at det var betraktelig lettere å gå ned trappen enn opp. Og nede i bunnen stod det en ny dame som ventet på at jeg skulle komme ned slik at hun kunne løpe opp.
Vi oppdaget til vår forskrekkelse at 125 kroner har blitt trukket fra konto de siste månedene. Av Microsoft. Selveste Microsoft. Jeg hadde ikke bestilt noe fra Microsoft. Min kone hadde ikke bestilt noe fra Microsoft. Jeg logget inn og sjekket både min og hennes faktureringshistorikk hos Microsoft. Ikke spor av noe som var kjøpt eller bestilt eller abonnert på. Jeg fant en support telefon og ringte. Og ringte. Og ringte. Og ringte.
Jeg skiftet taktikk og prøvde meg på en support-chat. Her fikk jeg kontakt. Problemet ble forklart. Etter en time med forklaring og overføring av bilder og nummer og fakta fant vi ut noe. Microsoft sjekket og fant ut at det jeg sa stemte. Penger ble trukket fra min konto fra en annen bruker enn meg eller min kone. “Sperr den da!” sa jeg.
“Det kan jeg ikke”, var svaret.
Det viste seg at de, for å sperre dette trekket, må sende en epost til eieren av det abonnementet for å få det stoppet. E-posten er kryptert hos Microsoft sa de så de kunne ikke se hvem den tilhørte. Bortsett fra at den ikke tilhørte verken meg eller min kone. Så de påstår at ikke kan se hvem de har som kunde.
“Hæ?”
De kan se at noen har et abonnement på Office 365 hos dem. De kan se at penger (som Microsoft får) blir trukket fra min konto. Men de kan ikke se hvem som eier kontoen. Da kan de heller ikke sperre det?
??????????????????????????
Heller ikke banken kan blokkere trekket.
Vi må ha helt nytt kort og kode og konto med alt det pes det innebærer.
100 meter fra veien langs Otra ligger et eventyr for gutter i alle aldre. En liten parkeringsplass markerer starten på en skikkelig opptur. Skråstad ligger en snau kilometer forbi Sødal opp langs østsiden av Otra. Fra en liten parkeringsplass er det merka løype rett oppover. Bratt som bare det, og ikke så barnevognsfamilievennlig løype. Kjenner du noen skravlebøtter vil det ikke ta så mange høydemetrene før de stilner. Går du hele lia kommer du opp til himmelen. Høyt hevet over Otra oppe på Skråstadheia. Her ligger også Oddersjå, hvor du ser magisk langt. Flott utsikt både sommer og vinter. Dag og natt. Men gidder du ikke å gå så langt kan du stoppe etter bare 80-90 meter fra parkeringsplassen. Gå til høyre over noen digre steiner og gamle trær. Inni der ser du en massiv stein, 5-6 meter i diameter. Under denne og rundt denne har gutter lekt i alle tider. Huler og sprekker og åpninger og bekker.
Klatrebehov og gjemmebehov blir dekket. Sannsyligvis andre behov som er dekket under her også. Det er et stort og tørt rom under steinen. Stilig. Vel verdt et stopp, og spesielt om du har et lite nysgjerrig barn med i bilen. Skummelt, enormt og stilig.
Fant ikke ut noe om historien til denne. Om noen har bodd her. Men det er det kanskje noen andre som vet.
Klokka ringte i dag morges litt før 7og jeg famlet den til stillhet. Jeg dro av meg dyna og dro på meg buksa. Som kjentmann i eget hus åpna jeg ikke øya før genseren var godt trukket ned over magen. Jeg stod i stua da synet ble igangsatt og mine smale blå øyne så ut. . . . . . . .
En sofa til behag. En sofa som skriker forlokkende etter meg. Lokker og plystrer og drar. Den er ensom der hjemme i stuens lune varme. Bare en liten time til her på jobben så er jeg på vei hjem til deg. Min kjære sofa. Og med litt flaks kan vi tilbringe en uforstyrret time sammen. Du stille, jeg snorkende. For det er bare så uendelig godt å synke ned i søvnens favn etter en dag på jobben. Ute er det surt og kaldt. Under teppet i sofaen er det kattelunt og fint. Legge hodet akkurat ned på favorittputa og dra teppet akkurat opp slik at det ligger over øreflippen. Du verden. Jeg sovner nesten bare ved å skrive om det. Det trenger ikke vare så lenge. Det går med 20 minutter også. Det trenger heller ikke være stille. Bakgrunnslydene blir kvernet til en beroligende susing før de treffer midt indre øre. Det trenger heller ikke være mørkt. Det er akkurat mørkt nok bak tunge øyelokk.
! 