Denne turen starter brått. Svært brått og bratt. Ved Ravnedalens vakre inngang går det en trapp opp til venstre. Den tar deg med opp i stillhetens rike. I alle fall hadde verken jeg eller mine 5 turledsagere evnen til å føre en samtale ved øverste trappetrinn. Det kan være på grunn av høydemetrene og mindre oksygen der oppe. Vi velger å tro på det isteden for at rundt 250 trappetrinn er i overkant mye for voksne menn.

Men pusten kom igjen og vi traff på to hyggelige unge menn som hadde tidenes kveldsmatbål. Blikk stille og storslagen utsikt. De koste seg og tilbød oss pølser om vi venta litt. Men, som bunnidrettsutøvere på topptur hadde vi ambisjoner om å runde Bærvannet før natten var omme så vi la i vei videre. Vi gikk inn i et fantastisk flott solnedgangslys mot vest. Like ved Hellerstønuten (166 moh) stod vi i stillhet igjen. Denne gangen var det ikke oksygenmangel. Det var mangel på ord. Ærbødig tause overfor vår vakre natur. Det var rett og slett fint.

Men herifra og hjem så vi ikke stort lenger enn det hodelykta rakk å lyse. Det er ofte da fine samtaler kommer. Vi snakket om respekt for mennesker og om krigshandlinger. Vi snakket om krig og håpte på fred. En tristhet ligger over alle når vi tenker på menneskene i Ukraina. En uforståelig handling for oss vanlig dødelige. Men av og til er det godt og viktig å prate om triste ting også.

Turen i seg selv gav oss akkurat høy nok puls. Den går opp og ned og hit og dit. Byskogen er full av stier alle veier. Og om du følger skilter er det lett. Løypene er godt vedlikeholdt og godt merket. Turen kan anbefales. Vår tur ble 8 kilometer. Den endte med noen rare blikk da 6 menn med hodelykt dukket frem bak en Rhododendronbusk ved Kjærlighets-stiens slutt i Ravnedalen.

Intetanende og i tomme tanker som vanlig tuslet jeg tilbake fra et møte litt oppe i byen. Og da plutselig. I sidesynet og sidehørselen hørte jeg en svak murring bak all barnejubelen fra skøytebanen. Raskt snudde jeg hodet og kollega Yalcin var kjapp oppe med mobilen. Og mens jeg filmet han, filmet han bak treet. Skulle du ha sett. Krokodiller på lyse dagen en vintersdag i Wergelandsparken. Ikke til å tro. Vi har verken ellediller eller krokofanter, men vi har en krokodille i parken. Enkelte av oss har det gøyere på jobb enn andre.

I slaget på Stiklestad, i år 1030, ble kong Olav Haraldsson drept. Da var dette treet allerede her.

I år 1100 ble første kirka i Tveit bygget. Eika på Mollestad fyller sine første 100 år.

I 1227 døde Djengis Khan, den store mongolske lederen. Da var treet over 200 år gammelt.

I 1349 kom Svartedauen til Norge. En tredjedel av alle i Norge døde. Eika var 350 år.

I 1492 nådde Kristoffer Columbus det “nye” landet; Amerika. Mollestadeika er nesten 500 år.

I 1503 begynner Leonardo Da Vinci å male på Mona Lisa. Mollestadeika ferier sin 500 års bursdag.

I 1626 stod St.Peterskirken i Vatikanet ferdig. Da var Eika på over 600 år gammel.

Og når jeg ble født hadde eika levd på Mollestad i nesten 1000 år.

Det er med ærefrykt vi står foran treet på gården Mollestad i Birkenes. Mitt minste barnebarn har ei bok om trær hjemme. Hun fortalte med iver og nysgjennighet om alle mulige typer trær hun hadde lest om. Så sa jeg bare; “Bli med til Mollestad”. En ekstra opplevelse for den lille. Og hun følte energien av treet hun også. Vi la hendene våre på eika og kjente på kraften. I over tusen år har dette treet levd på denne gården. Egentlig helt vilt.

NRK hadde et eget program om denne kjempen i 2004.

https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/2004/OFFM21000703/avspiller

Litt mer om eika.

https://norge.sandalsand.net/mollestadeika-i-birkenes/

Planen var å gå rundt fine Terjevann. Det hadde liten hensikt. Vi kunne like gjerne gått gjennom. Vassendgubbane trakk på seg lange longs og lag på lag med gortex før vi stupte ut i skogens mørke i går kveld. Det var høy luftfuktighet og ennå høyere bakkefuktighet i Vågsbygdskogen. Og siden vi ikke var i Vågsbygdskogen men bare i Skauen så var det ennå våtere der. Det var vann over alt. Stiene var blitt til bekker og myrene til tjern. Til vår glede hadde regnet stilnet. Men du verden. Så fint det er å se skogen på nært hold en regnværsdag. Du ser det du ser i lyset fra hodelykta. Av og til går vi uten å prate. Av og til skravler vi som kaluner. Og skogen rundt Terjevann er allsidig. Fin Bjørkeskog, åpen furuskog og noen helt enorme grantrær ved slutten av turen. Bekkene buldret og små piplebekker ble til frådende fosser. Flott. Der inne et sted er det visst og en fantastisk fin Barlindskog. Den får jeg spare til en solskinndag. Videre vekslet vi mellom ulike teknikker på vår ferd gjennom den våte skogen. Både rygg, bryst og butterfly ble testet. 6 Vasstrukne menn med smil om munnen kom til slutt ut av skogen og inn på fast grunn. Takk for turen.