Kanskje til neste år. i 2017. Jeg er tålmodig. Det skal jeg ha. Jeg er uvanlig vennlig innstilt til venting. Med mye sykdom i familien blir utsettelser og forlengelser  en forventet del av virkeligheten. Jeg er jo selv en treig sørlending, og av og til så treig at jeg må vente på meg selv. Et par barnebarn som har selektiv hørsel og tidvis totallammelser i eksempelvis påkledningsfaser har også utvidet min ventekunnskap. Det siste barnebarnet har innlemmet seg i denne rekken av venting. Det gjelder taleevnen denne gangen. Nå skulle jeg ønsket meg litt hurtigventing. For denne lille kroppen prøver å prate om dagen. Lyder blir satt sammen og enkelte ord blir formet. Men for det meste er det kun hun som skjønner noe av bablingen som kommer ut. Hun sier navn som tilsier at det er oss hun mener. Ikke fonetisk korrekt men nok til at den det er rettet mot skjønner det. Det irriterende er at hun i mitt tilfelle har insistert på å si “bestefar”. Et to/tre-stavelses ord som ho burde gitt opp med en gang. Rett og slett for vanskelig for en liten grønnskolling innen pratens verden. Derfor begynte det lille hodet med en og en stavelse. Og i tillegg til det fonetisk ukorrekte har jeg en god stund nå bært navnet; Bæss. Til stor glede for hennes to litt eldre søsken. De har tatt ansvar og påpekt ovenfor sin lille søster at Bæss bør aller helst uttales med en tydelig J til slutt. Så fornedrende det enn er så må jeg nok en gang vente. Ta tiden til hjelp. Jeg ba henne innstendig om å gå til logoped, men det ble ikke etterfulgt. Selv om ventetiden er lang og full av “Bæsssj” går den heldigvis mot slutten. Hun har nå lagt til det helt korrekte “far” på slutten.

Jeg ble kanskje ikke Bestefar helt sånn med en gang men jeg ser lyset. Satser på at Bæsjefar-perioden blir kort.

Jeg har vært snill i år. På grensen til senil vil nok mange si. Men dem om det. Jeg prøver. Og jeg har lært at julaften er eksamensavslutningen i det å være snill. Har du vært snill får du gaver. Har du vært slem får du bare fem. Jeg fikk flere enn fem, jeg fikk til og med en klem. Jeg fikk fantastisk mat fra en svoger – og svigerdatter. Jeg fikk smil fra dem alle. Jeg fikk sokker og kompass. Dessert og innføring i Lego World. Jeg fikk latter og minihelikopter i øyet. Jeg fikk klem av en isbjørn. Jeg fikk være julenisse for tre. Jeg ble avslørt av to. Jeg fikk suss av min kone og brus av min sønn. Og fra alle sammen fikk jeg klem før jeg gikk hjem. Og det er slik det skal være vi vil ikke forandre. Det er så viktig å tenke på hverandre.

Jeg får tårer der andre får stjerner. Det er helt magisk å stå og se på barn og voksne som samles foran veggen til Ernst Hotell og titter med store øyne på julens lille store show. De står der med stjerner i øynene og ser kjente ting. Hånd i hånd og hender om hals. Hender i lommer og hender i votter. Varme hender og varme hjerter. Mange har sett det mange ganger. Inkludert meg, og jeg blir ikke lei. Forleden stod jeg med kone og barnebarn. Jeg så på dem og jeg så på andre. Jeg lyttet til latter og smilte til smil. Jeg så stjerner over alt. På veggen, i øynene og over hodene våre. Det var gode 5 minutter. Hjemme har vi også skapt stjerner og store øyne. En eske med lokal magi ble hentet ned fra loftet bare for å bli hengt opp i taket. en stjernehimmel ble til. Julens lille galakse. Med hjelpende hender fikk vi de opp. For en 9åring og en 6åring er jul hos oss forbundet med stjerner i taket. Og slik skal det være. Jeg kan gå til byen og se på stjerner i blikkene, men jeg kan sitte hjemme og se stjerner i taket. Tradisjoner er viktige. God jul.

 

Det er søndags morgen og jeg har akkurat lært hvem Wiglytuff er. Og at Pitchu evolver seg til Picachu. Hvordan denne evolusjonsteorien rent teknisk og pedagogisk passer inn i min virkelighetsforståelse bryr jeg meg ikke om. For det er søndags morgen og jeg har lært hvem Wiglytuff er. Og min læremester er 6 år og sitter like over bordet for meg. Siden jeg er tungnem av natur og det faktisk er søndags morgen måtte hun virkelig tegne og fortelle for at jeg skulle skjønne greia. Men det er fint. Det gjør ingen ting at ting tar tid når jeg sitter her med bordet fullt av farger. Hun har overnattet denne lille som sitter her med pensel i hånda. Og vi tegner litt og vi prater litt og vi ser litt på dårlig dubba barne-tv på Nickelodeon. Det er fint. Og jeg har lært hvem Wiglytuff er. Ha en god søndag alle jeg kjenner og mine facebookvenner.

En bestefar blir glad når en niåring ringer og spør om vi skal leke med Lego. Dessverre måtte jeg takke nei denne gangen. Bestemora kommer hjem fra en tur snart og bestefaren må støvsuge og vaske huset før hun kommer, så han må nedprioritere Lego, Monopol, tegning og slike ting. “Kan jeg komme allikevel?” , spør han. Slike oppfølgingsspørsmål gjør meg om mulig ennå gladere. Han kom og lekte for seg selv med Lego mens jeg støvsugde. Eller rettere sagt. Halvparten av tiden forbannet jeg den infernalske sentralstøvsugeren. For noe hadde satt seg fast en sted inne i systemet. Og jeg tok fra hverandre dette støvmaskineriet så mye jeg kunne. Jeg fant fram min 10 meter lange stakestål dings og staket i rørene. Så var det å sette sammen alt igjen og sette på støvsugeren bare for å oppdage at det ikke var blitt bedre så jeg måtte skru det fra hverandre igjen slik at jeg kunne stake igjen, før jeg satt det sammen igjen. og skrudde det fra hverandre igjen. Ganske mange stygge tanker rundt temaet støvsuging føk gjennom hodet mitt i denne stund. Jeg kunne ikke si dem høyt fordi mitt barnebarn satt like ved å bygde Lego. Så jeg staket og skrudde og staket og svetta og stillebesverget sentralstøvsugerens oppfinnere.

Like før mitt metningspunkt og sekunder fra at jeg eksploderte i et selvantent inferno av selvmedlidenhet fant jeg slangesystemets tetningspunkt. Det var i siste sekund. Jeg var så lei og hadde allerede satt motorsaga på tomgang, skrevet flyttemelding og lagt huset ut på Finn under fanen; Gis Bort. Men altså,- endelig fant jeg proppen. Og denne forbanna tingen som jeg dro ut av slangen var intet mindre enn en rund skive av Lego!!!!!

Da kom niåringen gående. Intetanende om sitt bidrag inn i min frustrasjonsverden. Han overså mitt stive blikk og kikket på hva jeg hadde i hånden.

“Der var den!” sa han. Lykkelig.

Han tok fornøyd biten og gikk tilbake til sitt.

Jeg så stille ut i luften, la ned støvsugeren og lagde middag til oss.

 

 

Kahoot er et enkelt og morsomt online spørrespill. Hvert spørsmål har 4 svaralternativer. Og alle som er logget på med mobilen sin får x antall sekunder på seg til å velge rett svar. For hver omgang kan vi på nettet se hvem som har høyest score og er flinkest. Den som svarer rett svar på kortest tid får flest poeng. Ganske enkelt og alle har jo spille brettet med seg i form av mobiltelefonen. Det som er utfordringen er jo spørsmålene som blir stilt. Og jeg har vært med på vanskelige Kahoot-oppsett og ikke klart å svare på mye. Derfor var håpet om heder og ære stort da jeg ble med på denne oppgaverekken som en 9 åring hadde laget. Min gamle erfaring og mitt skarpe hode og sløvede blikk burde kunne svare rett på i alle fall en del av disse oppgavene.  Men nei. Nok en gang ble jeg svar skyldig. For spørsmålene var lette å forstå, men vanskelig å svare på. “Hvem er best i klassen?” var for eksempel et av spørsmålene. Jeg svarte feil på det. Og slik var det. Spørsmål fra en 9 årings liv som jeg dessverre bommet mye på. Heldigvis ble oppgavemakeren ikke skuffet av den grunn. For siden vanskelighetsgraden var såpass høy var det ham selv som vant hele konkurransen. Og det var han selvfølgelig fornøyd med.

 

Prøv selv: https://play.kahoot.it/#/

I hele den siste uka har Maya tuslet rundt å tenkt i koffert. Hun skal til Brasil igjen.Før har det vært litt stress-betont for henne. Og meg. Hva skal jeg ha med? Hva skal jeg ikke ha med? Hva om hvis og hvorfor? Men slik var det ikke denne gangen. Kofferten spilte på lag  og slapp kun inn det som behøves på en slik reise. Kofferten har vært i Brasil før. Dette er femte gangen den reiser til Abadiania, litt inn og litt opp i Brasil. Den kan veien og vet hva som skal tas med på langtur. Den har sett at Maya, som følger etter, har godt av denne turen. Kofferten har sett forandringer og forbedringer i en tidligere ganske så skral helse. Og kofferten som før satt bakpå små flyplassbiler eller rullestoler når Maya skulle reise måtte denne gangen trille selv, i det den og Maya leide hverandre mot utgangen. Tilbake stod Lucas og meg og så at kofferten nok ville få det ennå bedre på denne turen. Heller ikke den så bekymret ut. Og mens kofferten om noen dager ligger og hviler på det vesle hotellet i Abadiania skal Maya for femte gang møte han som kalles verdens største healer; John of God.

Lucas og meg vinket til flyet og kjørte hjem i en bil uten koffert. Jeg liker jo å ha det stille, men nå blir det tyst. Det er hele 3 uker til kofferten kommer hjem, forhåpentligvis hånd i hånd med Maya.