I går  kveld ble vårt lille krypinn forvandlet til helsens og velværens mekka. Men gode Torhild på besøk ble både smilebånd, samlebånd, hårbånd og den hellige ånd strukket til det ytterste. En utsøkt middag med røkt torsk og gulrotstuing ble forbigått i stillhet av husherren, men nytt i fullt drag av husfuriene. Påfølgende glass med god rødvin og eplekake med krem forlenget denne fine kvelden. Og så snart kremen var slikket av tallerkenen dukket andre kremer opp. Disse unevnelige kvinnekremene. I lyset fra vår nye lysekrone ble egenproduserte mirakuløse kjemiske forsøksblandinger påsmurt. Naturlig godt for hud og hår og år. Og selv om jeg ble tilbudt behandling takket jeg høflig nei. For min ansiktshud og mine øyerynker er det bare sur vind, saltvann og høstregn som hjelper. Men damene koste seg. Og mens jeg satt og leste en god bok inne på gjesterommet, hørte jeg samtidig gode samtaler og gode minner bli skapt inne i stuen. Behandlingsformene ble diskutert og raffinert. Godt for Maya, og godt for Torhild. Da jeg etterpå ble stilt til veggs for ikke å kunne se noen forskjell, ja,- så hørte det liksom med til kvelden det også.

Han ble millionær, jeg ble milliofjærn. Banka av en 8-åring. Dritflaut men sant. Mens jeg er av den kunstneriske sorten har den vesle kroppen fått et matematisk hode. Allikevel. Han er bare 8 år mens jeg er gammel. Min livserfaring + kjøp og salg av leiligheter og boliger opp igjennom burde gitt meg den fordelen som trengtes. Jeg har til og med fullført videregående skole, samt et tilleggs-år på Risør Husflidskole. Han går i tredje klasse. Det er forbaska irriterende å sitte der å se at han bygger hotell på Kirkeveien og Parkveien, de to dårligste gatene i hele spillet. Jeg sier til han at det kanskje ikke er så lurt. “Jammen bestefar, de er så fine og blå, og ligger rett etter start.” “Dustesvar”, tenker jeg, men sier det ikke høyt. Etter noen runder i spillet og kast med terningen sitter jeg igjen med 700 kr, og pantsatte gater. Og mitt neste terningkast førte meg for 6 gang på kort tid til et hotell i Parkveien, som 8-åringen over bordet jublede eier. Hvordan i huleste er det mulig. Jeg gikk dundrende konkurs etter hotellbesøk på den mest elendige gata i hele spillet. Og for å gni det skikkelig inn løper han inn til bestemor og forteller hvor dårlig jeg er. Neste gang han vil spille noe skal jeg finne frem Scrabble,- på tysk.

Et bilde basert på uvirkelige hendelser. Jeg er ingen stor tilhenger av dataspill selv om jeg har spilt min del. Det var gøy en stund, men nå har jeg nok drama og spenning i det virkelige liv. Men det er meg. Ungene har det anderledes, de spiller jo, og Minecraft er en sikker vinner for et guttebarnebarn på 8 år. Mye går i Diamonds, PickAxe og Rocks om dagen. Han sitter der og konstruerer de flotteste digitale byggverk og graver de lengste skjermbaserte tunellene. Vi prøver å begrense det og har tidsregler når han er på besøk. Jeg vil heller gjøre ting ute med dem, enn inne. En dag han og hans søster kom på besøk, kunne jeg ikke leke med dem og sa de måtte finne på noe selv. Etter at de gikk hjem tok jeg en tur rundt for å rydde opp saker og ting. Etterlatenskaper etter 2 popellifiserte barnebarn.  Til min store glede fant jeg benken på bildet. Den bærer tydelige spor etter analoge tanker og gjerninger. Det ligner på et analogt minecraft-spill. Lucas og Isabella har gått løs på svabergene og hamret ut sine skatter. De er nemsomt plassert på lageret sammen med diverse redskap. De har tatt med seg den digitale uvirkeligheten ut i denne verdenen. Kult. ‘Aldri så digitalt at det ikke er godt for noe!”

I tre uker har The Aspenes-Gundersen Family herjet de nærliggende farvann. Og i en sommer som neppe svarer til en troende sørlendings forventning er det deilig at de fleste nordlendinger gir blanke faen. For slektsbesøket kom fra hutrende nord, som har hatt det ennå litt kaldere enn oss her i sør. Og de er tøffe folk, – akkurat slik jeg liker det. Vi har sittet i stiv kuling og sludd på brygga i sommer og kost oss glugg i hjæl. Vi har bada mellom isflakan og trakk kunn inn i sjøbua når haglbygane slo inn. I hele tre uker har badenymfen Ingeborg og lykkelige Ragnhild og veltrente Rory og lattermilde Wenche gledet oss med sitt besøk. Det ble rett og slett stille når de dro. Flatt hav. Og det var ikke nok med de fire galningene. De tiltrakk seg tidligere synder i form av voksne barn og anna sleip slekt. Silje og Davide, Runar og Anju, Oda og Severin og Gunnar og Wanida. Og jagge drog de ikkje i land noen fettere og kusiner og 12 menninger også. Vi har hatt en finfin sommerferie meg og Maya. Mykje lys og mykje varme på brygga, i sjøbua og i hjertet. Takk alle sammen. Og selvfølgelig takk til alle våre venner som tar imot vår familie med varme på kalde dager. Takk.

Som seg hør og bør har vi jevnlig krabbelag på hytta. Så også i går. Fin familie dukket opp med tomatsuppe og pannekaker med krem til dessert. Nammmm! Og siden annen slekt allerede var nede på brygga og kokte 8 feite fine vettskremte krabber ble det jo et multimåltid. Et par burgere fant veien til grillen også. Fint måltid. Og som avlutning på en deilig kveld fant jeg frem litt fyrverkeri fra 70 tallet. En hyler. Gudd å kult.

Endelig skjedde det. Sjebnen har seiret over vett og forstand. For når sant skal sies er det statisk sett jeg som havner på bærtur oftest av oss. Det er undertegnede som høster fruktene av dårlige avgjørelsers resultater. Og det vil sannsynligvis være sånn videre også. Men i går var det min kjære som havna på bærtur. Men urettferdig nok er det gode resultater som høstes når hun havner på en bærtur. Min mor ringte og sa at det var ville bær i hagen, + en haug med tamme. Og siden hun ikke er så lett på foten lengre stilte vi opp for å ribbe en gammel dames hage. Og mens Maya og Wanida tømte hagen for bringebær og rips drev jeg og Gunnar på med avledningsmanøvre som hekkesnauing og gressklipping. Vi var som en liten gresshoppesverm som hadde landet i min mors hage. Moses’ 8. landeplage herjet denne dagen i Tretjønnveien. I tillegg snek vi oss opp i gamle blomsterbed og spadde opp avleggere slik at hagen så ut som et lite stykke Jarlsberg. Det rare er at min tilårskomne mor og min kone var lykkelige over denne bærturen. Det var bare jeg og min svoger som ikke skjønte noen ting. Egentlig var det vi som hadde blitt lurt til å klippe og stelle og spade og grave og hale og dra og rense rips og rense bringebær og og og. . . . Det var vi som var på bærtur uten å plukke bær mens kona og Wanida var på bærtur for å plukke bær uten å være på bærtur.

Takk Facebook. Det sitter langt inne, men jeg må få takke. Uten facebook hadde gårsdagen sett annerledes ut. Selv om jeg liksom prøver å leve i nuet og det aller beste er det som skjer akkurat nå, så må jeg innrømme at gårsdagen var en likandes dag. I går fikk jeg sagd ned noen tretopper i håp om litt solforlengelse på brygga. I går plukka Maya blåbær i lia ovenfor hytta. Og i går var jeg på jobb en time. Men det beste i går begynte egentlig før gårsdagen, sånn ca 19 år før. Da kom det to små tuller inn i livet vårt. Vi fikk den æren av å bli kjent med Aleksandra og Alina. Den gang 0 og 3 år gamle. De var hos oss mye og lyste opp omgivelsene våre noen år. Mange minner fra gode dager. Men så var de vekk, de flyttet og forsvant ut av livet vårt, men ikke fra hodet. Og ikke fra fotoalbumet. Gode ting satt fast. De var vekk. Men så kom facebook til verden og  til meg, og for ikke lenge siden til Maya, og der fant hun igjen Aleksandra og Alina. Og i går sluttet Aleksandra å være digital og gikk over til å bli analog. Jeg hentet henne i byen og hun besøkte oss på hytta. Over en god kopp kaffe og en skål med vannmelon fortalte hun sin mangesidige historie, og vi fortalte vår. Og det var godt. Kjemien og varmen som var der før fant vi igjen. Det som hun betydde for oss for mange år siden betydde visst vi også for henne. Og vi ble så glad, hun har det så bra. Et god ung dame men et usedvanlig godt hjerte. Vi sees nok igjen.

Hengekøya bare henger der og det er det den gjør. Og når niese Elise kommer får den alltid besøk. Som sørlending vet hun å sette pris på svaberg, sjø og hengekøye. Ferien er bare 2 dager gammel og jeg innser at den har potensialet i seg til å bli fin. Så langt er været 50/50. En dag sol, en dag regn. Men begge dager fulle av varme. Ei anna niese ringte i forgårs. Ei ifra nord.  “Kan du hente meg på toget klokka 4,. . . .og kan jeg overnatte hos dere?” Det er akkurat slik det skal være. Uventa og fine besøk. Ho brakte solskinn til en vindfull dag. Hennes storebror er her allerede på sommerbesøk, så det ble en fin liten reunionkveld på brygga. Og i går kom kjæresten, Severin,  for å hente henne.

Foruten Oda fikk han med seg litt sommerfrokost, litt svaberg, litt mer familie, litt Tømmerstø. Litt båt. Litt bad. Litt is. Litt hengekøye. Litt fisking. Innimellom alt dette svingte Maya saksa og mitt liv som stygg opphørte. Jeg satt i sola og fikk ny hårsveis. Lurvelevenet forsvant. Jeg er fortsatt bleikfeit, men nå er i alle fall toppen fin, og det bleike er tiltagende rosa. Sommeren er fin. Og så har ferien akkurat starta.