“Zip it!”, sa jeg i Hove Klatrepark
Det skiller 44 år mellom meg og den sprettballen jeg hadde foran meg i løypa. “Du tar meg aldri igjen!” jublet han der han hoppa fra stokk til stokk 10 meter over bakken. “Vel”, tenkte jeg til min fordel. “Vi er nå hooka fast til en wire og det å passere noen i ei klatreparkløype er en umulighet med mindre du har en vinkelsliper i lomma.” Men, uansett så hadde jeg aldri klart det. Til og med guidene, de som passet på, var imponert av denne uredde fyren med god balanse som løp jublene over vanskelige hindre. “NO HANDS” ropte han til meg fra neste plattform. Han lo av sin bestefars fallerte forsøk. “Tryna du?” spurte han etter jeg hang og dingla som sekk poteter ved nok et hinder. En ting som forsvant fort, var stoltheten. Vi skulle passere hindre uten å bruke hendene der det gikk an. Han klarte det, – jeg ikke. Han lo av hvor tung og feit jeg var i løypa. Han lo. Og jeg lo med. Stoltheten var som kjent borte. Dette var moro. 2 timers vill klatring i Klatreparken på Hove er moro og strevsomt og utfordrende og fint. Han lille tassen syntes ikke jeg var flink nok i løypa. Det stemte nok det,- nesten. For et sted var tyngde en fordel.
I de lange zip-linene var det jeg som vant. “HA!” sa jeg “Just ZIP IT”, og føyk gjennom lufta. Her var ikke årene til min fordel, men kiloene.
Kroppen kan verke i noen dager etterpå, men Anbefales på det tyngste allikevel.
Kortreist ferie helt bortenfor det vanlige. Glamping hadde jeg hørt om. Glamorøs campin g. Lavvoer med oppredde senger i fine hjørner av campingplasser. Lysten til å prøve har vært der, men Glamping på camping innebærer fortsatt bobiler, campingvogner, utedusjer, biler og bråk. Slik er det ikke her. Her på Canvas Hove. Dette er en GlampingPlass. Bilen lar du stå uttafor bommen og så låner du en el-sykkel med kasse foran til å frakte bagsjen til ditt lille glampingtelt. Ingen biler tillatt på området. De største var utleid så vi fikk oss et “båt-telt”. Fantastisk konsept. En stille camping som ikke er camping. Mer som et hotell som ikke er et hotell. Og dette hotellet er mer ute enn inne. Masse vannaktiviteter en kan være med på. En god restaurant gav oss en fin kveldssolsopplevelse for gane og øyne. Luften er varm og vannet lunkent. Vi har sovet godt og gleder oss til dagen.
Det kalles barnearbeid og jeg er ikke stolt av det. Men alt lå til rette og jeg gikk noen omveier rundt mine prinsipper denne dagen. For her kunne jeg utnytte dette lille menneskets lyst til å kaste ting. Foreldrene hadde allerede advart meg om hans trang til å plukke opp steiner og kaste dem av gårde. Jeg så mitt snitt. Denne muligheten kommer ikke ofte. På hytta har vi nemlig digre furutrær som kaster velsignet kjølig skygge på hytta disse varme sommerdagene. Resten av året kaster de forbanna uvelsigna kongler ned på bakken. Over alt. Og følelsen av å løpe barbeint på gresset og på svabergene stilner kjapt i det du trør på ei utsprunget kongle. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Hytta blomstrer igjen. Sent med ufattelig flott og godt. Min kone er en blomst men hun er gift med en grønnsak så hun velger å pynte litt ekstra i sommermånedene på hytta. Og i går kveld løyet vinden og tempen steg. Vi grep øyeblikket. Vi koste oss utenfor med potter og jord og hønepøne og planter fra Hageland og Plantasjen. Det ble fint. Og er det noen vi kjenner som passerer vår lille odde i Korsvikfjorden er dere velkommen inn for å se. Grønnsaken er der fortsatt, mens min kone har fått konkurranse fra andre blomster.
Vi er heldige vi to. Maya og meg. Vi sitter her på hytta på en sommer som tar hevn over sommeren i fjor. I 2018 begynte shortsværet tidlig og varte lenge. I 2019 er shortsen kun tatt på ved feiltak. Men vi er heldige. Sommeren kom med fly fra nord. Søstrene Oda og Ragnhild kom ned for å besøke oss. Vi er tilfeldigvis onkel og tante til disse to. Sannsynligvis er det derfor de kom til oss. Og selv om været ikke tror det er sommer så tror Oda og Ragnhild det. Og de bringer varme til hytta. Til en forblåst Valsvikodde i Korsvikfjorden. De kom med sol på en overskyet dag.
Vårt tidligere så høye speil er nå langt nok. Langt nok til at tre vakre damer kan få sin bekreftelse. “Lange speil på vegg der. Hvem er den styggingen i døråpningen her?” Svaret er nok meg. Jeg kan ikke helt matche disse tre. Og speilet smiler ikke tilbake til meg slik som det gjør til disse. Men det er godt å se allikevel. Gjestene. For vi har fått besøk igjen. Ragnhild og Oda gir oss den ære at de kommer sørover til oss. Det er et privilegium for en onkel og tante å få slikt besøk. Det gjør sommeren finere og varmere, selv på en sommer som denne.
Da var vi på Geitåsen, 177 meter over havet og med utsikt til Varoddbrua og forbi. En perfekt plass for å nyte litt vann, kjeks og frukt. I bål-sesongen er det og et fint ildsted der. På turen nedover igjen passeres et av Ole Høilands hjemmesteder.
! 