“Vi er smarte nok men bruker ikke fornuften. Et rikt liv har ingen ting med velstand å gjøre. Vi må bøye oss ned til jorden litt oftere. ” Kloke ord fra Arne Næss. Han selv finnes ikke lenger, men hans tanker og tekster gjør det. En filosof med stor tro på menneskers iboende godhet og kjent for sitt forhold til naturen. Intervjuet her er absolutt verdt å lese. Det er noen år gammelt men les det nøye og bøy deg ned.
Denne deilige grønnsaksgryta gjør det lett å gå grønt. Vår generasjons inngrodde tanke om at kjøtt er tøft får seg en på tryne av Odas Grønnsaksgryte. Og Oda velger ofte grønt. Hun besøker sine gamle sørlandske slektninger av og til og en gang disket hun opp med denne gryta. Siden har den blitt fast på menyen vår. Den er så enkel å tilberede at en tocella kar som meg kan utføre jobben. Her brukes gode ferske råvarer og litt krydder med sting. Ønsker du ennå litt mer rikholdig smak så velg økologiske grønnsaker. De smaker ofte litt kraftigere enn sine vaksinerte søsken. Dog er de mye dyrere så det får være opp til budsjettet. Uansett ingen kostbare ingredienser. Og vannet begynner akkurat nå å samle seg i munnen bare jeg tenker på den. Det er et godt tegn.
Og synes du grønt er skjønt så kjør på og kutt og stek og kok og fres. Oppskriften under er for to posjoner. Kjør på med mer squash, sopp og løk for å øke mengden. Kikerter og sorte bønner kan og legges oppi. Nammenam.
I skogen bak Kjevik flyplass er det fint. Jeg gikk her en gang før Covid. Den gang flyene ikke visste bedre og fløy som besatt. Da var det lite hyggelig. Det bråkte for mye. Fly i ett sett. Men nå. Smilefjes i skogen. Det er stille siden flyene har gått i dvale. For det er en fin skog. Flere fine topper du kan bestige eller bare ta en fin høstlig rundtur slik vi gjorde. Dette er skikkelig soppland til vanlig. Men ikke i år. Sommeren tror jeg var litt for fin og varte litt for lenge til at soppene fikk maks groforhold. Aldri så godt at det ikke er galt for noe. Vi tuslet ut og inn i høstfarger og steg inn i knallgrønn moseskogbunn under store grantrær. En egenart med denne skogen er at det vokser rødfis over alt. Slike små røde plastikkpatroner som begynner å vokse der soldater har vært. Når forsvaret forlater Kjevik har de en jobb å gjøre, for rødfisen ligger over alt i skogen bak Kjevik. Mye krig har blitt øvet på her.
Skogene der er absolutt en anbefaling verdig. Og gjør det nå, før flyene våkner igjen.
Så havnet jeg i skogen igjen. 5 raske menn gikk ni raske kilometer. Og om ikke mørket gjør at vi ikke ser noe . . . .. Tåka kom. Det hjalp ikke særlig på praten. Ble mye tåkeprat den siste biten. 14 000 lumen litt over pupillhøyde gjør at vi kunne ta tåka i nærsyn. Vanligvis står vi og ser utover heiene og later som vi ser at det er fint. Det gjorde vi ikke på onsdag. Da kunne vi nesten ikke se fjellet vi stod på. Vi forsøkte oss på Holmenkollen, Ridestien, Vaffelbua, Hanehei og Kalkheia. Fint var det – sa vi, men mente det ikke for vi hadde ikke peiling. Men det å gå slik i fotsporene til Blairwitch uten å frykte mørket er fint. Av og til høres vi ut som en flokk kalkuner i vårstemning. Av og til går vi stille som den natten vi er ute i.
Jeg så en Ål! Jippi. De fleste av mine venner vil heller se på Netflix enn se på en ål. Heldigvis ikke alle. Sammen med mine lavterskelkamerater er jeg mye ute. Ute i naturen. Og det er i seg selv en opplevelse. På Bragdøya en sen kveld lyste vi ned i vannet fra broa over til Langøya. Der stod det en sjø-ørret med nesa mot strømmen. Og litt bortenfor så vi den. En rugg av en ål. Den var av den digre sorten. Sikkert en hun, for de kan bli størst. Opptil en meter og opptil 20 år gamle. Ålen er i Norge på rødlista. Det vil si at det er en sårbar art. En stund var den utrydningstruet. Men et Europeisk samarbeid for å bevare denne arten har hjulpet. Nedgangen i bestanden har stoppet opp. Ålen fødes i sjøen, men mange finner så veien opp i elver og bekker og sjøer og vann. Og så er det det fantastiske med Ålen. Gytevandringen til Sargassohavet. Utvandringen fra ferskvann skjer vanligvis ved den første store høstflommen. Om høsten, mens den fremdeles er seksuelt umoden, starter ålen gytevandringen. Den svømmer da rundt 6000 km for å nå tilbake til Sargassohavet, hvor den gyter, og så ender sitt liv. Gytingen foregår på stort dyp i Sargassohavet. Langt borte med andre ord. Og der har sannsynligvis den ålen vi så vært. Ålelarvene som finnes i overflatelagene i Atlanterhavet ligner små, tynne, gjennomsiktige pileblader, driver med strømmen. Under driften mot Europas kyst, som tar fra ett til tre år, endres larvene til de kjente glassålene.
Jeg lar meg imponere. Og som sørlending er jeg ikke lettimponert. I alle fall viser jeg det ikke. Men i går ble imponert alikvel. Bragdøya leverte. Vi gikk ei runde på om lag 5 km. Opp og ned og sandstrender og mørkets idyller i bunker og bøtter og spann kom til oss. Vi stod på broa over til Langøya og så ålen bukte seg og sjøørreten sole seg i 40.000 hodelyktlumens. Vi stod i stillhet på stedet en russer ble skutt under andre verdenskrig. Over 30 fanger endte sine liv på denne øya. Bragdøya har både mørke og lyse historier. Heldigvis er de lyse flere enn de mørke. Og lyse historier blir til hver dag. Bragdøya Kystlag er Norges største kystlag. De engasjerer unge og gamle, spreke og slitne. Som turvenn er også en fra Bragdøya Kystlag med. Og, hill hill, han har nøkler. Vi fikk se den imponerende låven. Vi fikk se alle de gamle båtene som dyktige pensjonister og båtbyggere og ungdommer fikser opp. Imponerende håndverk og imponerende engasjement. Vi fikk se veven, hvor de vever tepper av ull fra sauene som går på øya. Vi fikk se båtprosjektet som ungdommer fra skolen lager. Vi fikk se saltbua hvor brylluper holdes. Vi fikk se det meste og fikk lagt en historie utenpå det vi så. Så jeg ble imponert.
Takk for turen. Til Bragdøya går rutebåt hele året. Ta turen.
Katten Bastian har flyttet inn hos oss. En underlig katt. Vi er fosterforeldre mens hun som eier den leter etter ny bolig. Vi har hatt katter før. Katter som koser og katter som bare bor. Siste katt vi hadde var vi også fosterforeldre til. En koselig langhåra vanlig katt. Den oppførte seg som katt helt til en hoggorm tok livet av dem. Akkurat den hadde ikke ni liv. De andre kattene vi har hatt har og oppført seg som katter. Litt inne, mest ute. Kose litt og remje når de skal ut igjen. Tiden innendørs benyttes noen ganger til å klore der de ikke skal. Katter er katter.
Men Bastian overrasker. Dersom Bastian vil ut i løpet av natta, noe han sjelden vil, er han forsiktig. Han hopper opp på sengen og klapper meg så vidt på kinnet. Akkurat nok til at jeg forsiktig våkner og kan slippe han ut. Forrige katt vi hadde tok rennafart, hoppa opp i lufta og smalt inn i døra med klørne ute mens den remja som om en hel kennel var etter han. Men ikke Bastian. Om døren er lukket og han vil inn, banker han forsiktig med labben og mjauer så du nesten ikke kan høre han. Akkurat som om han er litt flau over å være til bry. Og åpner vi ikke går han snart tilbake til stolen sin. Når jeg står opp om morgenen og tusler inn på badet kjenner jeg snart en liten katt som smyger seg varmt rundt beina mine og maler som om hele huset skal renoveres. Er han tom for mat leder han meg inn til matskålen. Vil han ut leder han meg til døra. Dersom han vil ut åpner jeg ytterdøra. Og ganske ofte sitter han å vurderer om han skal ut eller ikke. Han er litt som kona. Skeptisk til trekk og over middels luftfuktighet. Han ser på været, ser på meg, og legger seg ned. Han er på en måte mer til stede enn de andre kattene jeg har opplevd. Det er litt skummelt og litt fantastisk.
Katten Bastian har overrasket med sitt underlige nærvær. Håper nesten eieren ikke finner seg ny bolig.
Når mørket omslutter meg og jeg er bare meg kan jeg tenke. Eller ikke. Noen ganger bare er jeg. I mørket er det nesten ikke noe som forstyrrer. Mørket er som ei god dyne om kvelden. Kanskje ikke like varm, men like trygg. Det omslutter meg. Det var ikke stille i går kveld. Det blåste så greiner knakk og trær vaiet. Allikevel var det stille. Stille i holdet. Jeg var alene, men ikke ensom. Jeg er aldri redd. En av grunnene er at jeg ikke forer meg selv med redsler fra TV og data. Jeg ser ikke skrekkfilmer. Jeg ser ikke SquidGames, denne folkekjære serien med skrekk og meningsløs vold. Det er ikke bra for meg å se slikt. Det er heller ikke bra for noen tror jeg. I går var det ca fullmåne og selv om jeg ikke så stort var det så flott. Fint og vakkert.
Det er noe eget med å gå i mørket. Synsinntrykkene er få. Det er liksom lettere å tenke der. På familie, på jobb, på turer og ingenting. Du burde prøve.
Det var kanskje ingen god ide, for været smilte ikke til oss. Det flirte. Planen var å dra opp til toppen av Nos på Hovden. 1209 meter over havet. Det er første utkastmarkering for en diskgolfbane med ni hull. Siste hull er helt nede i bånn av bakken. Og med våre varig svekkede kasteteknikker burde vi i den tiden vi satt og frøys i stolheisen på vei opp til den snøkledde toppen egentlig funnet ut at vi ikke skulle stige av på toppen men sitte på ned igjen. Det fant vi ikke ut. Vi hoppet av alle mann på toppen. 7 godt kledde menn; Tor Idar, Olav, Gunnar, Bjørn, Arild, Ole Stian og Tomm steg av og beveget seg ut i snøvær og frisk bris. Det bet i kinnene, men vi bet tilbake. Vi undergikk alle våre forventninger ved første utkast. Riktignok er det nedoverbakke og kurven er langt vekk og det snødde og blåste men allikevel; 12 kast burde være unødvendig. Heldigvis var humøret på et terningkast 6 nivå. Det var moro. Kjempegøy å være så dårlige i Diskgolf sammen. Den minst dårlige av oss Olav vant med en dårlig poengsum som var bedre enn oss andres. Snøen gav seg og vinden forsvant nedover lia. Allikevel ble noen av oss svært kjent med småskogen langs de ellers så brede alpinløypene. Det gøye er at innimellom, men bare innimellom, kommer det stjernekast fra alle sammen. Lykken er på vår side etter tur. Det er en fin gjeng det er lenge siden jeg har gjort akkurat dette. På tur med gamle venner.
Vi kastet disk til vi var søkkvåte og slitne. Da passer det godt med en seinkokt kjøttgrønnsaksgryte til kvelds.
Du skal være over normalt glad i katter for å dra hit. Aoshima øya i Japan var en gang en liten øy med en aktiv liten flåte av fiskere. En liten landsby med rundt 900 innbygger holdt til der. Katter var viktige i havna for å holde rotter og mus vekk. Etter hvert ble øya nesten fraflyttet og i dag bor bare en håndfull eldre mennesker der. Men kattene ble igjen og overtok øya. De har hat seg i busker og kratt og blitt mange. Det er nå en turistattraksjon siden den er oversvømt av katter. Besøkende tar også med seg mat ut dit. Underlig turistattraksjon.