Falkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag  tok vi turen. Første gang for noen år siden. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

her finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

Og ønsker du å gå lengre enn Falkodden så er skogene på Tveit godt merket og stiene mange. God Tur.

Ta turen.

her finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

Ikke så langt unna Kristiansand ligger Birkeland. Bare litt innover og oppover. I Birkeland har de et turlag som skikkelig ruler. Masse fine turer å velge mellom. Og i disse dager er det litt mindre folk der enn på Jegers og Hamresanden. Jeg ble litt starstruck denne dagen. Vi valgte å gå langs Dikeelva. En mils elv mellom Oggevann og Flakkvann. Eneste forventningen jeg hadde var å se en foss jeg hadde sett på et bilde. Og den forventningen ble innfridd så det holdt. Hele fem fine fosser så vi på vår lille rundtur. Vi startet ved skytebanene innforbi Flakk. God skilting og god merking gjør det lett å finne veien. Men turen passer kanskje ikke for de minste med korte snublete bein. Ei heller med barnevogn og trillebag. Mye opp og ned og trangt og steinrøysgåing. Også noen skumle smale geitestier hvor en kunne dette litt for langt ned med litt uflaks. Men akkurat slikt gjør jo turen også litt mer spennende. Elva var en wow-opplevelse hele veien. Nye fine kulper og skvulper. Det står at turen tar va 2 timer, men bruk mer. Brattefoss, Hoggefoss, Nedre og Øvre Natveitfoss og så Vrangefoss da. Fossen fikk sitt navn fordi det var “vrangt” å fløte tømmer gjennom den. Og elva var spekka med gammelt tømmer. Vi lukket øynene og så for oss slitet og farene og den helt vanvittige jobben det må ha vært å fløte tømmer ned dette vassdraget.

Turen hjemover tok vi innaskjærs. På fine skogsstier, også her uvanlig bratt noen steder , kom vi tilbake. Vi passerte 2 husmannsplasser, Eikhola og Homslia på veien. Her var det satt opp informasjon om de som en gang bodde her. Spennende lesing om et liv som var hakket hardere enn det vi har nå.

Dikeelva var en stor opplevelse for en som går mye tur. Og neste gang det har regna i ei uke skal jeg opp igjen.

Det er litt kø om dagen på Jegers, og Baneheia og Den Lille Prekestolen. Men ta en tur til nesteningenmannsland og ; Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg dro. Jeg hev meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken.

Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. Med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle.

Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn.

Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.

Drivhuseffekten traff oss hardt nå i disse virustider. Tiltak er iverksatt. Viruset påvirker både ute og innemiljøet hos oss. Vi omgås stort sett bare vår lille familie og følger reglene til helsefolket. De underlige underliggende omstendighetene gir oss mye tid. Det er ikke lenger så mange ting vi skal rekke, så mange ting som har tidsfrister og klokkeslett en må følge . Rutiner endres. Vi får mye mer sammen tid. Jeg skal ikke på fotballen hver søndag. Maya skal ikke følge barnebarna på ballett og piano. Jeg skal ikke kjøre og bringe til juniorklubben. Jeg skal nesten ikke på jobb. Så vårt vesle virus endrer miljøet ute og hjemme. Med mye tid kan vi gjøre de langsomme tingene. Vi kan sitte og se ting vokse. Og Maya fikk en ide; Drivhus hadde vært fint. Vi kan dyrke vår egen mat. Urter og agurker. Salat og tomat. Vi har tid.

Vi kjøpte et drivhus i biter. Mange mange mange biter. Men vi har tid, mye tid, så vi satt det opp med omhu. En stabel gammel murstein som har stått i veien i flere år ble til gulv. Oppå det reiste drivhuset seg litt etter litt.

Det står der nå og har allerede forbedret miljøet utenfor. Det skal dyrkes nå. Så fingrene som til nå ha vært hvite skal bli grønne. Og jeg som er vandt til å tråkke i salaten skal endelig få min plass.

Nå har vi ennå en grunn til å vaske hendene godt. Mange ser mørkt på dagene og fremtiden. Det er jo akkurat nå som skulle være best. Klokka er stilt og vi er på vei inn i den lyse tiden. Våren er fødselens og vekstens tid. Det er nå vi skal sprudle og yre rundt i verden. Coronafaenskapet setter en brems på mye av dette. Karantene og hjemmekontor og håndvask. Men om vi først skal se svart på det så gå ut. Stikk hånda i jorda og bli skitten på ordentlig og plant noe fint. Vi kan lage farge utenfor som lyser opp innenfor og jeg tror hager og bedd aldri vil være finere enn nettopp i år. Nettopp denne våren. Hjemmesitting er ikke alltid hjemmesitting. Vi våger oss utenfor veggene og får jord mellom fingrene. Vi blir skitne på hendene. Vi får en deilig god grunn til å vaske hendene. Summingen av høytrykksspylere og knirkingen fra trillebårene ljomer i busker og plener og kratt.

Farger er fint. Plant noe fint.

Lag en regnbue

Følg etter øynene innover skogen. Det er nok av plass. For eksempel inn mot Heietjønn oppe på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen var jeg på jakt etter Chaga (kreftkjuke/Inontus Obliquus). Jeg fant Chaga men jeg fant mer. Jeg fant naturens motiver over alt. Naturen er den perfekte formgiver. De små kuldegradene som lurte i skyggene lagde former av vann. Og de små solstrålene som snek seg forbi trestammene polerte med sine varmegrader. Det var underlig vakkert hvordan istapper vokser nedover og oppover og små vanndammer blir til storbykart. Turen er fin. Variert skog og fine steder.

Inne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie. Fin sted å raste på.

På turen opp går jeg forbi noe skummelt, noe fra TwinPeaks og Twilight  Zone; Vinkjellemyr? Til og med jeg klarer ikke assosiere meg fram til hvordan det navnet ble til her inne. På samme turen er det mange små fine utsiktstopper, et gammelt tysk flyvrak, ei hule hvor Ole Høiland gjemte seg og uendelig med flott skaperverk.

Turene i Tveit er alltid fine. Det er lett å finne fram og godt merket. Hill, hill til Tveit Turlag. Turen inn til Heietjønn er topp. Det er egentlig bare å ta den.

Dette er turen i disse dager. For nå kan du ane fred og ingen fly. Til vanlig er turen for de som liker fly bedre enn fugler. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Til vanlig. Men later du som du er døv går turen bra. Koronaviruset har gjort Kjevik stillere. Så nå bør turen tas. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Når jeg gikk der sist hørte jeg dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men i dag er nok dette en finere tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

Og det er ikke tyttebær alt som er rødt. Dette er rødfisenes skog. I haugevis av år har unge menn øvd seg på krig her inne. Ser du noen, ta de med og kast de i søpla.

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til der flyene står stille. Og treffer du noen andre lykkelige turgåere så hold god avstand, si hei og gi et smil til turen videre.

Gamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Vi hadde nemlig en sau i logoen til mitt forrige firma; Blank. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte.  Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur.

Jeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner.

Mange forelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.