En ny type barnevandring på Hovden har begynt. Jeg oppdaget den fra sykkelsetet da jeg lånte min brors terrengsykkel. Jeg skulle til Galteveien. En vei jeg hadde blitt fortalt om. En grusvei til fjells. Den starter litt nord for Hovden og går hele veien opp til fjellet Galten, and beyond. Jeg ante uråd ved starten på grusveien. Det stod sikker 30 biler parkert der. Og her snakker vi om familiebiler for de som vet å produsere unger. Sikkert 7-setere hele gjengen. Jeg startet turen oppover.

Syklet rolig og bestemt og nikket til den første familien jeg passerte. Unger pekte og syntes sykkelen var tøff. Kanskje de syntes jeg var tøff også, så jeg dro til litt ekstra i pedalene. Flere unger og foreldre og vogner og meiser og bikkjer ble tråkket forbi og flere pekte. Nå kunne jeg jo bare ikke gå av sykkelen og trille den, selv om det ble brattere og blodsmaken kom. Jeg var jo en tøff sykkelfjellmann. Og gudd, vettet forsvant og tunnellsynet kom selv om terrenget åpnet seg. Det var tidvis bratt men jeg kunne  bare ikke gå av sykkelen foran storfamilier på tur. Selvinnsikten forsvant og jeg trodde jeg var mannemann. Teit og trist men sant. Jeg kom meg opp uten å gå av, men lunger, rumpe, lår, hender, øyne og rygg hadde gjort sitt på en stund. Så jeg benyttet sjansen til en god hvil før alle barnevognene og bæremeisene nådde opp. Etter en liten kjapp tur opp på toppen av Galten uten sykkelen var jeg klar for pedalene igjen. Jeg ville til veis ende. Alle barnevognene og storfamiliene snudde her på toppen og alene dro jeg ned på andre siden. En stor vid åpen dal; Galteflotti og Venevasshalli lå foran meg. Gudd å fint. Hva er det med ideen om toppturer. Ser man ikke mer om man tar dalturer. Jeg syklet og tråkket til veien ble kjærrevei og kjærreveien ble sti og stien forsvant under snøen. Turen min stoppet ikke der. Så i hodet mitt dro jeg lenger. Jeg dro inn i stedet jeg stod og prøvde å ta hele dalen inn i hodet. For en deilig opplevelse. For en natur, for et vakkert land vi bor i. Og med sol og vindstille er det godt å stå alene midt i en vid dal inne på fjellet på Hovden. Ingen andre, bare meg og lydene fra naturens stillhet. Galteveien kan anbefales, men om du vil være alene må du til veis ende.

I går møtte jeg veggen, eller Veggjine som det heter her. Jeg møtte den frivillig og gikk den i møte. Kjærlighet ved første blikk. Turen er en stor anbefaling verdig. Fjellpartiet Veggjine som er litt innpå og oppå og innaførr Hovden har sitt navn med rette da ene siden av fjellet er som en lang vegg. Mye bratte ting. For de som har gått til Sloarås Turisthytte så kjenner de sikkert Krosslosskaret (sementskaret). Det er der hvor alt mot svikter på en ellers fin skitur. For etter å ha gått oppover og oppover og oppover fra Hovden og endelig er på høyfjellet kommer du til Krosslosskaret. En helsikes bratt og altfor lang utforbakke. En moralnedbrytende bakke. Altfor bratt til å renne utfor. Og når du tror bunner er nådd går det opp for deg at du skal oppfor denne igjen på vei hjem igjen. Gudd. Vel, dette skaret går gjennom Veggjine fjellene. Så i dag ,når jeg hadde hatt en flott tur innover til Krosslosskaret gikk jeg oppover istedenfor å gå nedover .

Opp på de høye toppene. Det var en perfekt dag. Det lå igjen nok snø fra første snøfall til at det var som pynt på nutene. Kalde netter hadde gjort vannene og pyttene om til himmelspeil og alle våte myrer var spaserbare. Ekstrabonus er at fjellet er sauefritt nå. De fleste av fjellets bjellebærere er henta ned og gjøres klar for grytene. Toppene på Veggjine er ganske lette å komme til. Av og til bratt men du finner alltid en vei. Terrenget der oppe er flott småkupert. Fra den øverste toppen ser en langt og lengre enn langt på en magisk dag som denne. Den høyeste er på 1341 moh. Høyt og hærlig. Både knær og lår og rygg fikk kjørt seg i går. Men de smiler alle sammen. For i dag skal jeg sykle til Galten.

Et ønske mange muligens ikke deler med meg. Men jeg har gjort opp min mening og går inn i denne settingen helt og holdent med mitt eget samtykke. Jeg planlegger å møte veggen om et par timer. Og siden jeg er lokalisert på Hovden simultanoversettes dette til : “Eg skjal miti Veggjine”. Veggjine er en høyde innenfor Nos på Hovden. Det fine med den turen i høstferien er at man kan sitte ned og slappe av den første og tyngste kilometeren. Det kalles juks, og jeg er ikke stolt av det, men gjør det allikevel. Jeg bytter penger mot en plass i stolheisen som skal løfte meg opp de første 350 høydemetrene. En feig og slapp fjell-løve drar opp og inn. Lav IQ med høye mål som kollegene sier. Vel, jeg er på tur og ikke sur. Naturen smiler og det er melis på toppene. Gleder meg til å møte veggen.

Tørka hundebæsj? Gammal skumgummi? Mugga tetningsmasse? Nix,- det er en sopp. Med en høy pris. Drøyt for sopp tenker noen. Verdt hver krone tenker andre. Dust tenker de fleste. Vel jeg er en dust, det er etablert. Jeg tror på ting jeg ikke kan se og jeg stoler på andre enn meg selv noen ganger. På en tur i skogen fant jeg det som er på bildet; Chaga. Selges på nettet for sånn ca. 1590,- pr kilo. Denne magiske klumpen som holder sykdommer borte. Mine klumper er ikke til salgs. Fordi jeg tror på det jeg har lest om denne soppen, plukker jeg dem med meg når jeg finner dem. Antioksidanter er bra har jeg hørt, og denne har mer enn alt annet.

Noen steder i nordlige Russland bedret folkehelsen seg etter Sovjetunionens oppløsning. Forsyningslinjene til avsidesliggende steder ble dårlige og vanlige produkter som te og kaffe ble mangelvare. Dette førte til ag veldig mange av de som bodde der fant fram en gammel oppskrift på “kaffe”. Kok opp chaga og la det trekke lenge. Smaken er nesten som kaffe. Dette ble drukket av mange over veldig lang tid. Og så og si alt av sykdommer gikk ned. Forskerne tror det var chaga-effekt.

Uansett så smaker det godt. Det har ei heller noen bivirkninger bortsett fra en tynnere konto dersom du må betale for herligheten. men går du i skogen finner du kanskje en slik en. Ta den med og prøv. Liker du det ikke så gi det til meg, eller selg det for 1589,- pr. kilo.

http://www.foxnews.com/health/2013/05/29/chaga-potent-immune-enhancing-fungus.html

Jeg skjønner det nå. Hvor uttrykket kommer fra. Vi sitter her i hytta. I kveld. Men vi sitter ikke på samme sted som for en time siden. Gudd! Det blåser. Vi sitter i samme sofaen og kjenner veggen dirre. Og vi sitter i samme hytta som rister og skaker. Det er hytta som har flytta seg. Et par meter innover og nærmere trygghet. Forgi oss suser Andersen i sin cabin-cruiser. Mens alle hans venner suste forbi i sted. Og Andersen suser forbi oss ca 30 meter over oss. Det blåser. Heldigvis er bølgene så store at de ikke bryr seg om oss. Vi er småplukk for dem. Vi sitter her i havgapet og det er i ferd med å gape over oss. Naturen er fantastisk. I dag morges undret jeg meg over havet og skyene og fargene. Nå undrer jeg ikke mer. Jeg holder meg fast.

En uventet og plutselig påminnelse kom kastet på meg. Helt uforberedt kom jeg kjørende inn bak bilen som varsler himmelrikets komme. Der alt blir hvitt og lyst og klart og vakkert. Riket hvor Bergans og Swix og Fisher står klare ved porten. Longs og votter blir utlevert og naturen knuger deg til sitt bryst. Det var den ubeskrivelige følsomme Brøytestikkebilen som kom og varmet mitt hjerte med løfter om kaldere tider. Snart skal kulden og snøen fylle bekker og kratt og groper og komper. Jeg gleder meg.

Der ingen kunne spå at en varde ville stå. Det var dit jeg var på vei. Etter tips fra TiPåTopp opplegget til Bedriftsidretten hev jeg meg i bilen og gjorde mitt til den globale oppvarmingen før jeg var fremme ved stistart. Det var langt å kjøre, ca 4 liter diesel til sammen. Opp fra Brennåsen og inn i råne-country. Gummi-tagginga på veien der inne kan bare overgås av dyktige rosemålarar frå yvst i Setesdal. Til slutt fikk jeg parkert og dro til skogs. Mot Spikkelandsvarden. Fin skog gikk snart over i surkl, surkl. Jeg hadde ikke lest løypebeskrivelsen godt nok. Der stod det at det muligens kunne være litt fukt i bakken. Og selv om solen skinte så skvatt det i stien. Nesten hele veien opp har en løypelegger med en noe blaudsvart sans for humor klart å legge stien utenom det som fantes av fast grunn. Midt i myrene gikk stien, eller bekken som det også av og til kalles. Men selv om begge lilletærne og alle tærne i mellom ble våte der nede var det fint fra ankelen og opp. Sola skinte og myrer er mystiske og magiske og fine i sine farger.

De siste hundre metrene gikk stien over til oppvoverbakke modus. Da rant vannet av og fjellnabber stakk fram. Litt glissen flott skog strakk seg innover, og midt i den skogen stod denne varden. Finere enn de fleste, og sikkert på det høyeste punktet. Men dette var en varde for innsikt mer enn utsikt. Varden var egentlig så fin for den var mer et fundament enn en varde. En gang holdt den opp en høy stang som var del av nasjonal

oppmålingsplan. Denne stanga kunne sees og peiles fra omtrent langtvekkistan. med en økologisk øl fra Royal i sekken ble tiden ved varden nytt til det fulle. Turen var fin siden været var fint. Muligens ennå finere etter noen frostdøgn. Det hadde hjulpet med mindre gyngende grunn.

Det er godt å bo på Sørlandet akkurat nå. Ingrediensen er på plass til gode øyeblikk. Et kaldt bad og ei varm øl, eller et kaldt bad og ei kald øl, eller et varmt bad og ei varm øl, eller et varmt bad og ei kald øl. Uansett temperatur, – det kan anbefales på det sterkeste. Dette enkle men gode liv. Livet som består av litt hav, litt svaberg, litt øl og litt sol. Litt kulde og litt varme. Gårsdagens kveld var av den magiske lune sorten. Den det er få av om sommeren. Av og til ingen. Og så er det jo egentlig ikke sommer lenger, selv om det er det.  I går bestod den varme fornøyelsen av et bad. Ikke en dukkert, men et bad. Opp og ned av vannet flere ganger uten at leppene ble blå og at testiklene gikk i hi for vinteren. Og om noen lurer på om det er vanskelig å koordinere et kameras selvutløser med det å ta bilde av seg selv i luften bak en ølboks så kan det bekreftes. Mens Maya nøt solen fra stolen nøt jeg den nede i tanga. “Det er så godt å leve, si meg kan du ikke se det?” Postgirobyggets; En Solskinnsdag fortsetter sine toner inni mitt hode og inn i høsten som ikke kommer. Den kalde fornøyelsen i går var en boks Nordlands Pils. En overraskende god pils. I 1897 ble Nordlands Bryggeriet grunnlagt i Bodø. Nordlands Pilsen ble kåret til Norges beste øl i 1986 og verdens beste øl i 1987 i konkurransen “Monde Selection Bruxelles”. Ikke rart at jeg likte det. Og det til tross for at det i dag produseres i Trondhjem. Det var noe trygt over dette ølet. Nam. Passer utmerket til et bedre selskap og et varmt sensensommer bad. Spesielt når du prøver å ta bilde av deg selv som stuper ut i Korsvikfjorden 13. september, – med selvutløser innstilt på 10 sekunder.