Juhhhhhuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu. Denne uken har vært annerledes. Fra bussen hvor jeg går av på vei til jobb er det fortsatt 15 minutters tusling før jeg kan sette meg ned og starte tastinga. Jeg går gjennom en liten skog hvor jeg før har støtt på både rev, rådyr og grevling. Og denne uken, hver dag, et ekorn. Akkurat som det vet jeg kommer. Det lager ekornlyder slik at jeg blir oppmerksom på han. Ekornet hopper og bykser og svever og viser hva det kan. Gudd. Tenk å få være ekorn en dag. Basehoppene det utfører overgår alt jeg har sett ved Kjeragbolten i Lysefjorden. Ser ut som det bare kaster seg ut i X form og håper det treffer noe. Kult. Kanskje han tenker det om meg også.- “Tenk å få gå trygt på bakken en dag og spise noe annet enn kjipe nøtter”. Hmm.

Jeg har ikke helt skjønt at det er høst og sopptid. Kanskje fordi mine venner har rett i karakteristikken av undertegnede. “Tomm”, sier de, “du er en sopp”. Man høster det man får, også om høsten. Vel, jeg er så ufattelig treig av meg at jeg har ikke skjønt at sommeren er over. Vi bor fortsatt på hytta. Vi flytta ut i slutten av April og har ikke rotet oss hjem ennå. Det er 5. september sies det, men jeg tror de lyver. For jeg bada etter jobb uten å hyle og uten at manndommen forsvant inn under vomma. Jeg stekte noen pølser og sitter ute på svaberget og ser nabobuktfolket leke seg på vannski. I shorts. Jeg tok en båttur i shorts og redningsvest. De bada på Dvergsnestangen også.De som fortsatt påstår at det er september har bare sett på kalenderen og ikke sett ut. Det er og blir sommer. I alle fall i dag.

“Her var det fint! Skal vi ikke bygge oss et hus her?” sa de til hverandre. To jegere, en kvinne og en mann, Åse og Rune, sittende inne på heia i Valle ved et lite fjellvann sånn ca. 750 meter over havet. “Jo. La oss gjøre det”. En uke før jul, i 2010, flyttet de inn i drømmen. 2 voksne og 2 barn. Inn i Tytingen. Huset på heia. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Mot de aller fleste odds, og med blod, svette og tårer som innsats stod drømmen der. Et hus og en låve. Et passivhus for aktive folk. Og det er spesielt. Bilveien de bygde er så bratt at min gamle Mazda måtte inn på rekonvalesens etterpå. Totalt utslitt. 5 km lang og 500 høydemeter bratt. Phu. men vi kom frem. Til Rune og Åse og Severin og lillebror Johan. Vi er så heldige at vi kjente de litt. Vår niese og familiens eldste sønn er kjærester, så vi har truffet dem før. Og vi kjenner de litt mer nå. Og denne fine solskinnsdagen på fjellet gav oss gjestfrie  inntrykk som sitter i. En liten familie med et annerledes liv tok oss inn i varmen og delte av sitt liv. Vi fikk servert god mat og godt selskap. Vi møtte alle jakthundene som Rune trener opp. Vi så smarte og overraskende designdetaljer over alt .Takk Tytingen. Vi så en gjennomført drøm.

NRK lagde program om stedet.

http://tv.nrk.no/serie/der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu/DKMR50000212/03-11-2013

http://tytingen.com/

Mens jeg tror verden går under kryper det en liten bille ut frem fra en sten. Jeg sitter i bilen. Den er ved hytta. Jeg er midt i et vanvittig haglvær. Den nyter varmen ved hytta. Det er 1 .juli. Jeg tror bilen skal knuses i dette infernoet. Samtidig setter billen seg på en liten tue og gjør seg klar for mørket. St.hans har akkurat vært og billen er en St.Hans orm. Den lyser opp for oss i mørket. Et fantastisk lite innsekt som fasinerer en naturidiot som meg. Bilen holdt og jeg overlevde haglværet oppe ved Sørlandssenteret. Kvelden kom og damene dro til Tirsdag på Fiskebrygga i sol og blega. Naturen er underlig vakker.

Lysbiller (Lampyridae), også kalt ildfluer eller sankthansormer, er en gruppe av biller. Disse insektene har fått sitt navn ettersom de er istand til å frambringe lys. I verden er det over 2 000 ulike arter. I Mellom-Europa fire arter. Men bare to er representert i Norden, mens det i Norge bare er én art, sankthansormen.

Gudd. Det knaker i ledd og sutres over voksesmerter. Ikke så rart. På 8 dager har naturen vist sin fantastiske virkelighet til meg. I et lite krypinn av ei celle foregår det celledeling på høyt nivå. I ei lita fuglekasse med havutsikt hylte noen små hoder opp mot meg 28.mai. Nakenfugler med ønske om fjær og ufattelig makk-appetitt. 8 dager etter, 5. juni, ser jeg inn i kassa igjen. Snart flyvedyktige meiser titter skremt på meg. Enten har en skøyer bytta ut ungene og jeg kommer til å bli vist på meise TV som en stor lettlurt søring, eller så har underet skjedd på 8 dager. Naturens under. Tenk den konstruksjonen som må til. Organer skal lages. Nebb skal formes. Fjær skal bygges. Jeg står og ser på og ønsker dem lykke til.

En desillusjonert Blåmeis-kar satt seg ned på armlenet mitt her en kveld. Jeg nøt solnedgangen med ei øl i handa og hadde det riktig så bra. Og så landet denne pjuskete vesle hanfuglen ved min side. Han kvitret stille i vei. Han hadde mye på det lille hjertet sitt. Selv var han ikke gamle karen, nærmest en tenåring. Han fortalte at han hadde bodd i trærne rundt hytta vår et par års tid og kost seg der. Tatt for seg av livets goder og satt pris på meisebollene vi hadde hengt opp. Og nå var det slutt. I år hadde han vært uforsiktig. Han hadde selv bollet en meis for mye. En varm forførende vårkveld hadde det landet en meisefrøken like ved hans favorittgrein. Fin i fjøra og vippende frekk stjert. Og han hadde hoppet på. Uten sjanse til å styre driftene. Våryrheten hadde tatt overhånd og i farten glemte han prevensjon.  Det var dette han fortalte. Livet var snudd opp ned. En dag ungkar, neste dag barnefar. Han bodde nå i en liten ettroms med familien. Kona og sju unger. Riktignok med sjøustsikt men allikevel. Og nå hadde han pappapermisjon, en ordning han for øvrig ønsker avskaffet, og var hjemme alene med disse nebbete ungene. Han ble stille og så utover sjøen. Jeg gav han ei øl.

Jeg ser en seilbåt i det fjerne, og det jeg ser er en seilbåt i det fjerne. Akkurat nå er det det jeg ser og det er vakkert. Det er flott. Det er harmoni og balanse. Det er det jeg ser. Det er godt å se på. Bare se, men ikke røre. Bare se, men ikke høre. Bare se, men ikke føre. Bare se.  Seilbåten i det fjerne har en historie. Den historien kjenner jeg ikke og den passer ikke inn i mitt lille vakre øyeblikk akkurat nå. Det jeg ser er en seilbåt i det fjerne. Jeg ser ikke personene om bord i det fjerne. Jeg kan heller ikke se deres historie. Og de passe heller ikke inn akkurat nå. Jeg ser kun en fin seilbåt der ute. Av og til er det best bare å se. Bare å være i det jeg ser en liten stund. Jeg trenger ikke vite mer. Jeg sitter bare og nyter utsikten og ingenting annet.

Nei kjære venner. Det er ikke meg denne gangen. Det handler om en hageslange, en slange og en wannebe slange. Det er en kort oppsummering av gårdskveldens hendelser. En intetanende mann med tomme tanker gikk og skvatt med den gule slangen sin denne solfylte aftenen. Mannen var meg og jeg skulle vaske utedoen og vedboden. Og med slangen i hånd hilste jeg på en stålorm som ikke er en orm men et krypdyr uten bein. Gudd for et paradoks. I slekt med krokodilla men ikke helt like skummel. Til om med hageslangen følte medynk. For hageslangen er jo en slange. Men så, i mine tommetanker gikk det nesten galt. Min fot landet nesten på en slange som er en slange. En hoggorm lå stille i lynga og ventet på et solid måltid. Hadde jet ikke sett den hadde jeg endt opp som en klump i magen på en slange. Heldigvis så jeg den og vi ble venner og inngikk fredsavtale. Du spiser ikke meg og jeg spiser ikke deg.