Det er deilig for en gammel kropp å ha funnet en idrett som innlemmer benkesitting som en del av det sportslige opplegget. For nesten uansett når på døgnet man går bort til Sukkevann Frisbee-golf bane så er det heldigvis andre der. Mange andre. Og det betyr at vi, ved de ulike utkast platåene, TEEene, må vente til de foran er ferdige. Og det er der benkene kommer inn. Riktignok av den harde sorten, men sofa med pledd er kanskje for mye for langt. Det får vi vente med til vi kommer hjem igjen. Og venting er en sosial ting her i de ødelagte barkers skog. Vi deler våre elendige erfaringer og talent med de som har godt talent og eminent teknikk. Egentlig tror jeg vel at jeg har kjøpt kun slike mandagsbrett. Feilproduserte uten mulighet til å bli kastet der de skal. Derfor kan ikke jeg beskyldes for mine høye poengsummer i en sport hvor minuspoengene teller. Det er en sosial sport. Mye latter og frustrasjon og enda mer latter på grunn av frustrasjonen. Alle vi treffer i våre benkesliter perioder er hyggelige. Helt topp. Skulle bare ønske jeg traff like mange hyggelige kurver som folk.

Ønsker du en lavterskel sport. Litt skog. Litt benk og litt skravling på lavt nivå er kanskje dette noe for deg også.

Vakkert i Kristiansands skoger. Så var det tid for tåkeprat og blaude konsonanter. Kristiansand har mye fint å by på for oss som liker litt skog og bark og lyng og sånn. Eller “ting tang” som barnebarnet ville sagt. All ære til dem som setter opp skilt og kart og tusler rundt i skogen og merker litt blått på trestammer med jevne mellomrom. Det gjør at oss lavterskelmenn uten stedsans kan bevege oss inn i skogen i mørke og tåke. Fortsatt med et håp om å vende hjem. På slike turer løser vi verdensproblemer. Alt fra de globale klimautfordringene til hvordan vi skal få satt en propp i Putins kanoner. Det dumme er at i det vi kommer ut av skogen finner vi ut at vi ikke har det rette kontaktnettet eller de rette økonomiske forutsetningene for å sette våre løsninger ut i livet.

Turen til Brattefoss er fin etter noen dager med regn. Fossen frådet i det siste lyset av dag. Ferden gikk derfra og innover og videre innover og innover og tilbake over Skaudeheia. En tur under kraftledninger som suser i tåka og ut til Varen som ikke leverte varen i dag. Utsikten gikk også her inn i tåka.

Et stykke inni der står det skilt om at stien ikke er merket de neste 300 meter. Aner jeg en liten konflikt i det fjerne???? Stor og fin sti, men ingen blåflekk på trærne.

En tur som kan anbefales selv i fuktig klima.

Hill, hill nok en gang til Tveit Turlag som viser vei.

http://www.turloyper.no/

Høsten er fin i Kristiansand. Det er fint om dagen. Fargenes årstid. De varme røde og oransje fargene som øker kjernetemperaturen i en ellers forfryst og forblåst sørlendingskropp er vakre. Soloppganger og solnedganger foreviges i de aller fleste mobile telefoner. For oss som står opp litt seint er det flott at det finnes morgenfugler med kamera. Jeg har søkt om å få soloppgangen utsatt til sånn i ti-tiden, men uten gehør fra oven. Så jeg har vel innsett at soloppganger får jeg overlate til andre og heller nyte bildene som legges ut av dette fenomenet.

Selv ser jeg ofte ned. Ser de små tingene. Ser naturens undre på bakkenivå. Og av og til bare flyktige former og fine linjer. Vi har også mye fint og smått å se etter i denne fargefine høsten.

Lyset i en dråpe vann på et døende eikeblad. En perfekt kontrast med den lille fluesoppen i et hav av grønt. Et aldrende klenodie i en stor garasje. Fortausmaleren som bomma på streken. Ospeløvet sin siste reis og kantarellens forbløffende evne til å glede en sopp-plukker.

Høsten er fin i Kristiansand. Nyt den.

En godt bevart hemmelighet i 21 år. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om sporten før i 2018. Men det er meg. Kristiansand Frisbee Golf klubb har eksistert lenge og banen på Eg ble visstnok bygget i 2010.

Nå er det folkesport. Det finnes baner over alt. På veldig få år har interessen eksplodert. Jeg begynte for et par år siden og har en bane i nærheten av huset. Det er alltid folk der. Smilende frisbeekastende unge menn og damer. Ennå flest menn, men flere og flere kvinner kommer til. 25 års jubileet til klubben ble behørig feiret med en fin turnering på en fin bane. Mye høy latter, mange NEEEEEI i skogen og flere lyder av plastikkbrett som klasker i trestammer. Men av og til hører du litt rasling i kjettinger og et WOW med påfølgende applaus. Mange er ufattelig flinke.

Selv har jeg etter mye øvelse og utallige ganger på banen klatret opp på nivå med helt nybegynnere. Men det at jeg er så elendig gjør det gøy å se et nivå som er høyt. Det var mange fine kast på jordene og i skogholtene rundt om kring på Eg. Det som er kult er at alle kan kaste og alle kan lære og alle som spiller er skikkelig inkluderende og fine. De gode deler teknikk-tips og løypevalg med oss med kastevegring.

Banen på Eg er akkurat passe lett og vanskelig på samme tid. Prøv om du vil. Det er gratis.

Flekkerøya lever og leverer så det holder. En solskinnsdag i September. Det var ikke akkurat daut på Daumannsholmen i går. Flere levende enn døde vil jeg påstå. Navnet fikk den visstnok etter noen stygge seilskuteforlis. De døde drev i land her. Ikke noe lystig minne akkurat. Ei heller så lystig den murbygningen. Det var tyske okkupasjonsmakter som brukte dette som messe. Flekkerøya hadde hele 5 tyske radarstasjoner. På Høyfjellet, Blåsthaugen, Daudmannsholmen, Okslehavn og Brattåsen. Paranoiaen var stor den gangen. Ufattelig hva de klarte å bygge i de få årene de var her.

Men dagen i går ble lystig allikevel. Turstiene var fulle av smilende turfolk på tur. Vinden var på vår side og like flau som en vanlig sørlending. Ytterst ute fant vi Flekkerøya camping. Der hadde alle telt-sneglene sjekket inn. Skikkelige backpackere. I alle fall i hodet på meg og mitt barnebarn. Og for å gjøre Flekkerøyopplevelsen komplett så vi noe langt der ute i horisonten der vi myste utover fra Flekkerøya Camping. Fullriggeren Sørlandet seig innover. Et flott syn.

Hjemveien tok vi gjennom skogen og deler av Kjærlighetsstien. Resultatet var en pose full av steinsopp og kantareller.

Takk Flekkerøya for at du ligger det du gjør og er det du er.

En ny morgen. En ny dag i Kristiansand. Et rykk i øyelokket. Et kremt og rullegardinen dras opp. Denne dagen starter fint. Som et maleri smiler vinduet til meg. Vakre penselstrøk gjengir Korsvikfjorden i all sin prakt. Stille og sol. Dagen våkner. Jeg håper den vil fortsette . Å være så fin. Å gi av sin stillhet og av sitt lys. Jeg liker ro og lys. Vannscooterene har gått i hi for vinteren og igjen kan hegren sitte foran sjøbua og nyte utsikten. Etter en særdeles våt gårsdag ser det ut som vi kan tørke både tøy og tanker i dag.

Ha en fin og stille dag.

Snegle i skogen og snegle i skoen. To helt forskjellige opplevelser. Gudd. Følelsen av litt travelhet i kroppen. Rekker jeg bussen? Jeg haster og ser på klokka. Jeg bruker sånn ca 7 minutter opp til busstoppet om jeg går fort. Jeg har 8 minutter på meg i det jeg åpner hytte døra og smetter i skoen som har stått på utsiden over natta. Det er jo sommer og det er jo varmt. Jeg er sokkeløs i det tærne kjøres inn i skoåpningen.

Og da! Uante og overraskende ekle jysinger går fra området rundt stortåa på høyre fot og opp gjennom ryggraden og inn i lillehjernen. For innerst i skoen hadde en sleip tigersnegle funnet roen i løpet av natta. Og i og med at jeg hadde det travelt kjørte jeg min bare fot inn i skoen og nesten gjennom snegla.

Jeg rykka foten ut igjen før skjelvinga i kroppen hadde lagt seg. Tåa innsmurt i sneglestoff. Sleipt og slimete og kaldt. Det er ikke mye jeg synes er ekkelt. Men dette var det.

Jeg rakk ikke bussen. For det å vaske av seg sneglesaft er ikke gjort i en fei.

Skoene står nå inne over natta.