Kanskje kommer nissen? Eller? Syntes jeg kjente lukten av svidde meier og vrinskingen fra sliten reinsdyr. En ting er at julenissen kan hive på seg en frakk og bevege seg usynlig ute blant oss der han venter på lysshowet. En annen ting er kjøredoningen. Hans framkomstmiddel blir lagt merke til. Og reinsdyrbæsjen eimer. Selvfølgelig er vi beæret over at han finner tid til dette i en ellers travel tid. Tror det er fjerde gang jeg ser sleden der nede. Han sendte tidligere ut en forespørsel til oss om at vi ikke heller kunne vise juleshowet uti februar en gang. Han hadde litt bedre tid da.

Dette kunne vi ikke etterkomme selvfølgelig.

Jula siger på. Med alt hva den har av deilige dufter og smaker og syn og opplevelser. Jula er en knakende fin tid. Forventninger innfris og vi drømmer om snø.

Jeg liker den Julestemningen som går utenom stress og mas. Julestemningen som bygger på tradisjon og som  varmer både sjel og kropp. Det kan være lukten av et ekte juletre. Det kan være å tenne et adventslys selv om en ikke er troende. Det kan være en litt klein, men fantastisk, barnehagebakt pepperkake. Det kan være Askepott på TV. Det kan være lyden av en kjent julesang. Tradisjonene er mange i tiden vi er inne i. Jeg liker dem.

Selv ikke en krokodille med skjerf, lue og votter som skyver en spark full av presanger skal få meg vekk fra julestemninga. Kun 499,-.

Et Hageland her i byen har konvertert til Disneyland og gjør sitt for å knekke en tradisjonsforfølgende julestemningsmann som meg. De jobber hardt med julestemningsdempende produkter, men jeg lukker øynene og går utenfor. Der har de fortsatt juletrær som lukter juletrær. Jeg glemmer heldigvis fort Sjiraffen som sitter på kjelken sammen med en snømann.

Lurer egentlig litt på hvem som kommer på disse tingene. Han eller hun som plutselig sier; “Jippiiii. Nå har jeg det! Vi lager en Sjiraff som sitter bak en snømanngutt på en kjelke.” Og så lurer jeg på hvem kollegaen er til denne personen. Kollegaen som sier; “Det var en god ide! ” 

Nei. Takke seg til nisser og nek.

Sviktende publikumstall på grunn av publikum som ikke kommer. Supporteren er lagets 12. mann sies det. Og det er sant. Tiljubling fra fulle tribuner kan løfte et lag og lage glede og selvtillit langt inni spillernes hjerter. Personlig er jeg altfor lat til å være fotball-tilhenger. Egentlig beundrer jeg litt de tilhengerne som følger sitt lag i tykt og tynt. Men de blir færre har jeg skjønt. Og jeg er i alle fall ikke en av dem. Har ikke vært på Sør Arena i det hele tatt. Jeg registrerer hos mine mer fotballinteresserte venner at Startsupportere er en smått utdøende rase. En gang var det 14448 tilskuere på stadion og så på Start spille mot Viking. Det er 12 år siden. For litt siden spilte de mot KFUM. Da var det 2615 tilskuere. Og i går var det en viktig opprykkskamp på stadion. Da var det 4013. Men jeg så et skilt uti sørlandsparken.

Der kan tilhengere leies.

Kanskje det var noe?

Og ikke bare i overført betydning. Fargelegg kirken! Det var oppfordringen til barnehager og skolefritidsordninger rundt om i Kristiansand. Tegnekonkurransen ble sendt ut av vårt velduftende bakeri GEHEB. De er med på laget når vi lager ekstra julestemning på øvre torv i Kristiansand. For andre året får vi lov til å bruke selve fasaden på vår flotte kirke til å spre litt julevarme og litt julemoro til store og små. Tegnegleden og fantasien til byens håpefulle står det i alle fall ikke på. Vi fikk en mange og masse og mye og flott. Blant alle de fine tegningene vi fikk inn har vi trukket ut tre som skal bli vist på kirka. Norges største barnetegninger! Vinnerne får dere se på premieren 12. desember. I mellomtiden kan dere kanskje finne fram et barn eller barnebarn og besøke skøytebanen eller julebodene eller hele fine Kvadraturen og rett og slett bare glede dere til juleshowet.

Han kom seg aldri opp til toppen. Busstoppet jeg vanligvis bruker er på en bakketopp. Jeg står og skuer på bilene som kjører forbi og på el-syklene som ubesværet forserer den lange bakken og på barn på vei til skolen på sine sparkdrevne sparkesykler. Og i dag så jeg en gul prikk langt nede i bakken. En mann kom løpende oppover. Ikke så fort, for det er en lang bakke, men han løp så godt han kunne. Men før han nådde toppen stoppet han. Han snudde og gikk nedover igjen. Ut av syne. Men plutselig var han der igjen. På vei oppover bakken. Løpende. Han kom nærmere og nærmere. Faktisk litt lenger enn forrige gang. Men så stoppet han og snudde og gikk nedover igjen, ut av syne. For tredje gang kom han oppover. Kanskje han hadde tatt bedre fart denne gangen.  – – – Men nei. Han kom seg ikke opp til toppen nå heller. Han snudde igjen. Stakkar. Jeg gikk nedover bakken neste gang jeg så han kom oppover. “Jeg skal gjøre en god gjerning og hjelpe han det siste stykket opp til toppen,” tenkte jeg.

Men i det samme kom bussen min så jeg måtte hoppe på den. Fra bussvinduet så jeg at han nok en gang måtte gi tapt og snu.

“Han ender sikkert opp med å gå rundt,” tenkte jeg.

Skru opp lyden. Det er nesten for fint til å være sant. Tomm spiller piano. Jeg er åpenbart et naturtalent. Vi fikk oss piano for et halvt år siden. Det var egentlig til barnebarnet. Han går og tar pianotimer og spiller i band og har litt musikalsk talent som ingen DNA analytiker skjønner hvor kommer fra. Generasjoner med tonedøve og passgangdansende slekt burde ikke fremavle en liten gutt med musikk i hodet. Men han sitter nå der. Han hører en sang en gang og så spiller han den selv. Ganske fantastisk. “Prøv du Bestefar” oppfordret han. Det viser seg at jeg er en ny liten Bach eller Beethoven. Det kom bare. Tangentene fulgte fingrene og pianoets små strenger sang lykkelig tilbake.

Jeg visste at jeg har talent for å tegne. Men jeg visste ikke at jeg også kunne spille piano.

Jeg vet det dessverre fortsatt ikke. Vi hadde en pianostemmer i huset i 5 timer. Nå er pianoet tipp topp og lyden fantastisk. Dessverre ikke med meg ved tangentene. Det eneste jeg kan er Fake News.

Jeg har lyst på en ny lyslenke nå før jul. En slik som kan være ute i all slags vær. En slik som lyser opp på utsiden av huset slik at jeg kan se den hver gang jeg parkerer bilen og løper inn i huset. Naboen kan se den hele tiden fra sine vindu. Kanskje jeg skulle spørre han om han liker det. Han ser det jo mye mer enn meg. Det er jo han og tilfeldig forbipasserende som burde avgjøre plassering, lengde og styrke. Så hvorfor har jeg egentlig lyst på denne nye lyslenken før jul som jeg nesten aldri ser. Lyslenker er jo fine, men . .. . trenger jeg en til?

Skulle ikke jeg forbruke litt mindre. Skulle ikke jeg delta i å begrense verdens forbruk bittelitt. Kanskje nå er tiden. Kanskje denne ekstra lyslenken er noe jeg ikke trenger. Det er jo ikke antall meter lyslenke som definerer hvor fint jeg har det i julen. Antall meter med lyslenke betyr ikke at huset blir finere. Jeg synes litt for mange har litt for mange meter med lys. Jeg tror kanskje Norge ligger på forbrukstoppen av lyslenker.

Jeg tror jeg dropper den ekstra lyslenka selv om jeg har råd. Jeg er en superrik vestlig mann med hus og bil og hytte og jobb og et loft fylt med ting jeg ikke bruker. Riktignok sorterer jeg alt og tar bussen til jobb og jeg tror det hjelper. Men bare det at jeg bor i Norge betyr jo at jeg er en av verdens verstinger i forbruk. Forbruk av alt. Min måte å leve på opprettholder et veldig høyt produksjonsnivå av lyslenker til jul og jeg er til og med en av dem som slår av lyset i rommet jeg går ut av for å ikke bruke strøm unødvendig.

Det er fint å pynte hus med lys. Men ikke med en kilometer med flomlys.

Jeg tror jeg får en like fin jul uten den ekstra lyslenka.

Å være bowlingkjegle er et tøft liv. De er født inn i en verden hvor bowlingkulene kun ønsker å knuse dem. Det opplever mye skader og tilbringer store deler av det korte livet sitt på sykestua hvor de mottar sistehjelp. Med en medfødt lav smerteterskel ser hverdagen mørk ut for en bowlingkjegle. Nervøsitet og angst er utbredt blant kjeglene. Selv om de lever voldsomt i bowlinghallen er  bowling-kjeglene egentlig som oss andre. De drømmer om et bedre liv. Et liv uten så mye skade. Et liv uten bowlingkuler. Et liv hvor de heller kan brukes til ringspill eller fotballbanemarkører. Et liv uten smerter og medisiner.

Men enn så lenge er de født til å bli knust. Det eneste de finner trøst i er sang og dans.

Vi lager film på jobb. En barnefilm. En morofilm. En animasjonsfilm som både ruler og ruller. Alle som bor i den verden vi har laget er baller. I alle former og størrelser. Og alt som hører baller til. Det er bowlingkulene som bestemmer i byen og de er ikke akkurat venner med bowlingkjeglene. Vi testet ut ting i 3D og ser om vi kan få baller til å leve. Om vi kan få kjegler til å vise følelser.

Det er en ganske fantastisk jobb jeg har.