Det er litt stas og jeg blir litt stolt. VisitNorway har laget en liten julefilm fra Kristiansand. Filmen gir litt av den gode stemningen vår fra Julebyen Kristiansand. Litt av alt det gode fra den fine byen. Og filmen begynner og slutter med noe vi har laget. Vi i Bigwig. Litt stolt blir en jo. Juleshowet på Domkirken blir vist. Og da vet vi og at andre liker det vi lager. Julestemning handler om noe annet enn ElleVilleDager på Senteret, eller SuperSvartMåned og enda blakkere fredager og salg og bankkort som lukter svidd. Det at vi har klart å lage en liten pause fra alt dette, takket være Kvadraturforeningen, er et lite stykke magi. Det er så godt å få den gode følelsen i blant. Bare ro og undring og glede.

Ha en ellevill rolig juleforberedende tid alle sammen. Og trenger du å få laget litt julestemning så kan vi i Bigwig muligens bidra.

Nettsiden finner du her:

https://www.visitnorway.no/reisemal/sorlandet/kristiansand/

Senk trøkket. Dere tjener på mitt overforbruk. Dere tjener på å sette opp trykket. Dette er et manneproblem. Eller . . . Sikkert også et dameproblem. Problem for alle som velger å barbere seg med barberskum eller barbergel og barberhøvel. Det er et overforbruksproblem som barberskumprodusentene nyter godt av. For inne i de fine boksene med barberskum og gel et det også litt trykkluft. Dette trykket sørger for å sprute ut barberskum/gel i hånden din i det jeg presser ned utløsermekanismen på boksens topp. Problemet her er sammensatt. Det handler om trykk og timing. Dette i seg selv er en utfordring tidlig om morgenen. For i en semivåken tilstand foran speilet hvor jeg bare skimter mitt eget speilbilde kan det være en utfordring å trykke akkurat mykt nok på barberskumboksknappen. Vanligvis ender det opp med barberskum nok til å kunne barbere 2-3 stk. Erik Hivjuer. Trykket i boksen er for stort rett og slett. Det skal bare en bitte liten dytt til for å få nok skum ut i hånda. Og jeg trenger ikke mye barberskum for å dekke mitt lille skjeggstubbansikt.

Så kjære barberskumprodusenter. Bidra til mindre forbruk. Senk trykket.

Jeg var trengende en liten stund i Flåm. Men ikke lenge. Flåm er skapt for de som må på do. Flåm er fult hele sommeren og alt er lagt fint til rette for alle turister som må på do. Jeg fant den lett og smilte stort i det jeg åpnet dodøren. Skiltet foran meg antyder hvor mange av turistene kommer fra. Kulturer og vaner er forskjellige i verden. Også hvordan vi går på do og hvor dopapiret havner. Det fine er at det antyder at det er veldig mange besøkende fra andre siden av planeten vår. De tar turen.

Og Flåm er verdt det. Selv i oktober.

Noen ganger er det fint å løfte hodet sånn ca ved Rundingen og stille inn sidesynet sørover. Vri hodet litt og se ut av bussvinduet. Fram til nå har kroppen vært i en semizombi tilstand i bussetet. Jeg løfter hodet.  Ikke fordi rundingen og veien nedover er så fin, men i påvente av hva som kommer. For sånn ca akkurat på denne tia på året står sola litt seint opp. Akkurat som meg. Og sånn ca akkurat denne tia på året så møtes vi, sola og meg på Thygesonds Minde, på Lundsbroa. Den sender sine første stråler til meg like før jeg når kvadraturens faste grunn. Det er et flyktig øyeblikk, men fint.

Nok til å gi en god start på dagen.

Vi klager som om vi finner glede i at alt ikke er bra. Om vi ikke hadde hatt noe å klage på hadde i alle fall alt vært bare dritt. Og når alt bare er dritt kan vi jo klage litt mer.

Vi skal se opp for gleden. Jeg ble minnet på det her en dag. Et bilde på en vegg ba meg se opp for gleden. Folk kan jo tro jeg er fornøyd. Bedre at jeg er misfornøyd, sur, misunnelig og skeptisk. Jeg vil heller baktale enn framsnakke. Jeg vil at folk skal syntes synd på meg, heller enn at jeg syntes synd på dem.

Jeg synes det er rart at de mange av oss liker å klage mer enn vi liker å rose. Vi klager over regnværsdagen mens vi tar oppholdsdagen for gitt. Vi klager den dagen bensinprisen er på sitt høyeste, men glemmer å smile den dagen den er på sitt laveste. Vi klager som om vi finner glede i å være litt sur.

Det gjenspeiler seg rundt oss også. I pressen skriver de heller om ting som går feil og kan irritere meg enn om ting som kan gjøre meg glad. Og i påfølgende kommentarfelt kan vi dyrke vår misnøye. På nettet kan vi være så bedritne vi vil og vi kan klage på alt og alle uten å vise ansikt.

Skiltet som jeg så fikk meg til å tenke på alt dette. Vi skal se opp for gleden. Men ikke som et fareskilt. Det skulle vært et påbud. Jeg skal se etter den og ta vare på den. Jeg skal vise den og gjøre andre glad.

Det fine med dette fareskiltet jeg så på en betong vegg i Kristiansand er at det er like ved en undergang. Undergangen er påmalt fine sommerfugler.

Jeg stod der og smilte. Siden jeg gikk rett inn i undergangen kunne jeg like vel være glad.

Det er et godt hus. Det kan anbefales. Underlig nok er det til salgs. Det er ingen som bor der akkurat nå. Ingen små barn som hopper høyde på gressplenen bak huset. Ingen voksne som plukker frukt fra trærne. Ingen som studerer pinnsvinene som bor i muren ved mammas fine hage. Ingen tenåring som tar med kjæresten hjem til mor og far for første gang. Ingen storebror og ingen lillebror. En gang var det vi som fylte huset og hagen med liv og lek og latter og moro. Men det er litt rart at nye liv skal vokse i huset. For huset har liksom alltid vært der for oss. Helt siden jeg var 4 år og flyttet inn sammen med mamma og pappa og storebror. Oppveksten vår var i det huset. Det var dette som var vårt hjem. Etter hvert ble huset stillere. Vi flyttet ut. Først min bror. Så meg. Så forsvant pappa og nå har mamma flyttet til et enklere sted.

Huset er tomt og klart for en ny familie.

Det er et barndomshjem som nå er til salgs. Det skal nå bli barndomshjem for nye barn. Det var et godt sted å vokse opp.

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=158189836

Jeg trodde det ikke før jeg så det. Fra min semisovende sløve morrabusstilstand bråvåkna jeg. Faen! Hva skjer! Blikket festet seg på noe utenfor bussen. Jeg hadde bare sittet på bussen noen få minutter. Vi var ikke kommet lenger enn et par stopp på min ferd mot byen og en ny arbeidsdag. Det var et urovekkende syn som lyste mot meg. Det må ha skjedd i løpet av natten for jeg så det ikke i går. Noe prematurt, noe forut for sin tid. Overrasket ble jeg, selv om synet var, og er forventet. Men ikke nå. I september. I fjor bada vi på denne tiden. Faen.

Brøytestikkene har kommet.

Kanskje den nye veisjefen er fra Tana.

Som Kristiansander vil jeg ha meg frabedt slike installasjoner i september.

Får håpe der er gatekunst.