Jeg har gode naboer. Naboer jeg liker. Tror de liker meg også. Naboer som tusler over plenen og slår av en prat. Naboer som tusler over plenen og ikke slår av en prat. Vi trenger ikke alltid prate. Det er godt bare å vite at de er der. Jeg mater kattene deres mens de er på hytta. De tar inn posten vår når vi er vekk. Vi respekterer hverandre og ser hverandre. De forteller om sine planer og vi forteller om våre. Jeg tenkte på mine gode naboer når jeg gikk forbi et nabolag på lund. Et av de gamle ærverdige. Der hagene er pene. Tujaene digre og epletrærne gamle. Husene er store og tradisjon og historie oser fra området. Hvitt og pent og satt. Og der. Midt mellom disse gamle hvitmalte husene stod det en bod. En fin bod som ønsket å bli sett. Boden fikk meg til å tenke på mine naboer. For med boden foran meg tenkte jeg på godt naboskap. Denne boden trenger godt naboskap. For denne vesle boden kan muligens beskrives som ekstrovert. En bod som ikke ønsker å passe inn i det etablerte. En bod man må venne seg til. En bod man må tåle. Fargevalget overrasker og utfordrer naboer. Gode naboer tåler slikt. Jeg vet ikke hvem som bor der og vet ikke historien men det var gøy å se. Fargerikt felleskap er godt. Og hva er vel bedre enn å sette seg ned på en rosa benk med en god nabo og ta en kopp kaffe i solveggen på en knallgrønn bod. Håper de er gode naboer.

Jeg er en busser. Jeg går søvning til bussholdeplassen hver morgen. Jeg rekker ut min hånd og stiger på. Jeg sier god morgen til buss-sjåføren, finner et sete og fester min sikkerhetssele. Hver dag gjør jeg dette og har gjort det siden bussene var gule. Så ble de blå. Og for en tid tilbake ble de hvite. Nytt buss-selskap. Nye fine hvite busser. Mer miljøvennlige busser. Før satt jeg i halvsøvne helt til jeg gikk av. På de gule og blå bussene. Det går ikke lenger. De nye hvite bussene har en antitrøtt funksjon. De har innlagte spasmer. Noen store og noen små. De rykker og napper hele veien til jobb. De stopper selv om ingen har trykket på stoppknappen. Og så rykker de til. Umulig å være søvning. Det er mye stopp og stans om morgenen. Mange skal på og så skal mange av. Og innimellom er det kø. Det funka på en måte fint før. Rolig stopp og rolig start. Men de hvite bussene som egentlig skulle fraktet meg på skyer til jobben gjør ikke det. De rykker og napper i gang. Men det skal de ha; de får meg våken. Og billettsystemet er så ofte ute av drift at det er ganske ofte gratis å ta bussen. Og hvitt er jo fint.

Pianoet bak butikken på Homstean. Hva er historien her? Som historieforteller stopper ikke hodet helt. Jeg ser og assosierer litt for mye noen ganger. Derav mitt tomme blikk. Et enkelt piano stod på grusen, inntil veggen, bak butikken på Homstean. Bygda med det rare navnet. Et navn jeg ikke klarer å assosiere noe som helst til. Rent bortsett fra homofile tær. Men slik er det ikke med pianoet. Da fylles de tomme tankene. Det er vakkert og gammelt. Et levd liv. Det er underlig å bli stående slik foran et forfallent objekt og bare se. Det er godt, men underlig. Det var så høstvakkert på en måte. Kanskje har pensjonerte enker sunget i falsett på bedehuset akkompagnert av dette pianoet. Kanskje har noen fnisete 12åringer lært sine første melodier på dette pianoet. Kanskje de ble kjærester. Kanskje det satt en kommende konsertpianist her en gang. Noen har elsket det og noen har hatet det. Eller kanskje det gikk i stykker som nytt og stått bortstuet på et lager i lang tid. Men det siste tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror dette pianoet har lagd mye fin lyd og toner til allsang og salmer på bedehuset. For Homstean har vært en gudstroende bygd. En gang en del av Øvrebø kommune. Nå en del av Vennesla. Jeg tror de som spilt på pianoet håpte på at rånere i fra gårdene innaførr i gamle Volvoer ikke skulle råne akkurat i kveld. Jeg tror mange har smilt rundt dette pianoet. Jeg tror det har gledet mange, lenge.

Før var det langt vekk til Homestean. Nå er det nært. Og jo mer du kjører fort forbi jo saktere kjører du. For det er jo ganske fint der. Landlig og frodig og nærbutikk og fotballbane og bedehus. Fantastisk turterreng overalt og akkurat langt nok vekk fra Kristiansand til at det er langt nok. Og det bygges mye ut der oppe. Nye hus på hauer og knatter. Mange nyter nå det gode liv på bygda.

Og asfalten er angrepet av Spolorm og Rånepest. Kanskje litt antiparasitt er på sin plass.

Som resultat av min undring fikk jeg svarn;

Allan Tharaldsen .  Takk for lune Tommetanker rundt stedsnavn og piano. Homstean betyr steane ved gården Homme. Ei ste er en grasslette ved bekk eller vann. 

Heia Knut Arild Hareide. Han er en spe kristenpolitiker som har fått tyngde om dagen. Med rak rygg foreslo han noe jeg ikke skjønner er en selvfølge. Selv er jeg en politisk analfabet vokst opp i en overmetta kristen landsdel. Akkurat det har jeg ikke tatt nevneverdig skade av. Ei heller blitt spesielt velsignet av. Jeg bryr meg ikke mer om politikk enn at jeg leser et innlegg i ny og ne og ser på en politisk debatt i reklamepausen på Transformers. Og litt får jeg med meg i sidesynet. Mennesker jeg møter gir også inntrykk og min oppvekst med ulike venner har satt spor. Så selv om jeg ikke kan mye politikk så stemmer jeg ved alle valg. Jeg stemmer etter hjertet ikke statistikk. Jeg kan lite om vippeposisjoner og husking. Ikke annet enn at begge finnes i lekeparker. Jeg velger side etter hva jeg føler er essensen i partiet eller personen det skal stemmes over. Jeg stemmer det jeg tror er rett.  Politikk er et spill og politikere er gamblere. Alle er troverdige helt til de ikke er det lenger. Og alle kan lett snakke meg i senk. Enten de er Frp eller Røde eller Grønne eller AP eller Kristne. Alle kan mer enn meg. Jeg kan ikke nok i noen saker til at ikke alle de på stortinget kunne ha overbevist meg om at de har rett. Derfor søker jeg etter det jeg oppfatter som essensen. Essensen av en sak eller parti. Allikevel. Hareide overrasket og gjorde min verden litt lettere. For jeg har egentlig alltid undret meg over at essensen i KRF kan matche essensen i Høyre, eller enda mer underlig essensen av Fremskrittspartiet. Jeg har liksom alltid oppfattet kristenverdiene som “vi” og “deg først”, og ikke “meg først” og “de”. Og i min verden er de partiene som noen kaller venstresiden de som jeg legger i kategorien samlende og inkluderende. De som jeg mener ønsker det godt for alle før enkeltindividet. Så mens de blå partiene nå kappes om å vise hvor kristenvennlige de er, og sørlendinger er i sjokk og folder sine hender, sitter jeg her og føler liksom at Kristelig Folkeparti endelig har funnet veien.

Heia Hareide.

Men siden dette er Kristelig Flokeparti  i sentrum tror jeg fort de går seg vill igjen.

Krabber blir fengslet uten lov og dom. Om de bare er sultne nok blir de bura inne. Innestengt på livstid gjerne. Og er de riktig uheldieg kommer det ei diger bøllekrabbe inn i samme cella. Kødder du med den knekker og knuser den noen av beina dine. Uten bedøvelse. Etter endt soning blir de løfta ut av sitt fengsel og inn i en verden hvor den nesten blir kvælt. Bare nesten. De overlever torturen en stund, kanskje noen timer. Men hva er vitsen med å overleve torturen for ei krabbe. Det som venter er ennå verre. De blir etter hvert løfta opp etter beina og senket ned i kokende vann. Kokt levende. Ihjelkokt. Gudd. Rått og brutalt men sant. Ihjelkokt krabbe.

Jeg står i Markens med et smilefjes. Et ekte et. Og en aldri så liten tommelopp. Jeg føler meg som en emoji. Jeg var på vei til jobb da jeg stoppet opp og så et sikkert høst-tegn. Egentlig et sikkert vår-tegn også men siden det nå er oktober regner jeg med at det er høst. Jeg så en truck med ei blomsterkasse. Jeg så en tilhenger med fire. Og et smil bredde seg i fjeset. “Så fin byen vår har blitt,” tenkte jeg. Den trucken og den tilhengeren må kjøre mange ganger for å tømme byen vår sommerens blomsterkasser. De har stått over alt i gatene. Huseierne lager fine bygg. Kommunen lager fin blomster-by. Og torvet er fint hele veien til det slutter. Jeg står og smiler og ser en sommerdag inni hodet mitt. T-skjorter og shorts. Soft-is og sandaler. Cruise-turister med utbrettkart. Og blomsterkasser. Vi har hatt en finfin sommer i en finfin by. Takk for alle blomsterkassene. Takk kommunen.

En god venn sendte meg en melding; “Øl?”. Vi vet begge hva dette innebærer så jeg svarte med et enkelt; “Alltid.” Neste melding fra han var noen timer senere; “Hvor?”. Jeg svarte; “Patricks. 9.” Hvorpå han var taus til jeg fikk meldinga; “Bussen.” Jeg svarte; “ÆÅ”. Som du skjønner er vi ikke særlig tastesalige noen av oss. Men vi gledet oss begge to. Vi møtes av og til og drikker øl og skravler og forteller hverandre om liv og levnet pluss en masse pissprat. Min venn sier alltid han må hjem tidlig, men han sitter alltid ved siden av meg på siste nattbuss hjem. Vi tar et par øl her og et par øl her og treffer noen kjente her og ingen der. Vi smiler og ler og er trygge gode gamle karer på byen. Ofte ender vi opp på hver vår krakk ved siden av hverandre innerst på Bakgården Bar. Der har vi sittet nok ganger til at bartenderen og min venn kan diskutere litt irske og skotske tradisjoner. Vi ser på folk som ser på oss. Vi prater med dem som trenger seg fram mellom oss til baren. Alle de som skal slukke sin tørst. Alle de som bare skal bli bittelitt fullere. Vi ler mye og ser mye. Vi undres over jentegjengen som hiver i seg tequilla-shots. Vi undrer oss over hvor flink, rask og tålmodig en bartender er. Vi ler av mannen som presser seg inn mellom oss og roper høyt; “To drinker! Samme hva.” Vi sitter der til klokka tar oss igjen og vi tusler opp til bussen. Min venn prater med alle og kjenner mange. Han var lærer for lenge siden og de som var små elever for lenge siden er småbarnsforeldre selv nå. Vi treffer alltid noen av dem også på byen en lørdagskveld. Vi hadde en god kveld på byen. Akkurat fulle nok. Akkurat søvnig nok. Akkurat tidsnok hjem og i seng. En helt usedvanlig god kveld ute med en god venn. Det blå øyet fikk jeg ved et uhell på fotballtrening kvelden etterpå.