Heilt Vilt Kjedelig
På Sørlandssenteret står det en karusell. Dette er en avbefalt karusell. Den må være det dølleste av det dølle. Den er testet av 2 søstre jeg er bestefar til. Jeg stod kun for finansieringen av prosjektet. Mine hardt tiltjente midle ble i dette tilfellet sløst bort på en innretning som så moro ut. I alle fall for den aller minste. Vi over 7 var skeptiske. Men det artige utseendet bedro. Det fargerike ytre skjulte noe som var seigt som gammal gjørme. Treigt som en skilpadde uten bein. Denne karusellen er bygd for de som ikke vil ha det moro. “Skal jeg allikevel ha det bånn i bøtta i tre minutter kan jeg like gjerne sitte på den.” ” Skal jeg slå hodet i veggen. Spise råtten kompe? Eller ta den karusellen?” Same, same. Forbipasserende småbarnsforeldre så stygt på meg. “Er det nå nødvendig å utsette ungene for noe slikt? Her er det en bestefar som plager sine barnebarn”; tenkte de nok alle sammen.
Den så ikke moro ut før jeg hadde speeda opp filmen til 16 ganger virkelig hastighet.
Det er så inni Helgolands irriterende at kona alltid har rett. Selv når hun tar feil har hun rett. Og sant skal vel sies. Jeg tar mer feil enn henne, så hun vinner på retthets-statistikken. “Det var det jeg sa”, sier hun til en slukøret mann. “Har du virkelig glemt det,” sier hun, mens jeg driver MR på meg selv. Men i går tok jeg henne i feil. Hah! For i sommer sa hun til Merethe som kom og spiste middag på brygga sammen med oss. For øvrig den siste bryggemiddagen for sesongen. Hun sa; “Når det blåser innover fjorden er det alltid stille på brygga!”. “Her nede kan vi kose oss.”
I tider hvor moral og etikk ser ut til å forlate realitykonseptene fikk jeg en ide til en ny serie. En serie hvor en ikke ser hvor langt en kan nærme seg det totale moralske forfall .En serie som ikke krever minimalt med påkledning og maksimalt med tatoveringer. En serie som ikke foregår på strender og i hav og i paradiser i sydlige strøk. Et konsept hvor parring ikke er det viktigste. For her er tanken at en går inn i en setting som allerede er ganske langt nede i troverdighetstrappa. Et miljø som allerede er ganske dehydrert. Hvor sannheter snur seg etter vinden.Og handlingen skal ta plass i et hvitt hus i en viktig by i et stort land. Formålet her er å finne fram til det gode i deltakerne inne i huset. Lete med lys og lykter helt til en finner et snev av sannhet og ærlighet. Deltakerne er allerede stemt fram av et folk og befinner seg i huset. Det er blant dem at ærligheten skal ettersøkes og forhåpentligvis se dagens lys igjen.
Jeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd. Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.
Det var jo som en fortryllende invitasjon. Den lyste mot meg i vakkert og tydelig rosa; Bli Vakker. Gudd! Hvem kan si nei til slikt? Jeg som går med drømmer om en gang å bli å bli fotografert i annet enn motlys og stummende mørke. En gang skal noen snu seg etter meg for annet enn at jeg lukter rart. De skal synes jeg er vakker. Riktig smukk og ikke tjukk. “Lille speil på veggen der, kan du finne feilen her? ” Jeg spør dette spørsmålet til speilet hver morgen. Og hver morgen viser speilet meg en ny feil. Takk skal du faen meg ha, sier jeg. Alltid noe som kan forbedres. Dekkes til. Skjermes og skjules. Heldigvis har jeg korttidshukommelse og glemmer kjapt hva som er feil. Helt til jeg gikk forbi “BliVakker” på vei til jobb. Skulle jeg gå inn? Skulle jeg ta sjansen på å bli vakker? En som alle snur seg etter? Skulle jeg tørre? Jeg ble varm i kinnene og mine korte lasher vibrerte av forventning i det jeg elegant gikk mot døren til det forjettede land. Nå, endelig. Skjønnhet kommer utenfra, skulle bli mitt motto. Mine bryn skulle få noe å bryne seg på og min hud skulle forvandles. Pedikyr og manifoil. Skulle ikke spare på noe denne dagen. Kan du gjøre meg vakker? spurte jeg høyt i det jeg nærmet meg det magiske rikets port.
På TV ser vi på de som har valgt et enklere liv. De som bor der ingen skulle tro. De som velger vekk komfortens selvfølgeligheter. Vi gjør det jo selv. Et enklere liv. I alle fall om sommeren. Fra mai til september flytter vi inn på hytta. Det går mot slutten på det enkle livet nå. I september flytter vi tilbake til huset. Vårt enkle liv slutter der. Plutselig blir alt mye vanskeligere. For i huset har vi innlagt vann. Til og med varmt vann. På hytta har vi kaldt vann fram til ytterveggen. På huset kan vi gå på do og dusje og bade innendørs. På hytta har vi utedo og utedusj og skal vi bade må vi hoppe i sjøen. Huset vårt har varme i alle gulv. Hytta har aldri sett isolasjon. Huset er 115 m2. Hytta er 46 m2 stor. På huset har vi 2 flate meter å gå fra bilen til inngangsdøra når fredagstacofyllte poser fra meny skal inn. På hytta har vi 100 meter å gå fra bilen og 6-7 høydemeter. Huset ligger lunt til. Hytta ligger med havet mitt i mot. På huset har vi oppvaskmaskin, på hytta har vi meg.
“Æ møter meg sjøl i veggen!” – Kona fant et ark jeg har savnet. Ikke Noas men mitt. Arket har jeg tidligere fyllt med ord og uttrykk og feilsiterte sitater. Alt er selvopplevd og hørt. Kolleger og venner som i samtalens og diskusjonens hete fyrer av visdomsord og sitater for å forsterke et budskap.
Han har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.
