Så havna jeg under torvet jeg og. I denne curlinghallen av en parkeringskjeller. Det er så åpent og oversiktlig at jeg må passe på å ikke sovne bak rattet mens jeg parkerer. Bilen liksom bare sklir på plass. Gudd å fint. Hva som skjer under torvet forblir under torvet sies det. Men ikke her, for vi steg inn i en sitatmetta trappeoppgang . Vi gikk inn i heisen og mumlet “Beam me up Scotty”. Vet ikke om Scotty hadde noe med dette å gjøre, men vi seg allikevel opp til overflaten på behagelig vis. Til et torg som er blitt en stor småby verdig. Flott er det. Det er godt å gå på. Gode bygninger lyser mot oss og den vakre stillaskledde domkirken får fortsatt dominere synsinntrykket. Og på torget strålte barnebarna like mye som strålene som omkranset dem. Akkurat som Ari Behn hadde sin lysfontene har vi Kristiansandere fått vår. Vannstrålene lekte varmt og mykt med små barneføtter som frydefullt både elsket og fryktet vannet. Det er så gøy det tilfeldige. Vann som helt random blir sprøytet opp fra masse hull i torget er perfekt på en varm soldag. Blir jeg kliss, eller blir jeg klass. Det finnes ingen mellomting.

Torget i Kristiansand har blitt fantastisk flott. I alle fall for en dag. Åpningsfesten endte i en lukningsfest neste dag. Halve torget er igjen dominert av selvlysende menn. Jeg gleder meg til alt er ferdig og det eneste som lyser er fargene i fontenen. Byen vår får ennå en ting å være stolte av.

De kan det de gutta der. Eller jentan. Helt sikkert klar for litt seriøs festing. Jeg så egentlig ikke hvem som kom med bilen. De er sannsynligvis inne på omsorgsheimen i bakgrunnen og i vill gang med festinga allerede. Som tilbydere av feste-teknikk i verdensklasse burde de være et første valg for Palmesus, Russetreff og samlinger på messer og events i det ganske land. Lets PAAAAAARTY!

Jeg liker historier. Jeg liker å fortelle dem. Jeg vil lage den gode historien.

Jeg er privilegert som har den jobben jeg har. Å være kreativ historieforteller høres for mange slitsomt ut. Hele tiden finne på ting. Men tro meg. Det er det ikke. For jeg finner aldri på ting. Historiene ligger alltid der fra før. Av og til godt gjemt, men de finnes. De kommer frem når jeg lærer bedrifter å kjenne. Når jeg gjør Research om nye kunder. Historiene finner jeg når jeg får lov til å treffe mennesker i ulike bransjer og i alle type stillinger. Og alle har sin historie. For vi ser alle på den samme tingen, men på forskjellige måter. Det dukker opp Linjegymnastikk studioer over alt i disse dager. Enkelte vil kanskje det for sirkeltrening mens det nyeste navnet er CrossFit. Men er det ikke egentlig det samme. Bare fortalt på en ny måte. En ny historie tilpasset vår tid. Det er spennende å gå inn i en helt ny bransje for første gang. Det er spennende å få lov til å fortelle deres historie. Enten det er i en 5 minutters presentasjonsfilm eller en 20 sekunders kinoreklame. Det er spennende å delta sammen med kundene når vi skal lage messe-stands hvor besøkende skal bli lenge. Det er spennende å lage power-Points som skal få møterommet til å stilne.
Det er spennede å utforske ny teknologi og se hvordan en historie kan fortelles på en ny måte. Hvordan oppmerksomhet skapes i digitale flater og i nye medier. Det er spennende å fortelle historier og samarbeide med kolleger, byråer og kunder for at fortellingene skal virke.

Jeg er privilegert.

Jeg er ikke helt alene i dette landet. Ikke du heller. Jeg ser mennesker rundt meg hele tiden. Kvinner og menn. Helter og duster. Kjernedamer og skravlegubber. Jeg har også digitale flater over alt rundt meg og jeg kan lett se på deg uten at du ser på meg. Men. Du ser også på meg uten at jeg ser på deg. Vi vil alle bli sett.  Jeg vil også at andre skal se på meg. Jeg vil bli sett og verdsatt. Akseptert. Men ofte vil jeg  bli sett som en jeg  ikke er. Det samme gjelder sansynligvis deg. Jeg henger ut pynten på facebook og forteller om sunne interesser og store bragder. Jeg forteller om reiser og unger og katter og muffins og skoger og sopper. Jeg vil bli sett på som en kjekk muskuløs reisevant basehopper som samtidig er en handyman av dimensjoner og mestrer i tillegg kjøkkenets mysterier når han skal traktere sin vakre vellykkede familie. Det er tusen måter å vise hvem jeg er på. Men viser jeg meg selv? Det er ofte først når jeg må mene noe som er viktig. Ta stilling til noe som kanskje andre ikke liker, at jeg  holder tilbake. Det er så viktig at andre skal mene at jeg er bra selv om de ikke kjenner meg. Når jeg virkelig mener noe som kan påvirke andre mennesker er det skumlere å uttrykke det. Det blir vanskeligere å trykke LIKE. Det er da jeg ikke kommenterer.

“Hvilket parti stemmer du?”, spør jeg. “Nei, det er personlig”, er svaret. “Hva skal vi gjøre med tiggerne?”. “Hvor er alle asylsøkerne?”. “Dette vil jeg helst ikke mene noe om”.

Jeg er en treig søring, men jeg er allikevel troende til litt av hvert. Og jeg håper jeg viser meg her i denne digitale flaten som den jeg er. Jeg håper essensen av meg finnes her. Jeg håper den blir sett. Og om jeg er kjekk får andre avgjøre, men høydeskrekk har jeg og reisevant har jeg slutta med. Og er nesten muskel løs.

Det er Godt å kjenne. Kjenne på glede. Kjenne på sol. Kjenne på fjell, og trær og vann og venner og lunheten fra et bål. På seg selv kjenner en andre sies det. Jeg håper det. Av og til er det spesielt godt å kjenne.

Jeg kjenner Siw. Hun er det godt å kjenne. Og når Siw, nesten selvfølgelig, deltok på et rullekurs i Kristiansand (ikke spør), så var det kjempekos at hun ringte og inviterte seg selv og kjæresten til en kveld på brygga. Jeg kjenner også Andrew. Australieneren som er god å kjenne. Og når han og kjæresten fra Mexico også ville på brygga var det godt å kjenne den gode følelsen som kom. Og jeg kjenner jo Paul. Han er god å kjenne. Han er god til å klemme. Og når han også kom til brygga med kjæresten ble det ennå bedre. Og at han hadde medbrakt utsøkt middag til 8 var kvelden perfekt. Stemningen steg mens vinden løyet og mens skyenes rosa tilfredshet fulgte solen bak Langholmen satt jeg ved bålet og kjente på at akkurat disse rundt meg var det godt å kjenne. Både de jeg kjente fra før og de jeg lærte å kjenne denne kvelden.

Takk for besøket.

Og østers som forrett er oppskrytt. Venner er ikke.

Jeg må begynne å se igjen. Se med hjertet. Se med nysgjerrighet. Jeg må begynne å gå. Begynne å vandre. Begynne å ta med meg en brosjyre. Begynne å sette meg ned på en benk. Fortsette å kjøpe softis. Jeg må begynne oppdage ting på nytt. Jeg er glad i den byen jeg bor i og jeg er glad at så mange kommer hit. Alt de får se. Den dyre maten de kan kjøpe og den deilige atmosfæren som er gratis. Turistene kan gå på konserter og forestillinger, museer eller gatelangs. De kan legge seg bakover på fiskebrygga og tygge på ei Ræge. De kan ligge i Nupenparken eller dra med badebåten til Stokken. Det kan turistene gjøre. Men det kan jaggu meg jeg og. Og jeg skal bli mer turist. I dag hoppet jeg av bussen 5 stopp for tidlig og gikk på tvers og over kryss på vei til jobb. Jeg så hundre stykker ta morgenyoga ved bystranda. Jeg så ei gammel dame ta sitt morgenbad. Jeg så raske turister etterfulgt av skramlende trillebagger på vei til og fra ferien sin. Jeg så dovne frokoster og håndklær på ripa i Gjestehavna og den nye urtehagen i parken innenfor. Jeg så verdens fineste McDonalds og masse uterestaurantstoler som bare venta på slitne rumper.  Jeg så både byen og turistene våkne opp, gni seg i øynene, og smile til dagen. Alle smilte. Til og med de som liker å tegne på seg selv og andre og tidlig gikk inn på festninga hvor TattooConvention akkurat holder på. Jeg smilte jeg og, for det er en fin by jeg bor i.

Det er noe godt over den lille festivalen Måkeskrik. Det finnes noe ekte som skjer fra scenen og gresset i Bendiksbukta på Odderøya. Jeg har vært der før og skal gå der igjen. Og jeg var der i år. Jeg lå i gresset i timesvis med gode venner rundt meg. Ei øl i handa og fler i magen. Jeg hørte musikk jeg aldri har hørt før og kommer neppe til å høre igjen. Festivalen har en max-grense på 1000 om dagen. Når jeg var der var det litt over halvparten. I alle aldre. Barnefamilier, ungdomsgjenger, vennegjenger og folk som ville slappe av og nyte dagen. Ikke noe pes, ikke noe stress, ikke noe “se på meg”, ingen capser feil vei. De hadde laget menneskelig fotballspill og sørget for en egen barnekrok med lek og moro. Og køene fantes ikke. Rett og slett en fin festival som gjerne kan vokse og bli større, så lenge de klarer å lage den atmosfæren de lager. Takk for en fin festival.

Det var ting i mitt liv som hadde blitt tilsjasket av fett og urenheter. Jeg var bestykket med skittent bestikk og de hvite koppene var bare hvite på utsiden. Det var rett og slett på tide å stoppe opp og tenke over tilværelsen. Ta seg selv i nakken og dra seg opp av senga. Fjerne kaffekoppen fra høyrehanda og erstatte avisen med kosten. Det var på tide med et oppvaskmøte. Min flekkete fortid skulle renskes opp i og med boblende lyst og Zalo satte jeg over en gryte med vann. Min spesialitet ved komfyren. Det er fint med et slikt møte en gang i blant. Tidsklemma åpnes helt opp til det ikke er noe press igjen. Et kvarter senere var det ikkeindukjonskokte vannet klart. Vår komfyr er av slowcook-typen. Så også når vannet skal kokes. Og jeg stod ved hyttas eneste vask som kun er 40 cm fra innsiden av hytta og vasket opp. Kniver, skjeer, gafler og et koselig vinglass som var fylt med Mayas prosecco i går kveld. For ikke å snakke om koppen som min venn Paul drakk kaffe av etter å ha overnattet i sjøbua etter konsert med Honningbarna. Der var også skålen som hendene mine hentet chips ut av. Alt har en historie. Og når hodet mitt først er av en slik karakter at jeg kan stå ved en snart tom oppvask-balje og ønske at det var mer, så er en oppvask i hytteveggen ikke noe pes. Det var en fin oppvask og når alt det skitne er rent og skylt er det godt å vite at jeg senere på dagen kan sette det inn i skapet,- soltørket.