For en som har opplevd 80-tallets moter skal man kanskje være forsiktig med å sette spørsmålstegn ved dagens. Allikevel? Hva inni helsike er kult med å vise kroppens største ledd? Kan noen fortelle meg det? Det ser jo ut som halve byens befolkning under 20 har snubla uten å ta seg for. Det ryktes jo at det er sexy å vise litt hud. Men knær for faen? Hæ? Hva skjer til våren når det har vært en solfylt men kald mai måned. Når en varm juni plutselig kommer og folk trekker i shorts og korte kjoler så er det bare trynet og knæra som er brune. Hæ? Jeg skjønner ikke den moten. Men det kanskje har noe med aldringens erfaring å gjøre, man lærer etter hvert å være litt kritisk til seg selv. Da jeg var 18 gikk jeg med digre skulderputer. Jeg følte meg kul,- men var jeg egentlig det?

Og nok et tilbud jeg ikke forstår. “Butikkpakket Ost -30%” . Jeg stod og undret litt om jeg likte butikkpakket ost. Jeg ble litt usikker faktisk. Og så tenkte jeg på hvem som hadde pakket dem. Var det en av alle de ungdommene som jobber der, eller var det sjefen sjøl. Var det ho søte kassadama eller han kvisete hyllestableren. Og hva er fordelen med at den er butikk-pakket, og hvorfor er den på tilbud. Var det en av de ansatte som nøys under pakkinga? Framskyndet mugginga? Plutselig var det mange uavklarte spørsmål. Men som den lettlurte forbrukeren jeg er – gikk jeg inn og kjøpte ost. .

Det finnes så mange. En ufattelig rikdom av deilige og smakfulle ting. Myke og harde. I plast og på tube. Gamle og unge. Søte og salte. Til og med mugg er akseptert. Noen er rett og slett hårreisende. Det riktig bugner i ostehav rundt om kring. Ost er for alle, for det finnes så mange. I ostedisken går oster ut på dato og du får dem for halv pris. Dette selv om de egentlig var “verst før” og ikke best før dato-stemplinga. Noen av dem er laget for å lagres og blir ikke gode før lenge etter den påstemplede datoen er overtrukket. Jeg er ingen ostekjenner men jeg skjønner jo at de har ulike kvaliteter. Men tilbudet som virkelig gjorde meg nysgjerrig var det på bildet. Dessverre for butikken endte jeg opp med en Fabrikkpakket Ost til 100%.

Fint er det når de kongeliges understell spyles av de vakreste og mykeste stråler. Jeg antar at vannet er spekket med mineraler og andre bergarter samt smaken av duggfrisk eksotisk mango ispedd sørlandske tyttebær. At det i tillegg lyser i alle regnbuens farger gjør dette til en skikkelig royal opplevelse. Jeg så vel strengt tatt egentlig aldri sjåføren av denne bilen men jeg har mine suspekte mistanker. De peker mot representanter og onkler fra kongehuset. En ekte prinsesse. Det må bare være Märtha Louise som nesten klarte å reise inkognito til Kristiansand. Tenker fristelsen ble for stor når hun så vår nye lysfontene på torvet. Her kan hun slik sett bade i seg selv. Men hun får lov. I alle fall av meg.

Valget gikk ikke helt min vei. For å sei det slik. Mine bønner ble ikke hørt. Og det er så mye jeg ikke skjønner. Deriblant Krf sine bønner. Jeg er ikke troende selv så jeg tar sikkert feil. Men jeg skjønner ikke hvordan deres verdisyn passer bedre til Fremskrittspartiet og Høyre enn til de andre. Med slagord som Menneskeverd i Sentrum blir jeg forvirret når samfunnet vårt hardner til og forskjellene blir større. Hadde vi ikke fått det bedre om de gikk til de andre? Og hvorfor er Venstre til høyre. Et det rart vi kjører oss vill. Jeg surmuler nå siden det tydeligvis går flere av de hvite bønnene . De grønneste bønnene er ikke fullt så populære. Kanskje neste gang.

“Ikke fortell mamma at jeg jobber i reklamen, hun tror jeg er prostituert”. Det er et uttrykk som er lite flatterende for oss som jobber i denne fordrømmade reklameindustrien. Men det er litt sant også. Bransjen inneholder enkelte banditter som selger for å selge. Uansett midler. Jeg prøver selv å være ærlig. Mot meg selv og mot kunden. Jeg er til tider beskyldt for å være vanskelig av kolleger. Nettopp fordi jeg sier, hva jeg mener, er rett og riktig. Om det er det vet jeg ikke, men det er viktig for meg å si det. Ærlig mot oppgaven,- Alltid. Og det betyr av og til å lage løsninger som ikke er de mest innbringende for firmaet. Men for kunden. Det er jo kundens kunder vi skal påvirke. Ikke oss selv. Ikke kunden. Men de andre. Klarer vi det blir kunden fornøyd. Da blir jeg fornøyd. Og da jeg så denne reklameplakaten utenfor min lokale butikk kom disse tankene. Den sier egentlig ingenting. Allikevel vekket den min nysgjerrighet. “Smak forskjellen juice”. Tanken bak plakaten er muligens ikke så lang. Men den traff meg som potensiell juice-kjøper. Vel inne i butikken fant jeg denne juicen og kjøpte en flaske. Hvilken forskjell de henviser til vet jeg ikke, men god var den.

Det hardner til på øya. På Flekkerøya. Når jeg vokste opp var det kun ei ferje som gikk over fra fastlandet og ut til dette forjettede land. Og ferja var bare for oss besøkende. De fastboende kunne gå ut. De var velsigna. Det var verre med oss andre. Vi som sank. Vi kom drassende ut dit med ryggsekken full av synd og skam og av og til dans. Jeg hadde alltid en følelse av at det regna på brygga der vi steg i land fra ferja. Men det var ikke duskregn. Det var en svak overrisling av hellig vann som skulle rense oss før vi møtte de som bodde her. De var for øvrig lette å kjenne igjen. Det lyste over hodene deres. En liten glorie. Og husk; dette var før refleksluenes tid. De trengte ikke lommelykter der ute. De var lysfontener alle sammen. Men det var før tunellen kom. Da mistet øyfolket oversikten og det manntallet som alltid hadde vært der gikk i oppløsning. Tunellen gikk til og med helt ned i den mørke avgrunnen der det begynner å bli varmt før den igjen steg opp til overflaten og inn på øya. Vindusviskerne feide vekk renselsesdusjen og så var det gjort. Øya endret seg litt etter litt. Flere etternavn ble å finne på postkassene og familietrærne ble mindre. Det har nå blitt så ille at de har laget sitt eget kampsportsenter. Det er ikke lenger bare foldede hender der ute. Også knyttede. Men ser du nøye på bildene på plakaten så gjør de fortsatt korsets tegn.

I utgangspunktet er en katteutstilling noe for de spesielt interesserte vil jeg anta. Det er i alle fall ikke for meg. Katter? Gå rundt i Odderøyahallen og se på katter i bur. Rasekatter. Store katter. Fremmede katter. Huskatter. Hvite katter. Nakenkatter. Skogskatter. Siamesiske katter. Kort sagt katter i alle former og farger fra hele verden. Gå rundt mellom masse folk som bare snakker om katter og hvordan de kan avle frem de fineste kattene. Av og til en stand til en forhandler av kattesand, kattemat, katteleker og andre ting som passer til katter. Dette høres ikke gøy ut for meg i det hele tatt. Helt til min triste fantasi lot meg se hele seansen i et nytt lys.

Hva om K ble til P.

Hmmmm. Ny besøksrekord? Myke kattepoter og katter for en hver smak.

Dessverre har utstillingen allerede vært.

De fine rutinene er et vitne om trygghet og kjærlighet. Rutinene jeg har er enkle og jeg gjør dem hver morgen etter at hele kroppen og hodet har knirket seg opp av senga. Før jeg tar bussen til jobb.  Fra mai til det blir kaldt bor vi enkelt på hytta. Enkelt men fantastisk. Noen vil kalle det tungvint. Ikke jeg. Det første jeg gjør om morgenen er for egen del, av kjærlighet til meg selv. Jeg fyller vannkokeren halvveis opp og trykker på knappen. Vannet skal bli til en kopp pulverkaffe og til varmt vann i vaskefatet som står på benken under halvtaket utenfor. Kaffen skal jeg senere nyte mens jeg spiser 2 skiver brød med syltetøy og leser avisen fra i går. Den analoge. Og mens jeg hører lyden av vann som langsomt blir varmt setter jeg meg foran peisen og gjør noe for henne. Hun som fortsatt sover der inne. Også dette av kjærlighet. Jeg bygger pent opp en nøye planlagt errfaringsbasert stabel med bjørkepinner inne i peisen. Innimellom dem legger jeg en tenn-brikett.  Da er det bare for henne å tenne på når hun står opp. Og sammen med vannkokeren som jeg bærer ut, som nå er full av varmt vann, bærer jeg med meg kaffefilteret fra i går. Jeg sprer gruten ut over det vi til nød kan kalle en plen. Jeg går inn og legger et nytt filter i holderen. Slik at hun der inne bare kan fylle på kaffe og starte trakteren. Av og til glemmer jeg at jeg gjør det av kjærlighet og tenker stress, og uff og gjentakende kjedelig dritt. Det er da jeg enten må løpe med hodet først inn i steikepanna, hoppe ut i iskaldt vann eller rett og slett bare snu tankene. Det er rutiner. Jeg gjør det hver dag. Jeg kan gjøre det i blinde. Men jeg gjør det for henne. Av kjærlighet for hun der inne. Og jeg tenker noen ganger at; I dag er det første gang jeg gjør det. Og at hun sikkert blir glad.

Da blir jeg glad.

Nøkkelen til god hukommelse har jeg ennå ikke funnet. Jeg sliter faktisk med å huske på å lete etter akkurat den nøkkelen. Derfor ble jeg desto mer overrasket da to nøkkelknipper dukket opp på min kropp. Vanligvis inneholder mitt vesen, mine lommer og min sekk kun ett eksemplar av denne sorten. Ett knippe nøkler. I dag var det to. Hvor gøy er det? Det skaper jo kun uro i et ungt sinn. Og hva skal jeg med to nesten identiske knipper. Jeg trenger jo ikke å starte bilen to ganger, eller låse opp ytterdøren på huset om igjen igjen. Og hva jeg skal med to par bilnøkler. Jeg tar jo også bussen til jobb. For bilen står faktisk på hytta, der min kone er. Hun sa hun trengte bilen. Kanskje hun ikke trenger nøklene? De ble ikke nevnt, så kanskje jeg slipper unna? Hva tror du?

Grunnen til at disse to knippene nå befinner seg hos meg har nok noe med hukommelsen min å gjøre. Jeg vet bare ikke hva. Men jeg har en sterk følelse av at det å ta bussen hjem til hytta nå med en gang hadde vært et klokt valg.