De indre bygder er ikke så indre lengre. Det er rett og slett kort vei til der hvor det var lang vei før. Og der ingen skulle tru at nokon kunne bu vil nu alle bu. Sånn er det med Homstean. Ei lita bygd 15 minutter fra Kristiansand. Før kjørte vi fort forbi. For ingen kjente noen i Homstean. Denne dumpa av ei bondebygd med det rare navnet. Før var det langt vekk til dit. Nå er det nært. Og jo mer du kjører fort forbi jo saktere kjører du. For det er jo ganske fint der. Landlig og frodig og nærbutikk og fotballbane og bedehus. Fantastisk turterreng overalt og akkurat langt nok vekk fra Kristiansand til at det er langt nok. Og det bygges mye ut der oppe. Nye hus på hauer og knatter. Mange nyter nå det gode liv på bygda. Men på en tur forbi nettopp så jeg et problem. De har fått smitte. Asfalten er angrepet av Spolorm og Rånepest. Det er kanskje noen nyinnflytta som har dradd det med seg? Eller kanskje det er et resultat av enkle organismer som har kommet inn fra skogen. Uansett så er dette en plage for omgivelsene og tettbygde strøk. Det ser ut til at det kun har angrepet hovedåren og et begrenset område. Og smittekilden er usikker. Men finner de den bør den isoleres. Uansett er Rånepest og Spolorm er ei plage. De skaper unødig stygge omgivelser og bringer med seg lukt, forsøpling og skit. Så asfalten bør skiftes. Jeg vet ikke om innbyggerne på Homstean har funnet et middel som bekjemper denne plagen. Men jeg har hørt at spikermatter kan begrense disse utslettene.

Hva skal man henge på knaggene og hvor skal hengerne henge?  Samtidig med at min far tok turen over til den andre siden for noen måneder siden slutta han også å holde orden i sakene sine. Han overlot  ryddinga til oss. Og pappa var en samler. En underlig pinne i skogen. En skure liggende på bakken. Mye rart tok han med seg hjem. Og nå er det omvendt. Sakte men sikkert rydder vi han vekk. Tingene han fant rydder vi vekk. Og vi rydder skapene.

Klær og sko og jakker og dresser. Mye av det får et nytt liv hos andre som trenger det mer. Det er underlig å plutselig se ei skjorte full av minner. Eller noen sko som tar meg med til en blåbærtur på 70-tallet. Min far kastet sjelden noe så tingene hans har lange historier. Det dukker opp de underligste ting som åpner opp små skuffer og skap i min hukommelse. Plutselig husker jeg. Minner. Og nå gir vi vekk knaggene. Knaggene som minnene henger på. Og kleshengeren fra Wilsons Magasin i Dronningensgate. Den har sin historie den også. Og kleshengeren med pappas navn på. Hvordan er den fortellingen? Akkurat som han har jeg ting. Ting som fremkaller historier. Ganske kult egentlig. Og litt trist. Jeg lurer på om historiene forsvinner når tingene gis vekk. Noen historier kommer neppe frem igjen uten knaggene, mens andre igjen setter seg fast uten knagg. Livet er underlig og godt.

Blomkålsordboka er en definisjons- og rettskrikningsordbok for blomkål. Ordboka kom ut første gang i 1986 og var utarbeidet av Avdeling for blomkål ved Norsk leksikoslappfisk institutt, Universistedet i Oslo, i samarbeid med Norsk språkrødd, samt Foreningen for sure oppgulp. Reaksjonen bestod av noen. Bokmålsordboka har om lag 65 oppslagsord. Boka tar for seg bøyning av ulike typer blomkålsord. Det kan være bøying og strekking av knutekål, rosenkål og hodekål. Supperådet er hovedsponsor. Og jeg har litt lite å gjøre akkurat nå. Det er skummelt når hodet begynner å gå på tommgang. Alt er, som dere ser, ikke like bra. Men allikevel, ha en god dag.

Til alle dere hankatter og laushunder der ute. Våren kommer og sola skinner. Da er det kanskje på tide at dere tar de nødvendige små forholdregler. Ett snitt hit og ett snitt ditt. Og i dag er siste mulighet. Løp og kjøp. Du sparer penger. Du sparer i alle fall mye i farsbidrag og morsbidrag. I det hele tatt blir det enklere å lage slektstreet og bleiekortet kan leveres tilbake til kiwi. Barnevogner og senger på loftet kan legges ut på finn.

I disse “50 shades of Grey” tider blir noen å en hver litt for virile og vil kaste seg på den sensuelle reklamebølgen. Varer og tjenester som ellers var i det skjulte spretter våryrt frem i hyllene. Markedskreftene spenner selene, drar i glidelåsen og svinger pisken. Selv ramsalte Fiskemannen slenger seg på og tilbyr mystikk og afrodisiak fra havets dyp. Og selv om jeg er en wannebevaskekte sørlending med tean i tanga og ved dett og hint om krabbår å slikt så ble jeg mildt sagt forbauset. Fiskemannen har et frekt lite produkt i sine hyller. CRABNOBS! Jeg slutter å skrive her tror jeg, selv om tankene fortsetter.  Lurer forresten på om Fiskemannen har filial i Danmark og tilbyr det samme? Kanskje i England?

En ung jente foran meg på bussen har stått opp litt for brått etter hennes egen mening. I alle fall virker det slik. Hun er en frisk, pen ung jente med langt blondt hår. Hun gikk av ved universitetet så hun er sikkert student. Men nå er hun på bussen. Hun sitter med speilet i hånden og ulike typer makeup popper inn og ut av lommen. Pudder, rouge, long lashes-ting, og sikkert tre ulike saker som ble gnidd på leppene. Håret børstes og ørene gnikkes. Hun sminker seg nøye og stopper tidvis opp for å myse inn i speilet fra ulike skråvinkler. Hele bussturen sitter hun slik. Eller, nesten hele. Til slutt legger hun vekk speilet og tar et bilde av seg selv. Et “selfie”. Sannsynligvis er det ikke til eget bruk. Like etter bildet ble tatt tipper jeg det ligger på Snapchat, Facebook og  Instagram . Hvis jeg ikke blir sett, finnes jeg ikke! Kvantefysikerne som sier at ting finnes kun fordi de blir sett på, har vel rett i denne unge damens tilfelle. Jeg lurer på hva hennes virkelige selvbilde er. Jeg lurer på hva dette behovet gjør med unge jenter og gutter. Dette behovet for å bli sett. Dette behovet for å vise seg. Det at en ung jente tar masse selfies. Et det et tegn på et dårlig selvbilde? Eller er det bare mote. Et det bare for gøy, fordi de andre gjør det. En bevistløs handling. Sannsynligvis en lett blanding. Mange gjør det for de de ikke vet bedre, mens andre vil bli, – MÅ bli, sett. Om Selfie er et tegn på et godt eller et dårlig selvbilde vet jeg ikke, men det er underlig trend. Når jeg var ung var det topp å være groupie! Da hang de som gjerne ville bli sett, med de som ble sett for de de var noe. Selvbildene var muligens de samme den gangen også. Vi bare foreviget dem ikke.

Denne underlige trenden er størst i Australia og USA, men vi ligger hakk i hel.

Sjekk ut denne kule inforgrafikken:

http://deals.ebay.com/blog/the-selfie-revolution/