En sofa til behag. En sofa som skriker forlokkende etter meg. Lokker og plystrer og drar. Den er ensom der hjemme i stuens lune varme. Bare en liten time til her på jobben så er jeg på vei hjem til deg. Min kjære sofa. Og med litt flaks kan vi tilbringe en uforstyrret time sammen. Du stille, jeg snorkende. For det er bare så uendelig godt å synke ned i søvnens favn etter en dag på jobben. Ute er det surt og kaldt. Under teppet i sofaen er det kattelunt og fint. Legge hodet akkurat ned på favorittputa og dra teppet akkurat opp slik at det ligger over øreflippen. Du verden. Jeg sovner nesten bare ved å skrive om det. Det trenger ikke vare så lenge. Det går med 20 minutter også. Det trenger heller ikke være stille. Bakgrunnslydene blir kvernet til en beroligende susing før de treffer midt indre øre. Det trenger heller ikke være mørkt. Det er akkurat mørkt nok bak tunge øyelokk.

En sofa er godt å ha.

Jeg var i festlig lag her en lørdags aften. En venn rundet 60 år og feiret med 60 venner fra nå og da. Jeg er så gammel at jeg er en av vennene fra da. Det var underlig rart å være samlet så mange igjen. Så nært. Jeg satt faktisk like ved siden av noen. På kaken stod det at livet er en Fest. Men min svaksynthet iblandet tunnelsyn som var utvannet med 2 pils gjorde at jeg leste; Livet er en TEST. Jeg smilte når jeg leste det for jeg tenkte at det er sant for alle. Vi opplever fine flater og skumle fall. Bratte oppforbakker og lette partier. Livet kan fort gå i stå for så å resette seg. Plutselig går det i dobbeldans innover gledesrusen. Livet er en test. De siste årene har bydd på en dramaturgi som har overgått min forestillingsevne. Smittetall, stattestikker, krig og dritt. Sannheter og løgner. Livet er en test. Det er godt å ha noen gode mennesker rundt seg som gjør hverdagen mindre bratt. Noen som kan dytte deg i riktig retning. Kvelden med festen var gøy.

Akkurat da var livet en Fest.

Jeg trenger litt behandling. Jeg har forstrekt en konto og blitt veldig øm i lønna. Det tar på disse giroene. Skulle ønske det bare var Italia som hadde Giro, men jaggu finnes det også en Giro D Postkassa også. De dukker opp over alt nå om dagen. Egentlig har de gjort det hele tiden. Det som er forskjellen nå og da er tallene som står på giroene. Snart er beløpet like langt som Kundeidentifikasjonsrekka. Jeg lurer på å flytte inn i skogen og spise bark og biller og bo slik de bodde før. Uten strøm og vann og kloakk og kjøleskap og bil og nettleie og fiberoptikk.

Det er ofte vakuum på kontoen.

Håper på bedre tider.

Jeg fikk det til slutt jeg og. Coronasmitten. Og det rett i ballene. Jeg er av typen som ikke har en eller to eller tre doser vaksine innabords så jeg var litt spent. Eller, egentlig ikke. Jeg stoler på kroppen min som vanligvis tar i mot det den får servert og fikser det ganske greit. Av og til får jeg manneinfluensa og holder på å dø av egenpåført sympati, men det er lenge mellom. Det som denne helsikes omikron gjorde var å angripe mitt svakeste punkt;- pungen. Den gikk rett på sak. Jeg visste at muskelsmerter kunne komme men at alt skulle samles og sentreres i de to kulene der nede begriper jeg ikke. Den til høyre føles som om den har vært utslagskula til Victor Hovland i en Grand Masters turnering hvor avstand til hullet er 200 meter og han trenger den tyngste golfkølla i baggen. Den til venstre føles som den var Kaspar Ruud sin matchball i Australia Open hvor han satser på tidenes serveess.

Helsike. Ikke alltid like godt. Men det går over. Heldigvis.

Jeg så ikke den komme. Jeg har hørt og sett og fulgt med. Når du står på kanten og alle sier ; Ikke slå!. “Ikke slå!”. “IKKE SLÅ!” Og så SLÅR Putin og Russland allikevel. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at Putin ville gå inn i Ukraina. Goliat slår David. Stor mot liten. Jeg heier på Ukraina. Det er mange som lider nå. Det er mange som er redde. Veldig redde. Og det gjør vondt å tenke på soldatene som står mot hverandre. De som sikter på hverandre. De som holder fingeren på avtrekkeren. De som ikke vil men må. De russiske soldatene som blir bedt om å drepe den motstand de møter i det de går inn i et land som ikke er sitt eget. En overlegen styrke, møter naboer som vil dø for sitt land. De som vet de er for små men allikevel kjemper. Det virker som steinharde ledere i Russland vil vise muskler uansett hva. De vil bruke vold for å underkue seg sitt naboland. Mine tanker går til de som lider. Russland sitt inntog skaper frykt og hat og tanker om hevn. Jeg tror Putin allerede har tapt, for vi vet jo hvordan David mot Goliat endte.

Det er så fint å si hei og gi et smil i butikken. Det er så fint at de sier hei og gir et smil tilbake. Oksygenfattige butikkmedarbeidere i hele byen kan puste lettet ut. Etter uker med innånding av min egen luft kan jeg nok en gang trekke pusten. Fylle lungene med deilig elveluft, frisk parkeringshus luft eller bare nyte følelsen av munnbindfritt hakeparti. Bussjåføren kan igjen se sine passasjerer. Damene kan igjen sminke nedre del av ansiktet. Og jeg må begynne å pusse tennene igjen.

Freden brytes i skogen bak flyplassen. Den deilige stillheten er i ferd med å bli brutt ned av flyene som sakte men sikkert vender tilbake fra sine hvilesteder. Det er sikkert bra for flyplassen men ikke så bra for stillheten. Jeg håper vi flyr litt mindre fremover. Jeg har i allefall oppdaget hvor deilig det er å reise kort på disse to bakvendtårene vi har hatt. Vi har jo et deilig land med ufattelig mye å oppleve. Vi må bare kle oss litt bedre. Jeg håper vi bygger fly som ikke forurenser noe så inni hampen som de gjør nå. Både med lyd og med gift. Jeg håper vi snart får tog som duger. Eller de duger jo allerede, det er bare at alle har det så travelt. Jeg håper vi tar oss bedre tid fremover. Jeg både håper og tror.

/

En tanketom Tomm tuslet tett inntil hylla på Meny i byen. SPISER DU BEDRE LEVER DU BEDRE lyste det mot meg plutselig. Det er meny sitt fyndige slagord. Det er nok riktig det. For jeg merker på vomma mi de gangene jeg lar meg friste av mat som ikke regnes som “bedre”. Chips er en av mine dårlige svakheter. Det er med god selvinnsikt og svært liten motstandskraft at slike poser havner i bippemaskinen før jeg forlater butikken. De har nok sett det på meg. De hyggelige folkene som jobber der. De har nok sett livvidden øke i takt med chipsposene i kurven. Og høflige som de er, sier de det ikke direkte til meg. I stedet for henger de opp en stor oppfordringsplakat på potetgullhylla. En klar personlig advarsel på lokkehylla.

Det virket. Jeg gikk forbi.

Takk meny.

Spor. Dine spor og mine spor. Jeg går av bussen et par kilometer før jobb. Jeg trenger litt bevegelse i kroppen og luft i lungene før jeg igjen setter meg ned. I går var det kommet ett hvitt dekke over Kristiansand. Syltynt og flyktig men det var der akkurat lenge nok til at sporene kom frem. Sporene etter mennesker på vei. De fleste i retning av byen. De fleste i voksen størrelse . Kvinner og menn. Lurer på hvem de er? Hvor de skal? Er de glade mens de går der eller er det kanskje noen som gruer seg til noe? Det er fint å ikke vite, for da kan jeg undre. Undre på hvem og hva og hvordan og hvorfor. Det er mye i verden som setter varige spor. Men slik var det ikke i dag. I dag vet jeg ingenting om sporene som snart forsvinner. Hadde jeg visst alt hadde jeg vært ferdig.