“Llille speil på veggen der, helst ikke si hva du mener om den rare nissen bak den fine nissen. Vi vet begge hvem som er vakrest i rommet her.” Gode naboer inviterte til fest og åpnet dørene sine for nisser av alle slag. Alle måtte ha nisselue. Vi og. Så vi handla en fin og pyntelig lue til Maya. Og jeg gikk på nisselueshopping alene. Det synes kanskje. For mitt nisseluevalg falt dessverre på noe som Europris hadde strikka.  Men vi kledde oss opp og skulle på fest. Vi gikk over gjerdet til naboen Maya og meg. Hun fin. Jeg ikke.

Alle naboens venner var fine folk. Og alle vi nissene skålte og skralte og sang og fortalte historier. Og selveste verten sang og spilte gitar. Og flere dro til med fest, sanger og fortellinger. Og når denne herren reiste seg og fortalte historien om Mittene og Kumpekjekken døde jeg nesten. Historien han fortalte bare ante jeg innholdet av. Men han fortalte så bra. Han var en god formidler. Og selv om jeg ikke hang med i det hele tatt lo jeg så mye at vannet nesten gikk og filminga gikk dukken. Folk lå kroka i stoler og sofaer mens han holdt på. Hvordan historien endte har jeg ikke peiling på. Men det var godt den endte for slikt går ut over et gammalt hjerte.

Jeg elsker gode historier. Og denne vet jeg jo ikke om er god. Men jeg aner det.

Og i 2 tia på natta tuslet to slitne nisser over gjerdet og inn i huset vårt. Begge med et smil om munnen. Maya var fortsatt fin. Jeg var fortsatt ikke.

Takk Jon og Jonny . Fin fest. Fine folk.

Google fant historien til meg;

DET VAR ENGANG FI SMÅ TRETTER…

Det var engang fi tretter som skulle til puters for å sele. For å komme dit måtte de gå over en bru, og under den bodde den fryktelige Kugre Diken eller Kure Stokken (populært kalt Kumpekjekken).

Først gikk den Finste Mitta…
Sliff, slaff, sliff, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Finste Mitta som skal til puters for å sele, svarte den Finste Mitta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg er så lita at jeg har ikke fir på håtta, men etter meg kommer det en firre støtte, sa den Finste Mitta.
– Javel, så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Fillomste Metta…
SLIFF, slaff, SLIFF, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Fillomste Metta som skal til puters for å sele, svarte den Fillomste Metta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg mer hansen, men etter meg kommer det en mye firre støtte, sa den Fillomste Metta.
– Javel så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Firste Støtta…
SLIFF, SLAFF, SLIFF, SLAFF, sa det på brua.
– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Firste Støtta som skal til puters for å sele, svarte den Firste Støtta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, bare kom du, din kure suk, men mål med pute, for jeg har firberblad i batta, og da skal jeg fien fatte meg bå deg på trallene.

Og siden den dagen Kumpekjekken tok den firste støtta er det fingen mitter som er redde for å gå over brua, for nå kalles han nemlig bare for Pingledikken.

 

 

Jeg skriver jo mye. For mye mener noen. Og i tillegg til både grunne og dype utskeielser her på bloggen skriver jeg i tillegg mye på jobb. Da er det ofte manus for små filmer om ulike firma og produkter. Vi har en kunde som heter OneCo. De er store. Jeg har gjort jobber for dem lenge og kjenner dem godt. Det var da ekstra gøy at vi fikk jobben med å lage en påkostet konsernfilm for dem . En film som skulle fortelle hvem de er . Jeg hadde ide og skrev manus til denne filmen. Den er akkurat sluppet. Ingen enkel jobb å skrive for et så stort konsern. Sammen med ledelsen jobbet jeg meg frem mot en tekst som tenker mer enn den forteller. Storyboard ble til med samme overordnede målsetting. Vi ønsket å få både egne ansatte og OneCo sine kunder til å like filmen. Og til å tenke på de valgene de tar. Tenke på framtid og muligheter. Nesten helt uten å si det. Vi laget til slutt et flott manus og en fin film som forteller det vi ønsker. For meg personlig er det moro å skrive. Ekstra moro blir det når det er skuespiller Nils Ole Oftebro som leste inn stemmen. En så proff forteller var et godt valg for denne teksten. For å få filmen så fin som den ble har kollega Kent skapt litt magi med 3D, hatt regien og skapt et godt lydspor. Og filmfotograf Amodei svingte kamera på flere av opptakene. Se filmen.

Jeg er stolt av den.

“Hva er det du driver med?” spør kona. “Det ække meg som driver, det er noe annet”, sa jeg. “Se hva som drev i land”, sa jeg og plukka opp litt driv-ved, noen vasstrukne tjukke planker, fra sjøen. Metta av fiskeslo, fotsvette, salt og motorolje. Etter uvær kommer stille. Og ofte finner vi drivgods på svabergene ved hytta. Hytta ligger på en liten odde med mye sjø foran så mye greier som havner i sjøen andre steder havner her. Det blir noen søppelsekker i løpet av året. Mye drit kommer drivende. Og mye ved. Og av og til noen fine planker som har ligget i sjøen en stund. De sparer vi på, for å se om resten av dem kommer drivende. For det er akkurat som de skal være noe, bli til noe. Men siden vi ikke helt har monteringsanvisningen ennå er det vanskelig å se hva det skal bli. Slik var det også med disse plankene som vi fant i sommer. Vi kunne ikke se hva det skulle bli. Men det var helt til TV’n gikk i stykker. Etter 8 år med gode og dårlige programmer sa den takk for seg. Så ved å bytte litt penger mot TV på Elkjøp fikk vi noe nytt i stua.

Det var da Maya plutselig ropte ut; “Nå vet jeg hva de gamle plankene skal bli! At jeg ikke så det før. De er selvfølgelig en bokhylle-tv- benk med hjul.”

“Aha!” svarte jeg. “Det burde jo jeg også sett. Jeg stikker ut og setter den sammen”

Maya hadde rett i igjen. Det var en bokhylle-tv-benk med hjul.

Men greia er at det var noen planker til overs, så det er mulig jeg ikke har satt den riktig sammen. Hmmm. Maya heller mer til teorien om at den er satt rett sammen og at de resterende plankene egentlig er en ny krydderhylle.

Jeg får gå ut og se.

Et eksistensielt spørsmål, som best ikke las gå ubesvart inn i fremtiden. Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa. For et sekund eller to siden prata jeg i mobilen med kona. Jeg er en av dem som reiser seg opp og tusler mens jeg prater. Vi pratet ikke lenge, men jeg henta meg en kopp kaffe mens jeg prata. Jeg stod og så litt ut av vinduet også og lurte litt på om det ville komme snø snart mens hun fortalte om et barnebarn som skulle på trening i dag. Etter samtalen gikk jeg inn på kontoret etter at jeg hadde tatt litt påfyll av kaffe og sjekka lunsjbeholdninga i kjøleskapet. Jeg rakk en snartur på do også, samt plukke opp et par ark ved kopimaskinen og si hei til en kollega før jeg var tilbake ved pulten. Jeg rydda vekk noen oversvømmende papirer ved datamaskinen og sjekka e-posten. OOps! Der leste jeg at jeg egentlig skulle ringt til en kunde for en halv time siden.  . . . . “OK”, tenkte jeg. “Får ringe med en gang og håpe det går fint allikevel.”

Jeg strakk hånda ut etter mobilen som alltid ligger til venstre for meg på skrivebordet.

Nesten alltid.

Det er så inni helsikes irriterende å gå og lete etter ting du akkurat hadde i handa.

 

PS. Den lå i kjøleskapet.

 

 

 

Gjenfødt fra 80 tallet? Jeg husker jo 80 tallet. Tiåret som satte sine spor. Tiåret jeg gikk fra å være tenåring til voksenåring og alt det bringer med seg. Jeg fulgte muligens ikke moten men det hendte jeg fjernadopterte ulike motetrekk fra tiden jeg levde i. Jeg tror jeg hadde lyst, men jeg hadde ikke råd. Ukelønna gikk til tegneserier og tegnesaker.  Tyggis hadde jeg råd til, så kjeften gikk. Og jeg var for flau. Jeg er ikke typen til å stikke meg ut. Frisørene fikk ikke gjøre som de ville med mitt hår slik de gjorde med andre. Jeg husker det høye håret, de høye luggene, hockeysveisen og alle kjemikaliene som fikk håret til å sitte som det skulle og til å se like bra ut,- alltid. Stiv kuling og likevel kul. Ozon laget ble lavere i takt med at håret ble høyere. Det var mange som ikke trengte sykkelhjelmer på 80-tallet. Håret tok støyten. På fantastiske Lystøperiet i Randesund traff jeg på denne geita. Og selv om jeg ikke er klarsynt, så kom på en eller annen måte 80-tallet og SiliusDisko opp når jeg så denne geita.

Ta turen; https://gaveloftet.no/

https://www.facebook.com/RandesundLysstoperiAs

Hill, hill! Smilefjes og tommel opp. Slik kan det gjøres. Jeg blir av og til stolt av byen jeg bor i. Torvkvartalet er en av de tingene jeg har blitt stolt av. Det var fine hus en gang. De er fine fortsatt. Fasadene vi vanlig dødelige har sett på gjennom presenninger og stilaser ble avduket til en fryd for et Kristiansandshjerte. Vi har mange mindre pene bygg i byen vår. Og vi har mange fine. Torvkvartalet stråler i sin nyoppussede virkelighet. Muligens med et godt grep av riksantikvaren i nakken har byggherrene gjort byen vår finere. Endelig er litt god form tatt vare på. Hill, hill. Og de vant årets pris for fineste hus. Gratulerer.

https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/xR2BVB/Bjorgum–co-vant-Arets-byggepris

Et nytt oppussingsobjekt er på gang. Her vinner de neppe noen pris. Muligens i kategorien for lobotomi av bygg.

 

 

Jeg har følt meg så alene der nede. Ensom. Kun meg og de andre. Jeg har holdt meg inne i skuffen så lenge nå at jeg har rent glemt når jeg kom inn. Og mens tiden har passert har det kommet flere ned i skuffen. Mange flere. Men ingen som meg. Og jeg er ikke som dem. Jeg er alene. Til slutt så stod vi skulder mot skulder. Trangt. Alle de andre og lille meg; – annerledes meg. Alle de andre har lignende interesser og samme livssyn og samme eier og mester og føler et samhold av et eller annet slag . Jeg holdes helt utenfor det gode selskap. Føler litt utenforskap og langtnediskuff-følelse her. Og nå, når den neste banket på og ville ned i skuffen, så var det jeg som måtte vike. Jeg måtte ut av skuffen. Det er ikke Rich Volume, Small Volume, Tight Volume eller Long Lasting som må ut. Det er ikke Wet Look eller Dry Look eller Frk. Moisturing. Ei heller LadyBeauty eller ActiveWoman. Nei det blir nok meg. Jeg er en ensom barberkrem av den vanlige sorten. Ingenting spesielt med meg. Så jeg blir kasta ut. Jeg får et tupp i ræva og blir omplassert til min eiers store fortvilelse. For han husker kleint og strekker seg sikkert ned i skuffen og løfter opp det han tror er meg. Tar av korken på det han tror er meg og smører inn skjeggstubbene med det han tror er meg. Barberingen går treigt med VazelineCreamFormula. Skjeggstubbene går ikke av, de blir bare mjuke.

En sang om situasjonen.

Jeg visdomme. Ja komm vil forsoffen og visdommalle twaturen , med visdomm. Tomsten vissten det. Ja komstann. Litt hadden , med visdomsta komster ei gamm. Og ikke kommenn. Ja jeg sitte sprøytannå. Den Tullen der ei sin dog. Og visstann. Jeg visstannle sprøytannlen Tull under. Skullingen i det. Tullippe for det. Den vil der i tann. Et hadderen og. Og lunderen Tomst hos lå skull unes. Tomme fylling ikke fylle jo hulle der ei sitt hos lå der det. Litter en i en Tullippe sprøytann. Og hull uner ei dust Den, i ovene sa og sitt. “Dentoret i leppa. Jeg spret. Og fylleg sommedøvd uten kold. Godt. Jeg sa. Godt. Den hadde i til og kommedde hva jegen, ingaen va og sitt. Godt. Jegaentinga tine sa 100 re mer til kjøntil oven kold. Jeg prøvelsenderlen var bed uter fyllittenten, ig kjen hva jeven,” sprøyta jentorklaredøvd ut bedøvd linnet halvve i og kom entil denet hadderdigjeg kjeg sitt hadde å fer bed linga jevelseg sitt kold. Dentil og skjeveis ute sprøvelsen var og sa hadde at ingen at av øytannleg på Faen på siden kunnen. Uten før bed på en lapp hvor de. Uten inned innen prøvdet og nen i kaffenste. Denstre side sidel visstrevel av trodde jeg gled på en gav jeg ned innenstre svert kom av jeg jeg på ver gav munga opp opp kaffen kunnen al at jeg ven. Etten kom av mung. Varmeg trodde skaffen gant over jeg tungant en”. Jeg de. Ute skreven kopp opp høyre side skal jeg ga opp kaffe. Der og jeg til ver blir høyre sven. Jeg ven at bed i meg ut blir hvel jeg til verfrant opp hvet gled i meg hvelgt.  Faen.

 

Det var dette jeg prøvde å si.

Skulle nesten ikke tro det. Tomm twat. Taperen Tomm. Tullingen Tomm. Ja jeg. Jeg har en visdomstann. Et av naturens luner. En dust med visdomstann. Og i all sin visdom vil den ikke slippe taket. Den sitter der ennå. Litt forsoffen , men dog. Et hull under ei gammal fylling skulle fylles. Jeg var hos tannlegen i dag. Jeg lå der i stolen og så sprøyta komme. Jeg visste den skulle komme for jeg hadde jo hull i ei tann. Og sprøyta kom med sitt bedøvende innhold. Det spredde seg ut i kjeven, i halve tunga og kinnet halvveis ut i over og underleppa. Til og med litt av øyet. “Den kommer til å sitte i lenge denne bedøvelsen,” sa tannlegen. “Resten av dagen vil du føle deg som en Rema 1000 reklame.” Hun hadde rett. Jeg kjente ingenting av borringa og fyllinga. Bedøvelsen virka. Godt. Etter at hun var ferdig dro jeg på  kontoret igjen. Jeg sa hei til kollegaene mine uten at de skjønte hva jeg sa. Jeg prøvde å forklare at kjeften var bedøvd uten at de skjønte hva jeg sa. Etter hvert gav jeg det opp og jeg gav de en lapp hver hvor jeg hadde skrevet; “Hei. Jeg er bedøvd i munnen”. Så prøvde jeg meg på en kopp kaffe.  Den kom aldri ned i svelget en gang. Kaffen kom inn i munnen på høyre side. Varmet opp høyre del av tunga før den gled over til venstre side av tunga og ned på venstre side i munnen. Derfra rant kaffen forover og ut av munnen igjen på venstre side. Uten at jeg visste det. Jeg trodde jeg hadde svelgt.

Og nå skal jeg i kundemøte. Det blir gøy. Faen.

 

 

Jeg visdomme. Ja komm vil forsoffen og visdommalle twaturen , med visdomm. Tomsten vissten det. Ja komstann. Litt hadden , med visdomsta komster ei gamm. Og ikke kommenn. Ja jeg sitte sprøytannå. Den Tullen der ei sin dog. Og visstann. Jeg visstannle sprøytannlen Tull under. Skullingen i det. Tullippe for det. Den vil der i tann. Et hadderen og. Og lunderen Tomst hos lå skull unes. Tomme fylling ikke fylle jo hulle der ei sitt hos lå der det. Litter en i en Tullippe sprøytann. Og hull uner ei dust Den, i ovene sa og sitt. “Dentoret i leppa. Jeg spret. Og fylleg sommedøvd uten kold. Godt. Jeg sa. Godt. Den hadde i til og kommedde hva jegen, ingaen va og sitt. Godt. Jegaentinga tine sa 100 re mer til kjøntil oven kold. Jeg prøvelsenderlen var bed uter fyllittenten, ig kjen hva jeven,” sprøyta jentorklaredøvd ut bedøvd linnet halvve i og kom entil denet hadderdigjeg kjeg sitt hadde å fer bed linga jevelseg sitt kold. Dentil og skjeveis ute sprøvelsen var og sa hadde at ingen at av øytannleg på Faen på siden kunnen. Uten før bed på en lapp hvor de. Uten inned innen prøvdet og nen i kaffenste. Denstre side sidel visstrevel av trodde jeg gled på en gav jeg ned innenstre svert kom av jeg jeg på ver gav munga opp opp kaffen kunnen al at jeg ven. Etten kom av mung. Varmeg trodde skaffen gant over jeg tungant en”. Jeg de. Ute skreven kopp opp høyre side skal jeg ga opp kaffe. Der og jeg til ver blir høyre sven. Jeg ven at bed i meg ut blir hvel jeg til verfrant opp hvet gled i meg hvelgt. Jeg d

 

 

Jeg er ingen rettskrivningens mester eller som det heter; Spelin Chanp. Tomm Translate er kanskje ingen god ide. Allikevel er det et par underlige skrivefeil jeg undres over i disse dager. Noe skal man jo ta seg til. Krabbeskjell er det ene. Både produsenter og butikker skriver krabbeskjell. Men krabben har jo skall og ikke skjell. Jeg skrev til butikken min; Meny og påpekte feilen. De sa det var lov å skrive begge deler. Men jeg tror de tar feil, eller kanskje ikke. Den andre irriterende feilen tilhører yrket mitt. I jobben min jobber jeg med jobbeting. Og av og til er det projektorer involvert. Slike digre, store og kraftige lyskastermaskiner som kan vise bilder på lerret og vegg. Eller projisere bilder på lerret eller vegg som det også kan sies. Det er vel muligens derfor de heter projektor. Men det er jo ingen som sier projektor. Nesten bare meg og min venn Ole. Alle sier prosjektor. Med S. Det er jo riv ruskende galt. Men hvorfor gjør alle det? Hvem var trendsetteren som begynte med denne talefeilen. Den er så vanlig at alle de store leverandørene av projektorer har ordet prosjektor med i sine søkeordstreff på nettet. Men inne på siden skriver de det riktig. Ikke alle gjør det. Noen gjennomfører feilen. Kanskje noen burde hviske Proshop en liten S i øret. Eller kanskje vi bare skulle gi faen og tillate prosjektor som tale- og skrivemåte. Da kunne jeg og min snevre krets av de som sier projektor bli de som tar feil. Vi kunne bare uttale det med sum S.

Ang. krabbeskjell så har språkrådet en mulig forklaring;

Språkrådet (NO) Ifølge Bokmålsordboka er skjell skall av musling: https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skjell… Men musling nevnes også under oppslagsordet «skall»: https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skall… Kanskje har dette også med funksjon å gjøre. Krabbeskjellene du finner i butikken, er gjerne fylt med noe? Da er det kanskje like mye formen og funksjonen som trekker i retning av «skjell». Vi vil ikke hevde at det er feil å bruke «skjell» om krabbeskallet.