Inntrykkene begynner langsomt å dukke fram fra midlertidig låste arkivskap inne i hodet. Inntrykk fra noen få men fulle dager. Med begynnende feber dro jeg av gårde til København og Roskildefestivalen. Det hele startet med at jeg nesten ikke rakk ferga til Danmark. Sistemann om bord sammen med kompis Paul. Og for første gang ble jeg stoppet på vei inn i ferga og sjekka. Det sier vel litt om mitt ytre. Og takk Paul, for turen, og ei hand å holde i. Lett hostende og varm i panna inntok jeg nok mengder av det kongelige brygg til at togturen til Køben ble “pisse god”. “Såddan da” ropte vi og Tuborg og Ibux hjalp til på stemningen i Nyhavn utover kvelden. Underlig lite uthvilte dro vi neste dag på en 12 timers ekskursjon til Roskilde-festivalen. Helt uten plan og uten mening. På toget dit snakket vi med en afghaner som hadde 13 kulehull i kroppen. Vi fikk øl av en som hette Jesper i køen. Vi satt under et tre i lett regnvær og så mengder av hasj bytte eier. Vi spiste verdens beste burger og smakte verdens værste shots. Hørte på god musikk og dårlig musikk. Stod tett og trangt og åpent og luftig.  Jeg har vært der før så det er allerede krysset av på min Bucket List. Det er nå ført over på min Fuck It list.

Det er godt å vite at jeg ikke skal dit igjen, i alle fall ikke med feber, men gudd. Det er godt å ha vært der. Oppleve det massive sanseinntrykket en slik festival er. Lukter og lyder og Sodoma og Godmorgen. Alt! Ha det på din BucketList helt til du har vært der.

 

Jeg var på firmafest i går. En fin-fin fest med faglig påfyll og ufaglig fyll. Begge deler godt for kropp og sjel. Først ble hjernen fylt opp med gode historier fra 3 ulike kunder. Treneren fra Start snakket om motivering i motgang. Å gi energi til hoder som henger. Sjefen for Palmesus snakket om å surfe på medgang. Og faren ved akkurat det. Og ikke minst om hva han vet om hvem som kommer, og hvorfor han vet og hva han kan gjøre med alt det han vet. Og lederen på Sørlandssenteret snakket om størrelse og gleder og sorger og klare tanker for store målgrupper. Flinke folk alle tre og vel verdt å lytte på. Alle gav meg noe å tenke på. Helt til noen gav meg noe som gjorde at det ble vanskeligere og vanskeligere å huske hva det var jeg fikk som jeg skulle tenke på. Jeg fikk nemlig et glass i hånda og så ble påfyll etter hvert til fyll. Fyll i hodet og fyll i magen. Men det hele skjedde i ordnede former som seg hør og bør på Sørlandet. Gode kunder, god mat, gode kolleger, en god kveld.

Det er i tidligste laget tenkte jeg, men de kombinerer det vel med en fortjent sommerferie. Flying Crap kom opp fra en lastebil og ned i ei grop. Rart hva et flygende toalett kan sette i gang. Assosiasjonene gikk med en gang til sommer, festival og moro med venner. Og nå skjer det igjen. En heidundrandes fest er på vei til byen. Eller rettere sagt 2. Palemesus og Quarten. Nå har Kristiansand Palmesus, før hadde vi Quarten. I år har vi begge deler. Mens Palmesus er for hoppende ungdom var Quarten for hoppende alle, så JA, jeg savner Quartfestivalen. Kanskje jeg går i år.

Hvilken oppladning! Naturens undre er under stubber og steiner. I busker og kratt. Og i kasser og sprekker. Samtidig med naturens yngling og klekking og hekking dukker festivalene fram fra sine vinterdvaler. Festivaler i hytt og pine og øst og vest. For store og små og mimring og festing. Vesle meisemor sliter som arrangør i  den lokale Fuglekassefestivalen. Meisefar angrer på at han stilte opp som frivillig. Der er det sang fra full hals, hele tiden. Allsang over grensen til vannvidd. Og mens meisene knasker hodepinetabletter og har tinitusrelaterte lidelser gjør jeg meg sakte men sikkert Festivalklar. Mens jeg på jobb hjalp til med illustrasjoner for PinkParty og film til Palmesus, ble jeg invitert til Q25. Så festivalmoduset er på vei. Og jeg er klar for Roskilde 2016. I mangel av andre festivaler valgte vi den største. Gleder meg til allsang og hoppende hodepine. Noen sier jeg er for gammal til slikt tøys og vas. Heldigvis er jeg for dum til å skjønne det.

Av og til er tilbudene for gode til å være sanne. Og jeg, og mange med meg, lot meg denne gang lokke. Matbutikken på Dvergsnes er vanligvis en kondisjonert og sober forretning med uklanderlig betjenings-oppførsel og gode tilbud. Der opplever jeg det ypperste av hyggelig service fra deres unge kvinner og menn. Og selve bygningen, butikken, befinner seg i et område hvor kristendommen er innbefestet i grunnvannet. Bedehusene stod tettere enn bolighusene på Dvergsnes i tidligere tider. Litt overrasket ble jeg da, når slike lokketilbud en dag lyste i mot meg. Både Meloner og Big-Ones på tilbud! “Noe for en hver smak”, tenkte jeg.  Og kanskje det bare var meg som tenkte det jeg tenkte, men jeg tenkte jo det jeg tenkte og det kom en liten he, he før jeg gikk inn og kjøpte en melon.

Trodde aldri jeg skulle si det! Heia Start! HEIA START. HEIA START!

Et noe betegnende samlingsobjekt stod plassert i en gang ved en stol ved en dør. Her må det strykes og rettes og strammes og trimmes. Da tenkte jeg; Heia Start. Et sammensunket Startlag trenger at noen heier på dem. Nå, mer enn før. Jeg er ingen tribunesliter på Sør Arena. Jeg var i møte der på Aker Solutions en gang. Hatt lunsj i kantina med en venn et par ganger. Og så har jeg gått forbi på vei til Europris og Kiwi noen ganger. Det er vel så nært jeg har vært Starts storstue. Der hvor hjemmekampene går og brølene en gang runget. Fra hytta vår kunne vi høre når det var kamp. Det runget i luften og lydbølgene fraktet skåringsbrølet på luftens vinger over til oss i Korsvikfjorden. “Der fikk Start nettkjenning”, tenkte jeg og smilte. Jeg smilte. Ikke fordi jeg digger Start men fordi jeg ble glad fordi jeg vet at så mange andre blir glad når Start får mål. Jeg blir glad fordi jeg vet om den følelsen han får, han som skårer målet. Når hele kroppen jubler , hjertet hamrer og tusenvis av supportere jubler med deg samtidig som du løper for livet mens mange voksne menn løper klemmelystne etter deg.  Jeg smiler fordi så mange blir glade. Derfor heier jeg på Start nå. De trenger gode tanker. Og jeg håper jeg snart kan sitte på svaberget ved hytta igjen, og høre når Start skårer mål.

Jeg er vel muligens byens eneste rendyrka motgangs-supporter.

En innser at en er en revmatisk gebissklar gamling når en reklameplakat fra Peppes henvender seg til de som er gamle. Men din egen kropp inneholder så mange år at du var like gammel som plakatens målgruppe den gangen som de var unge. Allikevel likte jeg plakaten. Det er ikke ofte kreativitet synes i reklamen om dagen. Kanskje jeg skulle bestille en pizza via vanlig postgang og ikke e-post.

Woops! Dunk og klånk.  Jeg hørte et dunk i bilen. Jeg blinket inn til siden som man gjør og  og gikk ut for å se. Og i grillen hang det noe kjent. Gudd! Hvar har skjedd? Har jeg ved et uhell forandret verden. Må en haug republikanere tenke om igjen. Hmmmm.  “I think I just made America Great again.”, var det første som slo meg. Kanskje lagde jeg en liten bulk i bilen, men forhindret en stor bulk i historien. “Who knows?”.

Jeg stod opp glad i dag fordi det er en dag. Og jeg synes at en dag er fin. Den er her og den er alt. I dag er i dag alt. Og jeg stod opp til denne fine dagen. Dager er til for å glede seg til, og til å glede seg over. De som ikke har en dag er daua eller ikke født ennå og det er som kjent kjipt. Og jeg var glad for solen og for morgenen og for turen til jobben og for jobben og for datamaskinen. Jeg var glad for å slå den på og jeg gledet meg til å fortsette der jeg avsluttet i går. Men så! Helsikes forbanna Microsoft møtte meg med den samme hilsenen i dag som i går og egentlig helt siden jeg fikk denne lille jækla kompeputeren. Selv om den analyserer meg og kjenner meg igjen og jeg trenger verken passord eller fingeravtrykk for å få den til å starte så kommer det. Selv om jeg sitrer av glede. Selv om jeg har vunnet i lotto og er over meg av pur lykkelighet og andre hetetoker. Det kommer uansett;  SUR-FJES lyser det mot meg. SUR-TRYNE. RYNKE-FJES. SUR-FACE. Helsike. God morgen til deg og mumler jeg og bruker resten av dagen til å prøve å bli blid igjen.

Det snødde litt i går. Deilig kaldt i lufta og friske fine snøfnugg i vinden. Oh glede. “Hold munn!”, kom det fra nærmiljøet. Mitt syn på snø deles ikke av mange har jeg skjønt. Jeg ble for bedt om å holde gledesutbruddene for meg selv. Alle rundt meg mislikte det de så. De fleste har snø aversjon på denne tiden av året. Oppe på Nodelandsheia, noen mil lenger vest snødde det litt mer. Og vi som bor på Høvågkanten kunne høre ukvemsordene som ble slynget ut fra heia langt der borte. Det var bannord sog ordsammenstillinger som sjelden høres, og i hvert fall aldri nedtegnes, her i sør. Ord så stygge at eteren flommet over av bekymringsmeldinger og både de eldste og de yngste fra Jehovas vitner ble satt i alarmberedskap. Det var kun enkelte utflytta nordlendinger som smilte litt og følte seg hjemme en stakket stund. Snøen var ikke velkommen der oppe heller så det ut til. Dessverre forsvant snøen egentlig før den kom. Så jeg måtte ta turen til mitt hemmelige snølager. Der ligger snøen fortsatt meterdyp. Men AKK, den svinner bort der også. Snart er det snøfritt og jeg må tyne meg gjennom den helsikes sommeren.